hits

Tankens kraft (ikke gi opp)

(Bildet er malt av kjæresten min)

Det føles nesten litt patetisk å skrive om dette, nå som jeg streber med tvil og vonde tanker, men jeg håper dette innlegget som mange innlegg før meg vil hjelpe meg til å holde hodet hevet over vannet.

Jeg bestemte meg for å klare dette, og vise at det er mulig, selv for en som meg, for ja jeg hadde oddsene mot meg. 

Jeg vil fortelle deg noe du kanskje allerede vet, men hvis du er en som sliter psykisk så vet du også hvor vanskelig det er å beseire mørket. Kanskje du har akseptert det, og ikke tror det finnes håp for å nå drømmene dine?

Så her kommer det, jeg vil minne dere på tankens kraft.

Du kan tenke deg inn i en depresjon, du kan skape all tvilen du trenger for å gi opp i ditt eget hode. 

Så hvis du kan bringe deg selv lengre ned, hvorfor skulle du da ikke kunne løfte deg selv opp ved å konstant endre tankene dine?


Hvis du tenker at du ikke klarer noe, så kan du ikke klare det, du MÅ ha tro på deg selv. Andre kan motivere deg og si at de har tro på deg, men det hjelper lite om du ikke tror på deg selv. Vil du tro på de da? 

Har du mot til å utfordre tankene dine? Ikke bare i dag, men hver eneste dag. 

Jeg må fortsette, uansett hva som skjer ellers vet jeg at jeg kommer til å bli en meget bitter gammel dame på eldresenteret. Jeg vi dø med anger. 


Det er ikke noe riktig og galt tidspunkt. Det er enkelt å kjempe når solen skinner, og livet går din vei.


Det er nå det er vanskelig å kjempe, og det er stormene som viser meg hvor stort mot jeg har. 

Det har vært en vanskelig periode etter jul. Jeg hadde det så fint i jula, og var omringet av familie og kjæresten min. 

Så kom hverdagen, og ensomheten. Alene i leiligheten igjen. 

Jeg kjenner ingen i denne byen, ikke godt i alle fall. Jeg er blakk og sliter med å få alt til å gå rundt. Skriver jeg dette for å få sympati? Nei, jeg skriver det fordi jeg vil markere ett poeng. 

Livet er jævlig tøft nå, men likevel holder jeg fast på troen at det skal bli bedre, men jeg må bestå livets tester og utfordringer uten å drukne i elendigheten. Jeg må huske på hvem jeg er, at dette vil passere om jeg kjemper meg ut av tvilen, at jeg fortsetter reisen selv om den er hard. 

Hvis jeg står ut de vonde dagene, så vil solen komme tilbake, det vil bli bedre. Stormer vil passere om man ikke gir de næring til å vokse, så i dag snakker jeg ikke bare til dere men mest til meg selv.

Det vil ta tid, men du skal klare det, for du har tro på deg selv, du er villig til å lide i perioder for å høste gevinstene senere. Det er mot. 

En dag vil jeg ha jobb, en samboer å våkne opp med, bedre økonomi og mulighetene er ikke begrenset, med mindre jeg begrenser de selv ved å tenke meg selv ned. 

Det er ikke hva de sier om deg som truer din skjebne, du vil formes etter hva du tenker om deg. 

Ha tro på deg selv, og styr ditt eget liv som om du var kapteinen på skipet, og skipet var deg. 

Våg å drømme, samtidig som du husker at ingenting fantastisk kommer gratis. 

Den eldre deg vil takke deg. 

Søvnparalyse eller kun ett kraftig mareritt?

Søvnparalyse

(Bilde hentet fra Wikipedia)

Dette er noe jeg nylig hørte om, og når jeg leste om det så skjønte jeg at dette er noe jeg har opplevd noen få ganger i livet mitt.

Det skjedde nylig og var ekstremt skremmende. Jeg kunne høre lyden fra padden min, da en serie gikk mens jeg sovnet. Jeg hørte alt de sa og trodde derfor jeg var våken. Jeg visste at jeg lå på sofaen min som var slått ut til dobbeltseng, problemet var at kroppen min fikk kramper og den opplevdes som tung og jeg klarte ikke styre den. Det føltes som jeg var i ferd med å bli lam. Jeg ble kjemperedd. 

Jeg forsøkte å styre den venstre armen min, og da kjente jeg at den falt mot gulvet, noe som fikk meg til å forstå at jeg ikke var våken likevel, for sofaen min var plutselig blitt en smal enkeltseng. Armen skulle ikke kunne falle ned mot gulvet for på venstre side var det bare seng. En stor dobbeltseng. Jeg ble enda mer redd og skjønte at jeg måtte prøve å våkne. 

Jeg konsentrerte meg om lyden fra padden med serien som gikk, og tenkte; Våkne opp! Du må våkne! 

Så våknet jeg og så at serien min hadde spilt av en stund, men ikke så lenge som det føltes. Man har nemlig ikke noe begrep om tid under denne tilstanden. 

Har du opplevd noe lignende? 

Det har skjedd noen ganger, og jeg er redd for å sove. 

Min fortid som beboer i vernet bolig (Psykiatri)

Nå går jeg mange år tilbake i tid, fra år 2003-2005. 

Jeg var på ett helt annet sted i livet på denne tiden, med feil diagnose (Bipolar), og feile medisiner, som gjorde meg sykere. På denne tiden trengte jeg mye hjelp, og klarte ikke ta godt vare på meg selv, så jeg ble glad da jeg fikk flytte inn i en bolig som var døgnbemannet, og jeg tenkte dette skulle hjelpe meg, men det ble ikke slik jeg hadde sett for meg, og jeg fikk det vondere. 

Da jeg flyttet inn var jeg i møte med ledelsen hvor jeg fikk informasjon om reglene der. Fikk vite at de kunne låse seg inn i leiligheten min, men dette ble bare gjort hvis de hadde mistanke om at noe alvorlig hadde skjedd, og jeg ikke åpnet når de ringte på. De kom også til å låse seg inn om brannalarmen gikk, men de skulle alltid være to stykker hvis de måtte gjøre dette. De skulle også se meg hver dag, i leiligheten eller i området. 

Alt virket ok, og jeg tok som en selvfølge at regler skulle bli fulgt, men fant senere ut at flere av de som jobbet der gjorde som de selv ville. Opplevde også at ansatte som satte seg ned i leiligheten min for å prate med meg, snakket fritt om andre beboere. Tilfeldigvis visste jeg hvem en av beboerne var. Det var en venn av en venn av meg. 

Jeg syntes ikke dette var greit. 

Jeg var flink å gi beskjed om når jeg ikke var hjemme så ingen skulle låse seg inn siden jeg da ikke ville åpne når de ringte på. 

En dag skulle jeg inn til Oslo, men da jeg kom til busslomma kom jeg på at jeg hadde glemt noe jeg skulle ha med, så måtte snu å gå hjem igjen. På døra mi hang lappen på at jeg var bortreist og når jeg kom tilbake. 

Jeg gikk inn, og der stod det en ansatt. Hun så veldig overrasket over at jeg kom inn, og hun var alene. De skulle jo alltid være to hvis de skulle låse seg inn. 

Hvorfor er du her, spurte jeg? Så du ikke lappen på døra?

Jeg fikk ikke noe svar, og hun gikk.

Jeg ble forbannet, og følte meg utrygg. Hvem som helst som jobbet der kunne altså finne på å låse seg inn hvis de ville? Og hva gjorde hun der, når jeg ikke var hjemme? 

Jeg mistet tilliten.. 

En liten stund etterpå fikk jeg en knekk og havnet på sykehus. 

Mens jeg var der hadde de også låst seg inn. Jeg har ikke tenkt å fortelle om den delen, for da må jeg dra inn en x i historien, for å forklare hvordan vi fant ut det. 

Men jeg kan si at de behandlet både meg og hun jeg var med da som dritt, mens jeg var innlagt på sykehus. 

Jeg var hjemme på perm, så fant ut av dette når jeg dro hjem. 

Jeg fikk til slutt nok, og ordnet ett møte ned ledelsen. Der satt også en psykiatrisk sykepleier som alltid tidligere hadde vært der for meg, støttet meg når jeg opplevde å bli behandlet uverdig av ansatte i psykiatrien. Nå hadde hun fått kontor der, og ledelsen var kollegaene hennes. Plutselig var hun taus. Jeg satt rundt ett bord med ledelsen og andre ansatte, og fikk lite respons da jeg tok opp hvordan jeg følte meg møtt der. Det eneste de tok til seg var at brudd på taushetsplikten ikke var greit. Jeg stirret sjefen der inn i øynene. Jeg opplevde henne som hard og kald, med manglende empati. 

Dere har ikke respekt for oss beboere sa jeg, hun stirret sint på meg men svarte ikke. Ingen rundt bordet sa noe. Jeg tittet de alle inn i øynene, i håp om at noen ville si noe, men det var lite respons. Jeg satte øynene mine i den psykiatriske sykepleieren som hadde vært der for meg alltid, hun så sint ut. 

Jeg vil snakke for alle som bor her som er for syke til å klare å si fra, sa jeg. Jeg holdt meg saklig og felte ikke en tåre men inni meg stormet det. 

En liten stund etter møtet fikk jeg kjeft av den psykiatriske sykepleieren. Hun mente jeg satte henne i en vanskelig situasjon. Jeg kan ikke gjøre noe, jeg kan miste jobben min! Noe slikt sa hun. Jeg mistet tilliten og respekten for henne. 

Hvis du leser dette, så skal du vite at jeg fortsatt ser på deg som en feiging. Vent noen år, så møtes vi nok igjen når jeg jobber innen psykiatrien og faktisk hjelper de som trenger det mest, jeg skal ikke svikte noen om så jeg blir upopulær blant mine kolleger. Du trodde nok livet mitt gikk til helvete da jeg valgte å flytte ut, og dere så meg aldri igjen. Vet dere hva? Det går veldig bra med meg nå, jeg er nesten frisk. Det er ikke takket være dere, men årevis med hard jobbing med meg selv, og noen fantastiske personer som jobber i psykiatrien lokalt her i indre Østfold. 

Jeg fikk høre av en av de mer hyggelige ansatte, ja, for det var noen gode som jobbet på dette stedet og, at etter møtet jeg ba om så hadde hele hurven blitt kalt inn til møte med ledelsen. 

De hadde fått en skikkelig skjennepreken om at brudd på taushetsplikten ikke var akseptert. 

Jeg smilte litt, og svarte at det var pga meg de hadde hatt det møtet. 

Når jeg ser tilbake på det hele, så ser jeg at jeg alltid har kjempet, selv da jeg var veldig syk og det tappet all energi fra meg. 

Jeg har kjempet mye alene, og det jeg har lært er at det er når man kjemper alene man virkelig utvikler seg. Du vet når du bare har deg selv, og den intense trangen til å ville gjøre en forskjell. 

Nå som jeg er friskere, så klarer jeg å spre kunnskap. Håpet er at det skal nå ut til de som jobber i psykiatrien. 

Når du ser at dine kollegaer oppfører seg uprofesjonelle så ha mot til å si fra! Du jobber vel ikke i psykiatrien kun for lønna eller å bli godt likt av de du jobber med? Da du startet ville du vel gjøre en forskjell, og hjelpe de svakeste? 

Hvorfor står du bare der å ser på når noen gjør andre vondt? Noen som skulle hjelpe? 

Hva skiller da deg fra ungene i skolegården som holder kjeft når vennene deres mobber andre barn?

Men jeg gjorde jo ingenting?

Nettopp, du gjorde ingenting. 

Din stillhet gjorde like vondt, som sparkene fra sjefen. Du er ikke bedre, du er bare feig når noen trenger deg som mest. 

Vil du hjelpe meg å dele så innlegget kan nå fram til disse menneskene? 

#psykiatri 

Du er av både lys og mørke

Vi er av både lys og mørke

 

Ingen er bare gode, eller bare onde. 

 

Jeg har ikke tro på det, vi er en blanding av lys og mørke. Valgene vi tar forteller noe om hva som dominerer i livet ditt akkurat nå, vi styres av hjernen, hjertet og magen. Det finnes ingen fasit på hva som er riktig, og du kan være uenig, men dette er mine tanker om mennesket. 

 

Men hvordan vi handler etter dårlige opplevelser varierer, for noen lar mørket styre en mer enn andre. Noen lar mørket dominere over mange år, og jeg tror det er noen av disse som blir definert som onde, men ingen er født slik, vi formes og tar ulike valg. 

 

Men jeg vil snakke om mennesker som er friske, og ikke har en diagnose. 

 

Vi har vel alle noen vi ikke liker, og som vi kan tenke er slemme mennesker, men kjenner vi deres historie? Hva skjuler seg bak masken?

 

Vi bærer alle masker. Hva mener jeg? 

 

Er du alltid ekte? 

 

Spør en fremmed meg om hvordan det går, så svarer jeg alltid at det går bra. Jeg tar på meg ett smil, og later som ingenting uavhengig av om jeg har det bra den dagen eller ei. 

 

Jeg oppfører meg ikke likt i alle sosiale sammenhenger, og jeg kan komme med en hvit løgn iblant. Likevel ser jeg på meg selv som en ganske jevn blanding av mørke og lys nå.

 

Vi trenger begge deler. Uten mørke intet lys. Det gjelder å akseptere, lære og ikke minst utvikle seg av mørket. 

 

Ingen er perfekte, og om du drukner i negativitet en periode, så er du mer enn det. 

 

Jeg har skuffet en del personer da jeg lot mørket ta over en for stor del av meg en periode på ca 2 år. Noen av de vil nok snakke nedsettende om meg, mens andre så lyset i mørket mitt og forstod.

 

Nå har jeg mye lys i meg, og jeg tror ingen av de jeg møter nå har så mye vondt å si om meg. 

 

Poenget er at vi går igjennom ulike faser av livet, så noen vil kanskje si du er en fæl person, mens andre vil skryte av deg. 

 

Så hvem skal de tro på? Hvem er jeg? Hvem er du?

 

Alt var meg, forskjellen var at ikke alle ble kjent med alle sidene, alle mørke kroker, de var borte da solen endelig tittet fram.

 

Med dette innlegget ønsker jeg å utfordre dere, de dere dømmer, misliker. Gi folk en ny sjanse hvis de gikk igjennom et stort mørke da du traff de. 

 

Har du behandlet alle godt i livet, så skal du få kaste den første steinen.

 

På lukket avdeling (del 2)

 

 

Etter noen dager på den litt mer åpne avdelingen (man måtte fortsatt låses ut, men vinduet kunne jeg åpne på gløtt her).

 

Jeg følte meg utrolig ensom, så prøvde å snakke med noen av de andre pasientene, men merket fort at det gikk dårlig. Noen virket å være helt i sin egen verden, mens andre var eldre og demente. 

Jeg fant ut at hvis jeg skulle orke å leve mer, å komme meg fort ut herfra så måtte jeg begynne å kjempe. Jeg merket at det stedet gjorde meg dårligere, og var redd jeg skulle miste forstanden helt og bli en av de som kun satt neddopet og stirret ut i lufta. 

 

Jeg klarte ikke dette mer, og ville ikke forsvinne inne i mitt eget hode. Hvis jeg ble for gal, og de kom til å sende meg ned i kjelleren (fangehullet jeg skrev om først), ja da ville jeg ikke leve mer, og jeg var redd for å bli isolert på eget rom, fastspent. Ja, det er faktisk noen som blir det fortsatt, men det er ikke noe som snakkes mye om i media. Heldigvis er reglene strenge for å få lov å gå til så drastiske tiltak.

Nå hopper jeg litt tilbake i tid, til del en, men en av grunnene til at jeg ble så mye overlatt til meg selv på den strengeste avdelingen, den som var helt lukket, var fordi det var en pasient som var isolert på ett rom som krevde mye tilsyn. 

 

Jeg kan fortsatt høre alarmen, og løpingen fram og tilbake i korridorene. Som soldater som trampet med støvlene fram og tilbake, men nøkkelknippet, som raslet sammen med trampingen gav en påminnelse om hvor jeg var. 

 

Tilbake til avdeling 2B. Jeg bestemte meg for å kjempe, i frykt for at noen skulle få så stor makt over meg, og merkelig nok så kom trangen til å overleve dette stedet fram. Jeg ville også fortelle om dette en dag, da kunne jeg ikke henge meg. Dessuten begynte jeg å tenke på min datter som da kun var 2,5 år. Jeg hadde ett bilde av henne med meg. Det var laminert og jeg så på det fra sengen min når jeg våknet, og rett før jeg sovnet. Hva ville hun tenke om meg når hun ble voksen om jeg forlot henne, om jeg gav opp? 

 

Rett før jeg ble innlagt så fikk vi beskjed fra barnehagen at Mathea hadde fortalt en av de som jobber der om meg. Hun hadde sagt; Mamma-A lei seg, Mamma-A gråter. 

 

Hun var grunnen til at jeg ba om hjelp, jeg var redd for hvordan stemningen ville påvirke henne. 

 

Nei, jeg kunne ikke gi opp! Det  ikke meg, jeg er en fighter. Jeg må ut herfra, og jeg må få orden på livet mitt. 

 

Plutselig kom det en ny pasient inn. Det var noe ved henne som fanget meg, hun var ikke som de andre der inne. Selv om hun også hadde det vondt, merket jeg energien hennes. Den var livlig, bak den triste masken. Øynene isblå og full av liv, men også smerte. 

 

Jeg ble fryktelig nysgjerrig. 

 

Jeg måtte ta meg selv i å ikke stirre.

 

En dag på luftebalkongen, ja, her hadde jeg beveget meg fra luftegård nede til luftebalkong, så det gikk oppover i alle fall, men ja, en dag begynte hun å prate til meg. Jeg husker ikke om hva, men merket at kjemien stemte, og det gikk an å snakke med henne. 

 

Det høres nesten som tatt ut fra en film, men hun ble min grunn til å stå opp om morgenen, gå til frokostbordet og tvinge i meg litt mat (hadde mistet matlysten helt). 

 

Jeg presset i meg noen biter brød, begynte å tvinge meg i dusjen og tok til og med på meg mascara av og til. 

 

Ja, må vel innrømme at jeg følte meg tiltrukket av henne, men det holdt jeg kjeft om. 

 

Vi ble gode venner, og etterhvert fyltes den stille fellesstua med latter. Vi spilte ett spill som heter den forsvunnede diamanten, og en liten stund glemte jeg hvor jeg var, og smerten inni meg. Hun fikk fram den friske delen i meg, og jeg som er en dårlig taper, og dårlig vinner i brettspill ble helt meg selv igjen mens vi spilte. Vi lo og tøyset. Det ble lettere å være der, men fortsatt vanskelig. 

 

Husker vi fant på ett nytt begrep. Når vi hadde en dårlig dag, fikk medisinen (dopet), så sa vi ting som; Jeg skal være litt plante nå, eller hun spurte meg om jeg zooona ut? 

 

Dette bestod i å sitte og stirre ut i lufta eller inn i en vegg. Valget var fritt. De fleste var planter der, og de ble vannet med piller så de ikke skulle dø ut. 

 

Så kom dagen vi begge hadde fri utgang, og vi gikk turer i skogen. Jeg følte meg så fri, og vi pratet om alt mulig. 

 

Liker du jegertvillingene spurte hun meg? 

 

Jeg måtte le, hadde jo sett reklame for de. Jeg er jo også fra Finnmark, og tenkte det ikke var rart søringene trodde vi var gærne. 

 

Du finner nok de på youtube hvis du ikke har hørt om de, men det er om to ungjenter fra Finnmark som banner mye, og liker å leke Lars Monsen, bare at de er en god dose mer unike enn Lars Monsen. 

 

Joda, har sett reklame for de. Synes de er litt harry svarte jeg. 

 

De kommer på TV i kveld, lyst å se med meg?

 

Vi skrev oss på lista flere timer før, for man måtte reservere tv-en hvis man ville se noe spesielt. Husker de fleste andre pasientene gikk ut da vi rigget oss til for å se på jegertvillingene. Så satt vi der og lo til sent på kveld. Problemet var bare at tv-en hadde stengetid, tror det var klokka 22:00 eller 23:00, så fem over stengetid kom nattevakta og sa vi måtte komme oss i seng. De fleste var greie og lot oss se ferdig. Som om vi hadde noe å stå opp til uansett? 

 

Etter ca to uker der inne kom dagen jeg skulle videre.. Til min lokale dps avd. 

 

Det var en blandet følelse, for jeg hadde funnet meg en venn som jeg måtte reise fra, men samtidig var jeg glad for at mitt opphold på veum ca 3 uker var over. 

 

Datteren min var med den andre mammaen og hentet meg. 

 

Liten og søt gikk hun smilende mot meg og jeg løftet henne opp. Nå skal mamma videre til ett sykehus som er nærmere, da kan vi møtes oftere sa jeg, mens jeg klemte de varme bollekinnene hennes. 

 

Vi stod midt i korridoren før vi dro, og plutselig fikk jeg endelig se smilet til noen av de andre pasientene før jeg dro. De smilte til Mathea, og jeg tror de ett kort lite øyeblikk, om enn bare noen sekunder, glemte hvor de var. 

 

Da jeg gikk ut derfra mens jeg bar på min lille datter, og jeg hørte lyden av låsen som smekket igjen bak meg, da følte jeg meg endelig fri. 

 

Aldri mer Veum, og nå finnes ikke Veum mer. Psykiatrien er flyttet over i eget bygg på Kalnes. 

 

Da jeg kom til min lokale dps ble jeg møtt av varme gode mennesker, som virkelig hjalp meg. Men det er en annen historie.

 

Vil du høre om den og? Følg meg, og del gjerne for å spre informasjon og mer åpenhet rundt psykisk helse. 

 

Noen mener det jeg gjør er tabu, og at jeg er for privat, jeg mener det er modig og riktig. 

 

Mitt mål er å bli så frisk at jeg en dag kan jobbe innen psykiatrien eller coaching. Vil vise at uansett hvor mørkt det ser ut, så er det alltid håp. 

 

Aldri gi opp, om du som leser sliter med noe i livet. 

 

Vi er som fyrstikker, alene er vi svake, men står vi mange nok sammen, så knekker vi ikke. 

Var den raketten verdt det? Vent til midnatt!


På lillejulaften kom hun plutselig på balkongen min. En liten tynn kattunge på ca 6 mnd. Hun var veldig kosete. Fikk komme inn en liten tur for kos og en godbit. Det var kaldt ute og sent på kvelden. Slapp henne ut igjen, hun har sikkert ett hjem tenkte jeg. Jeg la ut en pute på en stol med et fleecepledd snurret rundt, i tilfelle hun var hjemløs. Der sov hun hele natten.

Jeg har opplevd at en katt har kommet før. Hoppet inn vinduet. Hun ble en liten stund, så ville hun hjem. Så henne ikke mer. 

Julaften kom hun ikke og jeg trodde hun hadde dratt hjem. Jeg og kjæresten reiste til Asker på julebesøk og kom ikke hjem før kvelden etter, da var hun tilbake og gråt veldig på å få komme inn.

Jeg hadde ikke hjerte til å la henne være da. Kanskje hun hadde gått seg bort, eller blitt dumpet, sluppet ut for tidlig? Jeg aner ikke.

Hun kom hele romjula, og siden jeg bor nært sentrum så ville jeg ikke at hun skulle være i nabolaget på nyttårsaften. 

Jeg tenkte det beste for henne var å være hos min mor, som bor i ett rolig strøk i Oslo, langt fra sentrum. Men det jeg tenkte mest på var å ha henne under bakkeplan. Min mor bor i en kjeller, og der kunne vi knapt høre raketter. 

Jeg fant ikke bur til henne, så hadde henne i en stelleveske, hvor jeg holdt over lokket. Hun tittet ut av åpningen av og til på reisen på ca 5 mil. For det meste lå hun bare å sov hele veien. 

Søsteren min kjørte oss men fant ikke parkering rett utenfor huset, så det ble 100 meter fra huset. Da vi gikk ut av bilen var det stille, og katta lå og sov. Jeg skulle akkurat begynne å gå mot huset (2 minutter unna). Så sa det PANG! Katta fløy ut, før jeg rakk å reagere og løp avgårde. Klokka var rundt 20:00. 

Vi lette lenge, invaderte hager og klatret gjennom snøfulle kratt, fulgte sporene. Da søsteren min endelig fikk øye på henne, smalt en ny rakett og hun løp. Vi innså at det var umulig å få tak i henne under denne tilstanden. 

Hun holdt seg i samme område men løp fram og tilbake mens hun gråt. 

Hvorfor kan ikke folk vente til midnatt? Jeg har selv en datter på 5 år. Skyter ikke opp en eneste rakett før midnatt. Våkner de ikke av smellene så kan de vekkes og legges igjen etter de har sett på. 

Det er også et problem med alle de redde hundene, som man må gå tur med tidlig på kvelden så man kan ha de inne når det smeller som verst. 

Jeg skal opp dit igjen når det blir lyst, og moren min skal lete tidligere på dagen. 

Jeg sliter med å få sove så må få noen timers søvn før jeg drar opp dit igjen. 

Håper jeg finner henne igjen og får henne trygt hjem.

Vil du følge meg på Facebook?

Hei.

Jeg har en Facebookgruppe, så om du vil holde deg oppdatert uten å sjekke inn på bloggen min, så vil jeg legge ut mye der. Ikke bare ting jeg har skrevet men også små videoklipp med motivasjonstalere som har hjulpet meg veldig til å holde fokus. Disse viser også fortiden til flere berømte personer, og hvor mye de måtte streve/jobbe for å nå toppen. Med hard jobbing klarte de det. Personer som kan nevnes er Eminem, Linsley Sterling ( hun ble fortalt at hun ikke var god nok på Americans Got Talent), Forfatteren av Harry Potter bøkene mm. 

Det er derfor jeg har troen på at alle som kjemper nok kan nå målene sine. 

 

Gå veien

Veien

(Bilde hentet fra Google)

 

Veien er lang, bratt og glatt. 

Jeg går i sommersko en vinternatt, ser ikke isen og sklir.

Jeg var nesten på toppen, men plutselig lå jeg nederst i en snøfonn.

Skulle jeg gi opp?

Kulda bet seg fast langt inn i beina mine.

Jeg er sliten, jeg er lei av å skli ned når jeg kan skimte toppen, høyt der oppe.

Ja, det er langt å gå, men hva gjør vi når vi faller? 

Vi reiser oss. 

Stå opp for faen Maria, sier en stemme i meg. Stå opp selv om det gjør vondt, selv om du fryser, og uansett hvor mange ganger du faller, reis deg!

Jeg reiser meg og prøver en gang til, det blir nok ikke siste gangen jeg faller, men heller ikke siste gang jeg reiser meg.

Forskjellen på oss mennesker er at noen kanskje reiser seg igjen, men de går inn i varmen og gir opp kampen. De nøyer seg med det de har, aksepterer at de er syke, og tror ikke de kan nå langt. 

Hva som er langt for hver enkelt av oss er individuelt, men jeg har aldri tenkt å forbli i komfortsonen. 

Jeg skal fortsette opp den glatte bakken, selv med dårlige sko, og kun hjernen min som støtte, for veien må man gå selv.

Det er veien man vokser mest av, og det er veien som kan endre livet ditt. 

Hvis målet ikke kun er å nå toppen, men også selve reisen, det du møter på mens du går. Hvis du kan stoppe opp litt, tar tak i utfordringene når de oppstår, men fortsetter videre opp bakken. DA kan fantastiske ting skje. 

Veien skal ikke være enkel, vi vokser ikke av det som er enkelt, vi lærer ikke noe nytt av det.

Gå veien!

Når man gaper over for mye

( Bildet hentet fra Google)

 

På vei til å bli frisk men langt i fra i mål

 

Jeg har nok bitt over for mye den siste tiden, og presset meg selv for hardt. 

 

Det jeg har lært av dette, er at jeg må senke tempoet. Det betyr ikke at jeg ikke kan nå målene mine. Drømmene mine, men jeg må akseptere at etter ett helt liv som psykisk syk, selv om jeg har hatt mye framgang de siste to årene, så er det nye livet mitt, basert på et nytt tankesett, men gammelhjernen dominerer fortsatt. 

Det vil si at måten jeg har tenkt  mesteparten av livet, fortsatt vil trigge meg når jeg er under stress og store forandringer i livet. 

 

Jeg jobber hver dag med å kjempe mot gammelhjernen og bygge en stødigere grunnmur og erstatte de med den nye sunnere tankegangen.

 

Du kan se på det som starten på når man bygger en ny bilvei. Før den er ferdig er det mye grunnarbeid, og i starten blir det først en grusvei, gjerne humpete og ikke kjørbar. Man kan ikke bare peise på og holde samme fart som på en plettfri motorvei. Da vil du mest sannsynlig ødelegge bilen din. Se på det som en metafor for det mennesket du er om du vil. 

 

Så hva skjer da, bilen bryter sammen og du står fast på veien som ikke var klar for å brukes. For å nå målene sine må man gjerne sette opp delmål. Er du 100% frisk psykisk så vil du muligens kunne få ferdig veien raskere, ha masse på programmet samtidig og takle det, men jeg tror mange har gjort samme tabbe som meg. De merket at nå gikk det bedre, og fikk det travelt med å fullføre alt de ønsket seg. 

 

Delmål er så viktig, vi er ikke maskiner og det er greit å senke tempoet så lenge du ikke står helt stille og gir opp alt. Babysteps og alt det der. Skjønner du poenget mitt? 

 

Alle som har oppnådd store ting i livet, har gjerne mange år bak seg med hard jobbing. 

 

Det er greit å ta ting i sitt tempo, og om du har noen vanskelige dager, så betyr det ikke at du er tilbake der du startet. Det er bare en midlertidig hump i veien.

 

Reflekter heller over hvorfor du traff den dumpa, og ro ned tempoet en stund. Aksepterer tilbakekall, og kom sterkere tilbake etter du har funnet svarene og blitt litt klokere.

 

 

#psykologi #psykiskhelse

På lukket avdeling (del 1)

(Bilde hentet fra Google)

 

Det var vinteren 2015, noe bristet i meg. Ett stille rop dypt nedi sjela som ropte ut at nå var det nok. De mørke stemmene hadde snakket meg ned i så mange år. Så lenge jeg kan huske, helt tilbake til føste dag i barnehagen. Denne stemmen og disse tankene føltes som hjemme, de hadde vært med meg hele livet og jeg trodde blindt på de. De var blitt min identitet. 

 

Jeg skal ikke gå dypt inn i fortiden, dette innlegget skal handle om reisen jeg tok denne vinteren, det var nesten vår, men frosten lå ennå på bakken. Jeg prøvde å henge meg selv, men sånn helt egentlig så ville jeg bare kjenne litt på hvordan det føltes å ikke klare å puste. Det gikk ikke så bra, og jeg var i ferd med å gi opp forsøket da jeg ble oppdaget av min daværende samboer. 

Det endte med at samboeren min kjørte meg til lukket avd i fredrikstad, på det gamle psykiatiske sykehuset, før vi fikk flotte Kalnes med nye avdelinger for psykiatri. Jeg husker at det gamle sykehuset linget på noe tatt ut fra en skrekkfilm. I alle fall da jeg endelig fikk lov å gå ut alene på kvelden, og så på det sittende på en benk. 

Det føltes mer som å ankomme ett fengsel enn ett sykehus på lukket avd på Veum. Det første jeg ble møtt med var at de tok baggen min til ett låst rom, og jeg fikk bare ha akkurat det jeg trengte der og da. Mobiltelefonen kunne jeg få ha bare når jeg skulle ringe, og de hadde ett egen rom jeg måtte ringe fra, og den måtte leveres tilbake rett etterpå.

Jeg var tilfeldigvis forkjøla på denne tiden, men nesesprayen fikk jeg ikke beholde. Jeg husker jeg måtte diskutere skikkelig med en svær muskelmann for å få noen sniff. Husker jeg tok alt for mye nesespray for det var nok ikke godt å si om jeg så den igjen. Tok dobbel dose, ble småkvalm og sår i nesa, så massjerte muskelmannen videre med den. Jeg holdt meg for det meste på det nakne lille rommet i senga. Det var dårlig luft der, men ikke muligheter til å lufte for vinduet kunne ikke åpnes. Etter å ha ligget der noen timer og hørt på alarmen som gikk konstant med lyden av støvler, og rasling fra nøkler som hang i buksene på de ansatte, så trengte jeg luft. Jeg ruslet ut i gangen. Nederst i ett hjørne satt det en dame i en stol. Nattevakta. Jeg spurte forsiktig om jeg kunne få skjerfet mitt for jeg skulle ut i luftegården og det var kaldt. Jeg kunne nesten se ett smil om munnen hennes da hun så nei. Jeg tenkte meg om og husket på hvor jeg var, så det var greit, men hanskene mine kan jeg vel få? Nei, det kan du ikke! Jeg spurte hvorfor men fikk ikke noe svar på det. Kanskje noen har forsøkt og svelge en hanske en gang i tiden? Hvem vet.. 

 

Jeg gikk ut i luftegården og jeg tuller ikke når jeg sier at det var som å være i ett fengsel. Det var bygninger rundt hele området og i midten hadde vi ett lite firkantet område hvor vi kunne trekke frisk luft og stirre inn i en av de fire valgfrie veggene. Jeg prøvde å tenke på hvordan jeg skulle drepe meg selv med de hanskene, eller skjerfet når det ikke var noen steder å fleste det. Jeg kan le av det nå, men akkurat da klare jeg ikke se humoren i det, og tenkte vel på at de sikkert har det bedre de som er i ordentlige fengsler. Det føltes som å gå fra å ha ett helvete på innsiden, til det samme helvete på utsiden. Likevel føltes det bedre å stå ute i luftegården enn å være på innsiden med "fangevokterne". Der kunne jeg i det minste se opp mot himmelen. 

Jeg var ikke lenge på denne avdelingen. En kveld kom en av de ansatte inn med noen piller. Det må ha vært litt av en hestedose for jeg sluknet fort. Jeg ble plutselig vekket, og følte meg rett og slett dopa ned. Jeg sleit med å kle på meg, men måtte kjappe meg fordi jeg skulle videre til post 2B tror jeg det het. I gangen stor det en ung fyr og holdt baggen min. Fangevokteren gikk med oss gjennom utallige lange korridorer. Tror ikke jeg klarte å gå rett for var så rusa av pillene. Jeg husker de lange gangene og at jeg tok en heis opp. En ny avd, kanskje det er bedre her tenkte jeg.

 

Bedre var det, men ikke mye bedre. Trodde det var en form for behandling der, men det var det ikke annet enn en samtale i uka med legen. Ellers var det kun ett sted man var i påvente av videresending til en dps døgnavdeling, for de som var så heldige å få plass på en slik avdeling. Medisiner var de flittige å dele ut. Følte jeg ofte gikk rusa rundt der, det var vel enklere det enn å sette seg ned å prate med pasientene. Noen få var flinke til det, men ikke alle. 

De som var flinkest til dette var ofte studentene som var i praksis der, en av grunnene til dette var nok at det var de som hadde mest tid. Psykiatrien har ofte sprengt kapasitet og dette går ut over de som er en av de mest sårbare gruppene i helsevesenet. Mitt råd er at de kunne ansatt en aktivisør på hver avdeling, om det står om penger så i det minste sjekke ut om noen av de mange fantastiske menneskene som jobber frivillig ville tatt på seg en slik jobb. 

 

Det er ble mange lange og ekstra tunge dager der fordi vi pasienter ble oppfordret til å sitte I fellesstua hvor mange var så syke at de bare satt og stirre tut i lufta, noe jeg også gjorde de dagens de gav meg kraftige doser med beroligende. 

De tre første dagene på denne mer åpne avdelingen fikk jeg en gladnyhet, jeg kunne få gå ut en tur og til og med ha med mobilen min, eneste kravet var at jeg måtte ha utgang med følge de første dagene. Jeg hadde ikke vært ute på nesten en uke, annet enn i luftegården på lukket avd. (Fangegården som jeg kale den) og på balkongen på 2B. Optimistisk gikk jeg bort til en av miljøarbeiderne og spurte om noen kunne bli med meg ut å gå en tur, men da kom det en ny skuffelse, ingen hadde tid. 

 

Jeg knakk nesten sammen, for hadde sett så fam til dette. Etter en ukes tid innestengt fikk jeg fri utgang og kunne gå ut alene. Endelig! 

 

Jeg husker første tur ut etter å ha vært innelåst på verdens tristeste sted en uke neddopet og ikke fått bruke kroppen annet enn turen fram og tilbake i korridoren der.

 

Da jeg kom ut føltes det som kroppen var 70 år, og jeg ble litt skremt. Vanligvis på denne tiden var jeg i god fysisk form da jeg hadde hund og var vant å gå lange turner hver dag. Ikke bare hadde jeg blitt dårligere psykisk av det stedet(Veum sykehus), jeg følte meg ødelagt fysisk også.

 

Ser at den historien blir veldig lang så deler den opp i to deler, vil du lese resten så kommer det en fortsettelse snart.. 

Del gjerne

 

 

 

Uperfekt men lykkelig.

 

 

Det høres kanskje rart ut men jeg har åpnet opp noen gamle dører i mitt innerste den siste tiden, og inni mørket fant jeg meg selv.

Jeg fant meg selv svak, liten og redd. Jeg fant meg selv langt tilbake i tid, som liten. Jeg snakket med meg selv fra mitt voksne perspektiv, og jeg trøstet barnet. Jeg gav henne kjærlighet og aksept. Hun fikk lov å vise sorgen, og hun ble tatt i mot om enn sent. Jeg har ikke følt meg klar for det før, men nå er jeg klar og dette er min forsoning med fortiden. Jeg bærer ikke sinne eller hat i meg, men jeg aksepterer at dette mørket alltid vil henge over meg, selv om skyggene har blitt svakere da de traff solen, og gleden igjen. 

Det har vært en lang reise, og jeg har ofte følt jeg har stått fast uten å vite hvilken vei som var riktig å ta. I realiteten stod jeg aldri fast, det bare føltes slik for prosessen gikk så sakte i perioder, men alle fasene, selv de verste og vondeste har dratt meg framover. Noen ganger måtte jeg ta noen skritt bakover, for jeg lærte ikke alt jeg måtte lære de første gangene jeg gikk skrittene, men det er greit. Det er ikke meningen at livet skal være enkelt, eller at man skal utvikle seg mest når vinden blåser i riktig retning. Vi mennesker trenger motgang, vi trenger stormene. 

Jeg likte ikke min siste psykolog, men noe av grunnen til det var nok fordi hun lærte meg at jeg kanskje ikke har svar på alt jeg vil ha svar på. Ja, jeg hadde nok fått ett litt for stort ego når det kom til min egen innsikt i min psykiske helse. Jeg hadde fått hørt av andre behandlere at jeg hadde en helt unik innsikt i egen helse. Ja, det virket nesten uvanlig at noen var så klar over sin egen situasjon og hvor de stod. Jeg gikk inn i behandling med henne ved å tenke at jeg visste best, men at jeg bare trengte litt guiding på veien. Noen som kunne reflektere sammen med meg, og justere seilene med meg, men styringa var i mine hender.. Joda, alle bestemmer over sitt eget liv, og ingen kan dytte båten for deg, men jeg innså etterhvert som behandlingen gikk til ett nytt nivå hvor lite kontroll jeg har i enkelte situasjoner, og det likte jeg ikke. Jeg likte ikke å svare at jeg ikke hadde svar på alt hun spurte om. Jeg var vant å alltid ha ett svar, og jeg følte meg dum. Realiteten er at jeg har aldri kommet så langt i behandlingen noen sinne, og jeg kom ut i nytt farvann. Jeg var ikke kjent der, og følte meg fortapt i perioder. Det var nytt og utrygt, og jeg hatet det. 

Jeg hatet å gi fra meg kontroll, og legge "makten" i hennes hender, så vi kræsjet skikkelig der ute. Vi avsluttet, og jeg latet som det ikke påvirket meg nevneverdig ved å le det bort, og takke for kaffen, så gikk jeg. Jeg klarer meg alltid selv, og den siste biten på reisen skal jeg for pokker meg klare uten en psykolog som roter i hodet mitt. 

Det er godt mulig dette går helt fint, men jeg må jobbe med egoet mitt, og akseptere at jeg ikke alltid har svar på alt om meg selv. 

Det handler nok ikke om at jeg ikke liker henne, men at jeg ikke likte den siden av meg selv som hun fikk fram. Her er det en stor forskjell. Jeg tror det ofte kan være slik. At vi møter mennesker som rører noe i oss, som viser oss sider av oss selv som vi ikke er så stolte av. Men her kommer poenget mitt. Ja, jeg vet omsider, jeg fatter meg aldri i korthet. Poenget er at vi trenger disse menneskene, vi trenger konfliktene, og vi trenger de som driver oss ut i nytt farvann, for vi utvikler oss ikke når vi har stålkontroll. Vi utvikler oss utenfor komfortsonen, hvis vi ikke snur båten og drar tilbake der vi kom fra. 

Det som skjedde var at jeg lot henne aldri få vite hvilken gave hun la fram for meg, og hun fikk ikke vite at jeg fortsatte på ferden ut mot det ukjente uten henne. Kun meg selv og åpent hav, og jeg var pissredd. Hver gang det kom en liten bølge så holdt jeg fast i seilet. Jeg var redd og angsten har pumpet hardt i brystet, men jeg fortsatte, og det er jeg stolt av. 

 

Jeg møtte en fantastisk jente i høst, og hva skjedde? Angsten begynte å herje i meg, og jeg visste ikke om jeg noen gang kom til å føle meg trygg. Jeg fortalte henne om hvordan det føles for meg i starten av en romantisk relasjon, og jeg var så redd for å bli avvist. At hun skulle bli skremt, men hun endret seg ikke, hun stod støtt, og dette flippet noe i meg. Jeg klarte det, jeg klarte å åpne hjertet mitt. Noe jeg ikke har klart med noen av de mange jentene jeg har møtt de siste tre årene. 

Jeg ble glad i hele meg, og selv de sidene jeg ikke er helt fornøyd med aksepterer jeg. Jeg aksepterer at det er noen ting jeg ikke kan endre fordi tiden har passert,den er forbi, men jeg ser også at jeg har muligheten til å styre det som kommer. Det er kun en person som kan stoppe meg, og det er meg selv. Hvis jeg fortsetter i det gamle tankemønsteret, og lar egoet styre meg, da vil jeg aldri reise langt i båten min. Mest sannsynlig blir jeg bitter på mine eldre dager, og angrer på at jeg ikke tok sjansen, og jeg vil tenke; Hva om! Enn hvis! Nei, jeg vil ikke ende opp slik. Da vil jeg heller være redd i perioder, og gjøre feil. Jeg har bestemt meg for å leve fullt ut. 

Er du komfortabel? Ikke?

Da er du på rett vei.. 

 

 

Den vanskelige kjærligheten

Det starter med drømmen, ideen vi har om kjærligheten. Den er ulik for hver av oss, og de fleste av oss har blitt brent mange ganger. Selv når vi møter en ny som er helt annerledes enn de andre, så er vi ofte redde. Noen mer enn andre. Jeg er nok en av de, og jeg er nok også en av de som strever mest i starten. Det har ikke bare med xer å gjøre, men min historie som går langt tilbake. Helt fra starten av livet. 

Jeg oppdaget tidlig at verden er utrygg, tidligere enn mange andre. Dette har formet meg, også som voksen. Barnet i meg lever fortsatt i meg, på godt og vondt. Jeg blir ikke alltid glad eller trist, men kjempeglad, så glad at jeg nesten sprekker, og når jeg blir trist kan jeg falle langt ned i mørket. Så langt at jeg nesten ikke kan skimte noe lys. Jeg famler i mørket, og leter etter lys. Jeg er ingen enkel person å være glad i, ikke for de som kjenner hele meg. 

Det kan gå kjempebra helt i begynnelsen, før de ser mine demoner. Men, og dette er ett viktig men, alle mennesker har behov for å føle seg akseptert og elsket fullt ut. Du kan ikke velge biter av en kjæreste å elske, du må elske hele mennesket, slik du sikkert vil bli elsket tilbake. Kanskje det er derfor så mange gir opp? Stikker når de ser mørket i den andre, og kanskje glemmer at de selv har ett mørke. Ingen er perfekte. Noen ting kan man leve med, andre ikke, men hva er kjærlighet uten en gang å ha forsøkt å kjempe. Kjempe for å skape noe vakkert sammen, men også kunne leve med forskjellighetene, og kanskje utforske de. Prøve å forstå hvorfor, hjelpe hverandre. Stå sammen i gode og onde dager. Det er en grunn til at man lover hverandre å elske hverandre i gode og onde dager når man gifter seg. Har man ikke da innfunnet seg med forskjellighetene til hverandre? 

Det vakreste jeg ser er eldre par som leier hverandre, som har stått ved hverandres side i 50 år. Det har neppe alltid gått på skinner. Såklart var det noen som giftet seg av praktiske grunner den gang, men likevel de hadde ett litt annet syn på hva kjærlighet er, og jeg tror de var mer inneforstått med ansvaret som fulgte med. Jobben for å skape noe solid, og de hadde ofte ett mer realistisk syn på hva det vil si å velge å leve livet med ett annet menneske. Den intense forelskelsen varer for de aller fleste mellom 1-1,5 år, så går det over til noe større. 

Man kan så klart kjenne på forelskelse i enkelte øyeblikk og perioder, men den er annerledes enn nysforelskelsen hvor man er helt på tuppa og hormonene herjer så man mister matlyst, trenger mindre søvn, og konstant tenker på den andre. Jeg leste ett sted at forelskelse er en tvangstanke. Det gir jo mening, for den andre er konstant i tankene. Selv når man sover så drømmer man om personen. Jeg har vært så hardt rammet at jeg ikke fikk med meg hva som skjedde rundt meg, stod i fare for å bli påkjørt, og syklet nesten smilende inn i ett gjerde fordi jeg ikke så meg for. Alt som var i tankene var henne.. Det sier seg selv at det faktisk ikke er sunt eller trygt å være så på tuppa over lang tid. 

Men det som kommer siden, når man finner roen sammen, blir ordentlig kjent og føler seg hjemme. Det er noe som kan vare livet ut, men man må tåle motgang, og om kjærligheten er sterk så skal hun få lov å være uperfekt. Vi kan ha flere krangler uten at jeg pakker kofferten og stikker. Vi snakker ut, og går aldri å legger oss sinte. Nå snakker jeg ikke om ekstreme tilfeller hvor det er mer vondt enn godt i forholdet. Hvor det er utroskap, løgner, vold og annet bedrag. Hvor partneren mangler respekt for den andre, og er slem. Ellers har jeg tro på at det meste kan fikses så lenge man virkelig er glad i hverandre og fortsatt er intime. God kommunikasjon og mye nærhet ser jeg på som limet i ett forhold. 

Selv er jeg en person som trenger lang tid på å bli trygg, og har behov for å være med noen hvor jeg har lov å ha dårlige perioder. Da snakker jeg om angst og depresjon. Det går som regel veldig fint på våren og sommeren, men høsten og vinteren er mer utfordrende. Likevel, med god kommunikasjon så kommer det seg. 

Jeg synes starten er ekstremt vanskelig, for jeg føler at jeg konstant må være på topp ellers er jeg ikke god nok. Dette har gjort meg livredd for å prøve igjen, selv når jeg har møtt ei jente som virker helt fantastisk. Jeg har jo trodd det før og, at jeg kunne være meg selv, at det var lov og ha dårlige dager, men jeg tok feil. 

Hvordan skal man tørre å prøve igjen, når man er så jævla redd? 

Jeg tror ikke jeg plutselig en dag ikke vil være redd mer, samme hvor lang tid det tar, så kanskje jeg bare må våge igjen, det er bare det at jeg føler jeg har en mur rundt hjerte mitt, som om det skjer rent instinktivt, selv om jeg vet med fornuften at jeg ikke er i fare. I alle fall ikke nå. 

 

Flere som har hatt det slik? og hvordan løste du det? Jeg har vært singel en god stund, så det er ikke det at jeg har kjærlighetssorg. Jeg er bare så fryktelig redd for å bli dumpet når jeg evt får en depresjon. Det er det verste tidspunktet å bli forlatt på, da man allerede føler at man ligger nede. 

 

En film som jeg synes er veldig vakker om vanskelig kjærlighet.. 


 

Det er ikke alltid det går bra..

Hei!

Hvordan går det?

Det går bra her, der da?

 

Kjenner du deg igjen? Dette er ett standardspørsmål når man starter en samtale. Men går det alltid bra når du sier at det går bra? Hva hadde skjedd om du svarte, nei det går til helvete! Fy faen, jeg er så sur jeg hadde ikke lyst å stå opp i dag. Hva skjer med deg da, og hva skjer med mottaker? Er det greit å ikke ha det bra? 

 

Vi lever i ett samfunn hvor vi har forventinger til oss selv, og de rundt oss. Vi har håp og drømmer, men innerst inne består vi av behov. Behov for å bli sett, akseptert som vi er. Hele oss. Se meg, ikke bare når jeg er glad. Se meg når livet går til helvete.. Eller egentlig går det ikke til helvete, men noen dager føles det sånn, og da trenger jeg at du ser meg. Om du er en venn, kjæreste, kollega, eller bare en som har lyst å bli kjent med meg. Når du ser meg, vil jeg også se deg, og du trenger ikke være på topp rundt meg hele tiden. 

Egentlig synes jeg det er mest givende å møte mennesker når de ikke er på topp. Hvorfor? Fordi det er da de åpner seg opp, og viser meg mer av hvem de er. 

Dette skjer gjerne når jeg starter med å først vise at jeg er uperfekt, full av riper og en stor sekk med bagasje. Jeg gjør det ikke for alle, men av og til får jeg en følelse av hvem jeg kan være ekte med, hvem som ikke vil dømme, men faktisk er nysgjerrig på hvor jeg har vært, og hva som har formet meg. 

Det blir som å kaste en sten ut i stille vann, når den treffer vannet så kommer det først en liten ring, men den utvider seg til mange ringer. Den ekspanderer. Plutselig er det mange som åpner seg opp for meg, og det virker som de har tillit til at jeg ikke vil dømme, jeg vil gi de aksept, og møte de der de er. 

Dette er en fantastisk god følelse, er du ikke enig? 

Men hvorfor er vi så redde? og hvorfor er det så mange skygger unna denne nærheten til hverandre? 

Hvorfor sier vi at det går bra, når det ikke går bra? 

Jeg har ikke alle svarene, og det er mye jeg ikke vet, men jeg er alltid nysgjerrig. Har alltid ett ønske om å lære mer om både meg selv og andre. 

Noe jeg også har blitt flinkere på i det siste er å tilgi, gi slipp på mennesker som ikke ønsker å ha meg i livet sitt. Jeg tror hat og sinne er følelser som er helt normale og viktige å kjenne på i perioder for å bearbeide noe man har opplevd, men på ett eller annet tidspunkt er det viktig å akseptere det som har skjedd, og gå videre til ett nytt kapittel av livet sitt. Bærer man nag for lenge, så blir det som en gift som sprer seg. 

Vi har vel alle hatt en venn, eller en annen relasjon til ett menneske som er prater mye dritt om en person, eller flere personer. Hva gjør det med deg å sitte å høre på denne personen spy ut negative kommentarer om en eller flere? og hvordan kan du vite helt sikkert hvordan han/hun omtaler deg når du ikke er der? 

For min egen del blir jeg veldig ukomfortabel rundt sinte mennesker, og jeg tør aldri stole på personer som snakker stygt om mange rundt seg. Jeg er klok nok til å vite at jeg mest sannsynlig ikke er så spesiell at personen ikke snakker slik om meg og, når jeg ikke er der. 

Jeg har likevel empati med de som har slik gift i deg, for det må jo være forferdelig vondt. Kanskje de føler seg sviktet? Kanskje de føler seg misforstått, eller føler at de må bevise noe? For seg selv, og de rundt seg. Jeg aner ikke, men jeg klarer ikke helt å forholde meg til de. De er energityver for meg. 

Det er viktig å kjenne godt etter i magen hvem du er, og hva du trenger. Livet består av valg, og du må velge hvem du vil bruke tid på. 

I dag går det ikke bra, og jeg øver meg på å si det. 

 

Jeg er...


                         (Bilde fra Google.com) 


Ett menneske i bevegelse, i utvikling, som balanserer mellom sorg, glede, frykt, og alt i mellom.

Jeg er følsom men samtidig modig.

Jeg har falt mange ganger, men alltid reist meg opp igjen. Børstet sanden av, og gått videre uten kart eller kompass.

Vandret inn i det ukjente og akseptert at jeg ikke vet hva som møter meg rundt neste sving.

Jeg har ikke alle svar, men jeg vandrer likevel. Jeg velger å holde hodet hevet, gå videre selv om jeg ikke alltid vet hvor jeg skal.

Mens jeg vandrer møter jeg på mange mennesker, noen overrasker mens andre skuffer. Jeg lærer mer om meg selv gjennom andre, og jeg vokser.

Det er ikke meningen at livet skal være enkelt, reisen skal være humpete til tider, for tenk så kjedelig den hadde vært om den alltid gikk rett fram uten noen utfordringer.

Jeg er ett menneske.

Før jeg når toppen må jeg beseire bakken, og lære meg å kjenne igjen fellene på veien. Kun da kan jeg velge mine stopp.

Kunsten er å observere fellene, akseptere at de er der, men velge å gå forbi samme hvor fristende det er å analysere de, forstå seg ihjel på de, for så å sette seg fast på ubestemt tid.

Nei, dette er tiden for å gå videre.

Jeg kan glimte toppen langt der oppe, og solen skinner over horisonten. Jeg ser veien så klart nå.

Jeg er stolt av reisen min. Den har ikke vært enkel, men jeg mestrer den, og jeg har blitt en bedre person fordi jeg har lært.

Lært at livet er en reise, og at nederlagene ikke definerer hvem jeg er, men hva jeg velger å gjøre etter de.

Livet er nå.

Begynnelsen



Relasjonen vår er som ett nysådd frø, jeg har tenkt å være varsom.

 

Vanne frøet forsiktig,

gi det næring,

la det få tid til å slå røtter

 

Jeg vil se det spire forsiktig opp,

vente litt til, gi det vann, sette det i riktig lys, la solen skinne over det. 

 

Se hvor det vokser, se alle de nye bladene som gror ut.

 

Snart er potten for liten, og vi finner en større potte, mer jord, mer plass. Enda mer næring.

 

Snart kan vi plukke bær av det, og høste gevinstene som kom av kjærlighet. 

 

Kun i riktig miljø kan ett frø spire og bli til en fullvokst plante. 

 

Har du tid, så har jeg tid. 

Drømmer



Jeg er hun som kanskje vil skremme deg. Dyp og intens. Jeg bryr meg lite om fasaden, jeg vil se hvem som er bak masken.

Jeg vil høre om hvor du har vært, hvem som har gitt deg smerte, hvem som har utfordret deg og fått deg til å vokse.

Jeg vil snakke om mine drømmer, og høre om dine.

Jeg ønsker ikke en ordinær kjærlighet, jeg ser etter ei som får fram det beste i meg, men som jeg også kan vise mørket i meg til uten å bli dømt.

Jeg har store ambisjoner for oss to. Jeg aner ikke hvem du er, eller når vi møtes, om vi møtes.

Jeg ser deg ofte i drømmene mine. Du mangler ett ansikt, men jeg er alltid den beste jeg kan være i drømmene. Jeg føler meg hjemme uansett hvor vi er.

Jeg tror jeg vil bli redd den dagen vi møtes, for jeg vet ikke hvordan jeg skal tørre å elske noen igjen. Det er så lenge siden sist, og jeg er vant med middelmådig kjærlighet. Jeg vet ikke hvordan jeg skal ta det inn, men jeg håper du gir meg tid til å lære, vokse, og ta imot.

Enn så lenge får vi møtes når vi sover.

Forny deg selv..



Starten på dette året har vært tøff, det er vel noe de fleste som kjenner meg har fått med seg. Jeg kan innrømme at jeg hadde mest lyst til å legge meg ned, og gro fast i min egen selvmedlidenhet en stund. For ja, depresjon er noe som gjennomsyrer, ikke bare måten man ser på seg selv, men også andre. Negativiteten gror, og fargene forsvinner, alt sees i sort hvitt. Man ser ikke nyansene, og tankene er lite konstruktive. En sterk depresjon kan forpeste en ellers positiv person, og når du møter meg i den tilstanden, så vil du kanskje lure på hva som skjedde med den ellers positive og fornuftige personen. 

Jeg kan garantere deg at hun ennå er der, men det er som om man har koblet henne av. Det er som om noe annet har tatt over, og man ikke får tak i den delen man må gripe fatt i for å komme seg ut av elendigheten. 

Jeg skal ikke skrive ett klage innlegg, men jeg vil skrive om hvordan du kan hjelpe en person som har koblet seg fra fornuften, og vandret inn i mørket. For vi alle kjenner vel noen som har det, eller har gjort det. Eller er du en som sitter fast der selv? Hvordan overvinner man mørket, og finner lyset igjen? 

Det første du må vite er at det ikke finnes noen rask og enkel løsning. Tid og tålmodighet går hånd i hånd, samtidig må du akseptere situasjonen du eller noen du er glad i befinner seg i. Dette er realiteten! Sånn er det.. Hun/han kan ikke bare ta seg sammen. 

Alle mennesker har ett behov for å bli sett, og møtt på riktig måte. Hvilken måte kan variere fra person til person, men noen faktorer er felles. Vil du være glad i meg når jeg ikke engang liker meg selv? Vil du holde ut med meg, eller vil du svikte meg? Er det ok at jeg er vanskelig nå? 

De små tingene du gjør kan bety mye for den som er nede, selv om personen kanskje ikke er så flink til å vise at han/hun setter pris på det du gjør. Effekten dette kan ha på deg er at du gir opp, fordi ingenting nytter og du føler deg maktesløs. Du er ikke det! Du kan være den lille forskjellen som gjør at den som er nede kommer seg ut døra den dagen, eller orker å dusje. Du betyr mye! Men de store resultatene ser du kanskje ikke med en gang. 

Gi kjærlighet, uavhengig av hva du får tilbake. Sitt ved meg, når jeg ikke sier noe. Se meg inn i øynene, og vis at du er der. 

Er man nede så har man lett for å isolere seg fra verden, for hvem vil vel se meg slik? Hva vil du tenke om kjøkkenbenken min flyter over av oppvask, og hybelkaninene fester seg fast i sokkene dine før du drar? Det er flaut for den som har prøvd å være god nok så alt for lenge, men så nådd bunnen.. 

Vis at det er greit å være sårbar. Du trenger ikke å være sterk hele tiden, jeg er glad i deg uansett hvordan huset ditt ser ut, eller om håret ditt er fett. 

Hva trenger du av meg? 

Ikke vær redd for å spørre, ikke vær redd for å vise at du bryr deg. De fleste stikker når man er nede. Venner, og kjærester er ustabile.. Vis at du er annerledes. Dra personen med ut i naturen, så personen kan få nye inntrykk.. Lag ett godt måltid, sett på favorittsangen.. Dans.. Vær kreativ. 

For å overkomme en tilstand, må man gjøre noe nytt. 

Du kan ikke komme deg videre, om du aldri våger å utfordre deg selv. 

Jeg har hatt god støtte fra venner, men har også lært meg teknikker for å vekke kroppen min.. Det er en måte å utfordre det mentale, for det mentale følger etter når du gjør noe med kroppen din.

En psykolog som fascinerte meg veldig hadde gruppeundervisning på en lokal DPS.. Han ba alle i gruppa reise seg opp. Vi var en trist deprimert gjeng, slappe og grå.. Begynn å hopp sa han! Vi så på hverandre med ett skeptisk blikk, og følte oss teite, men vi lystret. Vi begynte å hoppe..Videre sa psykologen; Vift med hendene, opp og ned.. Flaks som en fugl! Vi hoppet og flakset.. Begynte å fnise.. Så sa psykoliogen; Mens dere hopper og flagrer med armene, gjenta etter meg; Jeg er så trist, jeg er så triiiiist!! 

Vi gjorde som han sa.. 

Nå stopp! 

Hva føler dere? 

Det var ingen som følte seg spesielt trist akkurat da.. Vi lo, og jeg vet ikke med de andre, men det der lille stuntet endret hele dagen min. 

Dette er ett eksempel på hvor viktig det er å bruke kroppen sin når man skal ut av en sorg. 

Videre kan man også distrahere seg ved å gjøre mentale forsøk.. 

En gang ba psykologen oss gå bort til vinduet, og telle alle de blå bilene nede parkeringsplassen, så skulle vi telle alle de røde.. 

Etterpå lurte han på hvor mange som tenkte på problemene sine?? 

Nå tenkte alle på bilene. 

Så klart tankene kommer tilbake igjen senere, men hvis man gjør slike øvelser hver dag, så vil man trene hjernen på å fokusere på andre ting. Depresjon er litt som en muskel, jo mer man trener den ved å tenke vondt om alt og alle, jo større vil den bli.. Jo mer vil den overskygge alt annet.. Den vil ta mer og mer plass. Gjør den mindre ved å gi mindre næring.. Drep den ved å tenke nytt, gjøre nytt, og ikke minst omring deg med positive mennesker. 

Hva skal du i morgen? Ingenting? Det er ikke aktuelt.. Gjør noe hver dag, om så det bare er å smile til en fremmed på gata. 

Håper på tilbakemelding i kommentarfeltet, og del gjerne. Dette er kun mine tanker og meninger, jeg er åpen for å lære mer eller høre om du mener noe annet. 

Ja, til mer åpenhet om psykisk helse! 

#psykologi #depresjon #helse

Tankefeller, og etablering av ett sunnere selvbilde

Jeg tok meg selv i å prøve og bevise at jeg er bra nok for ei jente. 

I alle dager tenker jeg nå. 

Jeg har vokst forbi det der, men gammelhjernen er fascinerende sånn sett, for til tross for at man har jobbet hardt over tid med å lære seg å tenke nytt så kobler den seg automatisk på i situasjoner den kjenner igjen fra gammelt av. Det er i alle fall det som virker logisk for meg. 

Jeg bygger om i meg, og erstatter usunne og ikke minst unyttige tankemønstre med nye. Men de gamle mønstrene viskes ikke ut etter en runde med viskelæret, nei du må skrubbe som en helt. Igjen og igjen..  Til den dagen du plutselig automatisk tenker nytt, og du har en heldig venn ved din side som overværer begivenheten og påpeker det! Hey, hva skjedde med deg?? 

Steike! 

Jeg har ikke opplevd det mange ganger, men det er fantastisk. Blikket du får, og den halvåpne måpende munnen. Som en gullfisk som gaper ut i luften. De ser nesten litt dumme ut. Men jeg elsker det. 

Det er da jeg mentalt gir meg selv ett klapp på skulderen, etterfulgt av ett stort glis. 

Seier! 

I alle fall en liten en, for det er mange destruktive tankefeller jeg har opparbeidet meg gjennom livet. Men det går framover, og hvis du er som meg som virkelig ønsker å bli en bedre versjon av deg selv, så er det faktisk viktig å se alle de små seierne. 

Det er mye mulig at dine seiere er pianøtter for naboen, men hey, du konkurrerer ikke med naboen. Hvem konkurrerer du med? Nettopp, deg selv. 

Dette er tredje natta jeg ikke får sove. Hodet har jobbet på spreng. Men jeg tror jeg vet hva jeg vil fortelle xen. 

At jeg kjenner min verdi, og at hun ikke kan gi meg det jeg trenger hos en partner. 

Mulig vi rett og slett ikke utfyller hverandre på den rette måten. Jeg ønsker ikke nødvendigvis noe mer eller bedre, men noe annet. 

I mellomtiden, hvorfor jage? 

Tenk om jeg kan føle meg komplett alene? Det er egentlig det som er målet, drømmen. 

Hva om mine største drømmer ikke er avhengig av en annen? En som står ved min side? 

Jeg vil bruke singellivet til å utforske livet og meg selv enda mer. 

En fin bonus er at jeg blir mer kreativ og beveger meg oftere ut av komfortsonen når jeg må. 

Jeg tenker.. Derfor er jeg. 

Sorg...



 

Det var ett rush da du kom inn i livet mitt. Etter en veldig vanskelig periode var det som om solen stod opp midt på natta. Det var du! Du lyste opp mørket. Rev ned vegger, og fikk opp pulsen min.

Jeg følte at jeg kom opp fra iskaldt vann i finnmarkselva, blå av kulde, nummen og litt halvdau. Hva skjedde? Hvem er du, og hvor kom du fra? 

Er det slik det skal føles å være forelsket? Jeg var så vant til kulden, dypet og mørket i meg.. Hva skulle jeg gjøre med denne varmen? Hvordan skulle jeg takle gleden? Det er så fremmed for meg.. Da rushet la seg, og jeg begynte å bli vant til lyset ble jeg redd.. For hva skulle jeg gjøre om jeg måtte tilbake til kulden? Jeg følte meg fortapt, og trengte stadig bekreftelse på at dette var ekte. 

Jeg sliter med tilknytning.. Ja jeg er voksen, og burde ha lært meg hvordan dette skal være, men jeg vet ikke hvordan det skal være. Jeg vet ikke hva som er ekte og hva som kun er en illusjon av mine drømmer. 

Jeg ødelegger stadig for meg selv. 

Det er vanskelig å ta i mot kjærlighet, men tro meg.. Når jeg blir glad i noen, så er det ekte, men også vondt, for jeg føler alt så sterkt. Jeg later som det ikke føles så sterkt, for jeg vil ikke gi noen den makten til å såre meg. Likevel så skjer det gang på gang. 

Dette er hva som skjer med barna som ikke lærer seg å regulere seg, som ikke har en trygg havn, vi blir utrygge voksne.. Den trygge basen er så ekstremt viktig for hvordan man senere utvikler seg. 

Så min bønn til alle foreldre der ute, se ditt barn! Gi det masse kjærlighet og lær det å takle følelsene som kommer, utfordringene som oppstår. Når ditt barn er utagerende, skaff hjelp.. Det er ingen skam å be om hjelp. 

Jeg har skammet meg fælt over dette, men jeg prøver å bryte ut av det ved å være åpen om hvem jeg er..

Jeg tror ikke jeg er alene om å ha det slik, jeg tror ikke min fortid er unik. Så til alle dere som skammer dere der ute, legg skammen bort! 

Vi er ett produkt av vår fortid, men det går an å få det bedre.

Jeg har jobbet veldig med meg selv, og for første gang i livet kan jeg si at jeg er glad i meg selv.. Jeg trenger ikke være perfekt, det er greit å ha det vondt, det er greit at ikke alle forstår. 

Jeg vil takke de som har vært i livet mitt og vist meg solen, de få som fortsatt er i livet mitt, og de som vil ha meg der i framtiden. 

Jeg er ikke en som sier til alle at jeg er glad i de, det er vanskelig for meg, men jeg vil vise det på andre måter. Sannheten er at når jeg blir glad i noen så er det ekstremt ekte.. Jeg er fortsatt glad i mennesker jeg ikke har snakket med på mange år.. Mennesker som ikke forstod, og forsvant. Jeg husker de.. De små øyeblikkene vi delte sammen, og følelsen de gav meg.. Jeg bærer de med meg.. 

En gang hadde jeg en venninne som sa at jeg var kald, fordi jeg ikke var flink med å vise følelser. Jeg var ikke kald, jeg var bare redd for at de skulle svikte meg. Bli borte. Jeg er ikke vant med at mennesker blir værende i livet mitt. Det hun ikke visste var at jeg var veldig glad i henne, og savnet henne når vi mistet kontakten. Jeg tenker fortsatt på henne, og håper hun har det godt. 

Alle disse menneskene har en plass i meg.. De vet det ikke selv.. Fordi jeg er den jeg er. 

Når man sliter med tilknytning så forsvinner folk raskere, fordi de ikke vet hvem du er, og ikke vet at de betyr mye.. Jeg har blitt flinkere til å gi av meg selv, og de vennene jeg har nå vet at de betyr mye for meg. Det er ikke mange, men jeg setter utrolig stor pris på dere. 

Jeg har det tøft om dagen, og vil avslutte med å fortelle dere at det betyr så utrolig mye for meg at dere er her nå <3 

Min beste venn, er Marie, hun har vært der for meg i mange år og er den beste vennen jeg noen gang har hatt.. 

Jeg håper jeg en dag kan gjengjelde alt du har gitt meg, og lært meg. Du er unik, og jeg er så glad for at du er lykkelig i livet ditt <3 

 

 

Strange Birds <3

                                                          
Bilde fra Google.com


Jeg ønsket å bli sett, virkelig bli sett.. At jeg omsider kunne lande, finne en havn.. For du vet at alt jeg så var hav.. Endeløst hav.. Av og til stormet det så fælt at vinden kastet meg bakover.. Rev meg nesten i filler, men jeg kjempet mot, jeg skulle fly... Og de så meg der oppe, de så vingene... De beundret meg på avstand, for jeg var annerledes.. En sjelden fugl, men de syntes jeg var rar. Ukjent.. 

Det er ofte spennende med det som er annerledes, det kan fascinere oss, få oss til å undre.. Men mennesker velger ofte det det forstår, og blir man for fremmed og ukjent så vil de vike.. De vil ikke akseptere eller ha deg.. 

Jeg tenkte jeg skulle fortsette i denne rollen til evig tid, for ett lite øyeblikk følte jeg meg akseptert, men tomheten kom alltid tilbake. Dagen etter når flasken var tom, kom skammen.. Kvalmen.. For jeg hadde ikke vært ekte.. Jeg satte opp ett show, og fikk de til å le, men musikken stoppet, og lyset i meg slukket.. Jeg lengtet etter noe ekte, jeg lengtet etter å være tro mot den jeg egentlig er.. 

Angsten var så sterk for å ikke bli likt, så i stedet for å fly lavere så fløy jeg enda høyere.. Menneskene der nede ble nesten usynlige, små maur.. Jeg hevet hodet, og de betydde mindre og mindre for meg... Jeg trengte ingen tenkte jeg, for jeg skulle bære meg selv.. Gjennom storm, og det stummende mørket som lot meg seile i blinde.. Det ble stille, og tomt... 

Hva ville skje om jeg klappet sammen vingene, og lot meg falle? 

Hva befant seg der nede? og ville jeg overleve? 

Da mener jeg ikke overleve som i å puste, og ha ett hjerte som slår.. 

Jeg mener ville jeg kunne ta inn virkeligheten, og gi andre muligheten til å bli kjent med meg? 

Jeg har alltid følt at jeg har hatt ett valg, og kontroll.. Men så kom du, og du var ikke der nede med de andre, du kom opp til meg... Du fløy med meg, så bukket du ned, og gikk inn for landing, og jeg fulgte deg uten å tenke meg om.. Jeg lot deg vise vei, og jeg nølte ikke.. 

Jeg klarer fortsatt ikke å lande, men jeg er nær.. Jeg holder meg nær deg, og jeg vil ikke fly opp igjen.. Jeg vil ikke fly så høyt at jeg ikke kan se deg mer, være nær deg.. 

Jeg er så nær...


 

 

 

Stormen..

Til solen står opp igjen.

 

La stormen få passere, i mitt sinn..

 

Hør mitt rop, se min smerte..

 

Jeg er mer enn stormen, den vil passere..

 

Gi meg tid, ha tro på meg..

 

Døm ikke skyggene mine, de er en del av meg.

 

Le ikke av meg når jeg faller, jeg vil reise meg igjen.

 

Du er ikke større enn meg, du kan ikke måle meg, du kan ikke vurdere meg..

 

Du kjenner ikke min historie, veien jeg har gått..

 

Du har ikke sett hva jeg har sett.

 

Du har ikke følt hva jeg har følt..

 

Når stemmen min brister,

Når brystet mitt sprekker,

Når demonene tar meg

 

Vent..

 

Sett deg ved min side, og vær ydmyk..

 

Hold rundt meg, og vær solen i mitt liv..





#Depresjon #Angst #Dikt 

Kast masken...

Jeg ønsker å se deg, se hvem du er, men akkurat nå er du kanskje skeptisk. 

Mennesker vil alltid vise seg fra sin beste side, og mange av oss skjuler hvem vi virkelig er. 

Vær skeptisk, til de som kun viser seg fra sin beste side.. En dag vil du se hvem de er, og da er tilliten brutt. Men hva med de som viser hele seg? Det er ikke alt som er like positivt, det er ikke alt som er like vakkert, men de er ekte..

Frykt ikke de som er ekte, frykt ikke de som har nok tro på deg til å slippe deg inn. Slike mennesker er sjeldne, og de kan virke skremmende. 

Det er ikke de du skal frykte. 

Frykt de som ikke vil lære deg å kjenne, de som ikke har tid til å snakke om annet enn seg selv. De som ikke vil stå ved din side når du har en dårlig dag. De som ikke vil sette seg selv til side, for å vær der for deg når du har det vondt. De som ikke har tid, tid til å lytte, tid til å kunne holde rundt deg når du har det vondt. 

Vi er alle unike, ja det er sant.. Ingen er som akkurat du, og ingen er som meg.. MEN noen har en større unikhet enn andre.. Fordi de har sett mørket, fordi de har lært så mye av det de har opplevd..

Jeg pleide å tro at mørket var min verste fiende.. At det ville holde meg nede og at det ikke fantes en større gift. 

Det var i mørket jeg lærte mest. Det var i mørket jeg fant meg selv. 

Noen av de vakreste menneskene jeg har møtt, har jeg truffet i mørket, og de så meg! De aksepterte meg da jeg trodde ingen kunne like meg. 

Jeg får høre at jeg er modig, når jeg kler meg naken for fremmede på nettet.. At jeg er tøff, men for meg handler det om å finne disse menneskene, de som er ekte.. Kun de ekte beundrer meg, det tror jeg! Det er de som ønsker å vise seg, og ble akseptert.. 

Jeg vil bli kjent med deg.. Du som har ett vakkert hjerte, og ikke dømmer meg.. Dømmer mitt uperfekte liv, og min fortid.. 

Jeg vil alltid være ærlig, og det du ser er det du får.. 

Mitt mål er ikke å være bedre enn alle andre, men bedre enn jeg var.. 

Jeg konkurrerer ikke med andre, men med meg selv, og sånn sett kan jeg aldri tape.. Så lenge jeg ikke stopper opp, og faller tilbake.. Veien er under oppføring, og jeg ønsker å dele den med deg.. Med dere.. 

Dette er mitt mål med denne bloggen..


                        (Bildet hentet fra google.com)

 

Innledning av boken om angst (mitt personlige monster).

       

                                (Bildet er hentet fra google.com) 

Jeg har ett monster i magen. Jeg kjenner det godt, for det har vært i magen min i snart 30 år. Første gang jeg kjente det satt jeg i samlingsstund i barnehagen. Jeg visste ikke da at det var ett monster. Jeg visste ikke da hvordan det skulle forfølge meg resten av livet. Til jeg ble voksen. Ingenting skulle jo være skummelt da. Når man ble voksen, da ble man en superhelt som kunne klare alt. Det trodde jeg da jeg var fire år.

 

Jeg ønsker å fortelle deg min historie, for jeg tror alle har kjent monsteret i magen. Noen lever med det hver dag, noen bare når de skal til tannlegen eller opp til eksamen? Hva med hvis du må holde en tale? Høres dette kjent ut?

 

Jeg ønsker å vise deg at uansett hvor lenge det har vært i magen, eller når det dukker opp, så kan du ta kontroll. Du eier monsteret, det eier ikke deg.

 

Jeg har endelig forstått hvordan det henger sammen. Hva som skjer i kroppen min, og da er det ikke lenger like skremmende. Rent metaforisk; Jeg går i strupen på monsteret, og jeg viser det hvem som er sjefen.

 

Jeg skal bli frisk, og en dag skal jeg forsøke å hjelpe andre. Ingenting er umulig, og det er morsomt å sprenge sine egne grenser.

 

Men ett monster kan ikke temmes hvis du aksepterer at det terroriserer livet ditt, hvis du godtar den destruktive hjernespisende parasitten, som kun hindrer deg i å nå dine mål, og alltid hemmer livskvaliteten. Vel dette stemmer nok ikke for deg som kun blir terrorisert når du skal opp til eksamen, eller sette deg i tannlegestolen.. Dog, tenk deg da! Hvis det var eksamen hver dag, eller at tennene dine måtte under borra hver dag? Hadde du orket å ha det slik? Neppe..

Men jeg aksepterte angsten min for noen år siden. Jeg var så lei at jeg ville spy! Så lammet av angst, at jeg ikke visste hvem jeg var til slutt. Ja, du hørte riktig. For hvis man er redd hver dag, og livet består av regler på alt du ikke kan gjøre, hvor fokuset er hva du IKKE mestrer, ja hva skjer da? Hva skjer med selvbildet? Alt jeg så var ett persilleblad, som ikke fikk til noe. Jeg tenkte så stygt om meg selv, og med tankene mine så ødela jeg meg selv, sakte over tid.

 

Monsteret vant!

 

Det jeg vil fortelle deg, er hvor ekstremt stor makt tankene våre har. Joda, jeg har selv ledd av såkalte selvhjelpsbøker. Tenk deg frisk? Ha-ha lett for deg å si.. Men har jeg noen gang tatt meg tid til å virkelig jobbe med tankene mine? Ja, nå har jeg det. Ikke ved at jeg har lest så mye om det, men heller ved å møte den berømte rock bottom.

Dette skulle endre alt for meg, ja det var som å bli født på nytt nærmest. Halleluja! Jeg så lyset, på en ikke religiøs måte. Det var ikke Jesus som reddet meg, nei det var de mentale verktøyene jeg tok i bruk. Ressursene mine, kampviljen som jeg endelig klarte å lokalisere, og ikke minst menneskene jeg møtte da jeg var på bunnen. Jeg kommer aldri til å bli den gamle Maria igjen.

Jeg er endret for livet nå..

 

Derfor må jeg skrive denne boka. Jeg må få det ut!

 

Jeg aner ikke om det vil bli noen suksess. Jeg har aldri utrettet noe stort i mitt liv, og dette er skummelt. Hva om det ikke går bra? Hva om noen kritiserer boka mi? Vel? Hva så?!



Ingenting kan slå det jeg opplevde da jeg traff bunnen. Jeg har kledd meg totalt naken, og fremmede mennesker har sett meg få sammenbrudd. De har sett demonene mine, og jeg slapp masken. Jeg har aldri vært så eksponert før, men det var dette som måtte til for min del. Det var slik jeg skulle lære, det var slik jeg skulle bli satt fri. Og de fantastiske menneskene, de tok meg imot..

 

Jeg husker hva hun sa. Psykologen som fikk meg til å åpne øynene mine.

 

Nå må du la oss ta over, og gjøre akkurat som vi ber deg om. Du er ikke alene.


 

#Psykologi#Angst


 

Depresjon, og hvordan bekjempe den! Tips til tiltak.



Depresjon gjør oss grå.

Blir den alvorlig nok, så kan du miste matlysten, isolere deg fra omverden, fargene i livet forsvinner.

Det er mørket inni deg, og de andre står utenfor. De som lever i en helt annen verden. 

Er de dypt deprimert så forsvinner interessen for ting de pleide å bry seg om, og man distanserer seg fra de friske, for de forsår jo egentlig ikke. 

 Hvordan kan de det? 

Deres verden er så ulik, og de ser de vakre nyansene i livet. De ser fargene rundt seg. Verden blir så grå for den som vandrer inn i mørket.

Er du langt nede så kan du ligge inne en hel solskinnsdag. 

Hva skjer med sinnet vårt? 

Og hva kan vi gjøre når vi kjenner at vi er på vei mot mørket? Den fæle verden? 

Sinnet vårt er preget av fortiden. Erfaringene vi har gjort oss opp gjennom livet. Har man opplevd mye krenkelse, store skuffelser, mistet mange man har hatt kjær, blitt mobbet, vært i traumatiske forhold endten gjennom oppvekst eller senere i livet. Det vil for de aller fleste sette dype spor. Men vi kan lære på nytt. Vi kan bygge oss opp med nye gode erfaringer. Velge riktige mennesker å beholde i livet, som hjelper oss å endre fokus. 

Negative tankemønstre kan bekjempes, ved å lære seg nye sunnere måter å tenke på. 

Vi kan også prøve mentaliseringskurs. Der snakket vi om våre værste negative tanker, ofte om oss selv. Så ble de andre deltakerne spurt om hvordan de tolket mennesket som uttalte seg om seg selv. 

Hver gang virket vedkommende som hadde åpnet seg opp overrasket. 

Slik han/hun tenkte om seg selv stemte ikke med det bildet de andre kursdeltakerne satt igjen med. 

Vi lærte å se utenfor oss selv, og skjønte at det ikke bare var en destruktiv forklaring på opplevelsen.

Jeg skal begynne på depresjonsmestringskurs. Håper jeg kan lære enda mer, om hvordan jeg kan ta kontroll før depresjonene blir for dype. 

 

 

 

Sosial angst (en ekstrem frykt for å tape ansikt)

Nå sitter jeg her og kjenner på det lille monsteret i magen, og hodet som holder på å sprenge av negative automatiske tanker.

Jeg blir så skuffa over meg selv, for jeg vet jo egentlig bedre. Jeg kjenner hvert eneste lille troll i toppen. De dukker gjerne opp når jeg skal ut i offentligheten, og prestrere noe. Det trenger ikke å være noe stort! Det kan være nok at en tilfeldig fremmed person begynner å snakke til meg. Kroppen stivner, pulsen øker, og pusten min blir kortere. Jeg er redd! Derfor klarer jeg ikke å tenke. Det er ikke fordi jeg er dum, men fordi mennesker som er redde går i fight or flight modus.


                                        (Bilde Google) 


Hos mennesker med angstlidelser så aktiviseres denne gjerne når man ikke er i reell fare. Jeg vet egentlig med fornuften min at jeg ikke er i fare, men kroppen min lever sitt eget liv. Jeg pleier å si til meg selv at jeg har en feilkobling i hodet. Jeg vil understreke at alt jeg skriver er basert på egne erfaringer, og mennesker er så forskjellige, så det er ikke sikkert du som leser dette kjenner deg igjen. Kanskje du aldri har opplevd det? Eller at du har andre erfaringer. Kom gjerne med innspill. Jeg vil lære mer. Men tilbake til denne tilstanden. Det som skjer med oss er at vi ikke klarer å tenke rassjonelt, og trangen til å forsvare oss eller løpe kommer. I det eksempelet jeg nevnte hvor en fremmed prater til meg, så vil jeg komme meg bort. Jeg løper. Men det kan også slå ut annerledes hvis jeg blir stilt kritiske spørsmål, da kan jeg fort få ett behov for å forsvare meg. Altså jeg kjemper. 

For min del så er nok grunnen til denne feilkoblingen at jeg ikke har opparbeidet meg ett godt nok selvbilde. Jeg har heller ikke før de siste årene jobbet ordentlig med tankefellene mine. Dette er automatiske tanker som kommer i ulike sosiale situasjoner. Jeg gjør meg opp en mening med veldig lite informasjon fra den andre parten. Det kan være en setning vedkommede sier, eller ett blikk som sendes min vei. 

 

Jeg har jobbet mye med å endre tankemønster. Det første jeg må gjøre når jeg antar noe om en annen er å finne alternative svar, som ikke er så negative. Kan det være at jeg tolket denne situasjonen feil? Kan det hende at personen prøvde å muntre meg opp, men bommet fordi h*n ikke sa de tingene jeg trengte å høre? For å gi råd, og støtte en annen bør man helst kjenne vedkommede. Vi er så ulike, og måten hjernen vår oppfatter "støtten" er forskjellig fra person til person. Men mest av alt må man bli flinkere til å si fra hva man ønsker seg og trenger av mennesker rundt en. Man må våge å gjøre seg sårbar. 

Jeg har følt meg superteit til tider, men når jeg har bygget opp litt tillit til vedkommede, så prøver jeg å bli flinkere til å spørre i stedet for å anta. Da gir jeg rom for at mine automatiske negative tanker kan være feile, og personen over meg får en mulighet til å forklare hva h*n ønsket å formidle. Ofte så har jeg sett at jeg tok feil, og intensjonene til andre er som regel gode. Folk flest er ikke kjipe, men man må våge å utforske. 

Det siste året har jeg tatt utforskningen til ett nytt nivå. Jeg har pushet meg selv hardere, møtt flere nye mennesker, og chattet med flere titalls. Det har vært veldig lærerikt og spennende. Jeg har våget å kaste meg ut i livet igjen, etter å ha levd i en negativ boble i mange år. 

Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg var i mål, at jeg har blitt frisk, men det er en lang prosess. Det jeg vil formidle til andre der ute som sliter med angst, er at det er mulig å bli mye bedre, men man må våge å utsette seg selv for det man er redd for. Hvordan ellers kan man få nye positive erfaringer? Det er når man har sett at det har gått bra mange ganger, og man føler mestring trykket går ned. Hvordan skal du få omsorg, og positive tilbakemeldinger på det du gjør om du aldri gjør det? Ja, det kan gå galt, men det kan også gå bra. 

For tiden er jeg ekstremt stressa fordi jeg skal på ett skrivekurs i Oslo 5 april. Jeg har fått veldig lite informsjon i forkant, og jeg vet ikke hva som er forventet av meg. Jeg skal ha klar en bokide, det har jeg, men må jeg presantere den for de andre kursdeltakerne? Må jeg prate høyt foran en hel gjeng med fremmede? Tenk om det da stopper opp i hodet mitt? Jeg vil dumme meg ut! De vil synes jeg er rar. Jeg tenker fortsatt dette. Jeg har ikke nok gode erfaringer, og har ikke nok tro på meg selv. Jeg har tenkt å trosse frykten. Hva så om jeg dummer meg ut? Det er ett kurs! Jeg går det for min egen del, for å utvikle meg som menneske og mine evner. Det er ikke for de! Hva de tenker, er ikke mitt ansvar eller problem. 

Jeg forteller meg dette gang på gang, men jeg vet, på tirsdag kommer huleboeren fram i meg. Alle trollene vil danse i hodet mitt, og plage meg når jeg sitter i klasserommet. Men jeg vet at en dag vil jeg se tilbake på alt dette, og jeg vil være så stolt. For jeg klarte det! 

 

Så til deg, om du har sosial angst eller ikke. Det vil komme perioder hvor du også vil tvile på deg selv. Når du har eksamen, eller skal på jobbintervju? Eller kanskje du skal på date med en du liker veldig godt, og er livredd for å ikke møte forventningene som den du liker kanskje har. Senk skuldrene! Ikke la trollene styre deg, ta kontroll. Lær deg alternative måter å tenke på i stressende situasjoner.

 

Du bestemmer fokus. Du har makta! 

 

 

 

Jeg vil huske deg (til hun som kom seg vekk)

Jeg skulle ønske jeg kunne møtt deg igjen. At jeg kunne vist deg at det ikke bare var snakk. At jeg syntes vi hadde noe spesiellt. Bare den roen du ga meg. Jeg har aldri sovet så godt i hele mitt liv, som da jeg lå inntil deg. Kroppen var rolig, og angsten borte. Jeg var fri fra mine demoner...

Det var ikke slik å ligge inntil noen andre. Huden hennes var luktfri, og hjærtet mitt var tomt. Jeg kjente angsten pumpe inni meg. Jeg kunne ikke sove inntil henne. Jeg lå våken hele natten, og kjente på lengselen etter å føle det du ga meg. 

Jeg vet du er sint på meg. Fordi jeg fant ut hva jeg ville alt for sent.

Jeg vet at jeg brukte for lang tid, men jeg var redd. Jeg har ikke opplevd noe slikt før. 

Første gang jeg så deg, så likte jeg deg. Det sa bare klikk, men jeg forstod det ikke før etter en lang stund. 

Den kjemien, jeg finner den ikke igjen. Jeg klarer ikke å glemme deg. 

Husker du da vi satt på benken i sola i fjor sommer? Vi satt og så på hverandre og smilte. Du hadde de fineste blikkene, og de varmeste hendene. Jeg ville ikke at det skulle ta slutt. Det var som tatt ut fra en film, og jeg har aldri sittet slik med noen før. 

Aldri vil du forstå, det er det som er så trist. 

At du aldri vil tro på meg, fordi jeg vinglet. Jeg var så redd. Og da jeg ble klar, så stengte du døra. Det føles helt jævlig. Jeg hylgråt den første uka. Jeg er sikker på at naboene hørte meg, men jeg klarte ikke kontrollere meg. Det var så vondt. Jeg var endelig klar, og du skjøv meg bort. 

Jeg kan ikke reise tilbake i tiden, jeg kunne ikke bli klar før jeg ble klar. Jeg trengte tiden, men jeg vil at du skal vite at jeg alltid kommer til å huske deg. Smilet ditt, lukten av huden din, følelsen av å våkne med hodet på fanget ditt. 

Jeg trodde jeg var over deg, det har gått ett halvt år siden jeg fulgte deg til toget, og du dro. Jeg trodde du snart skulle komme tilbake, men det ble ikke slik. Det ble aldri noe mer enn en romanse. Du var aldri min, og det ble aldri oss. Det er ikke sikkert det hadde fungert, men jeg ønsket å prøve. 

Til tross for avstand,og dine problemer med å åpne deg opp. Jeg hadde gjort mitt beste, hvis du hadde latt meg få prøve. 

Nå får vi aldri vite. Var det skjebnen som ville det slik? Eller møtes vi igjen? Vil vi da undre, og tenke hva om?


            ( Bilde Google)
 

Huset ditt; Personlig utvikling


                              (Bilde fra Google) 
Hva er ett menneske? 

Hvis vi ser bort fra biologien, det fysiske. Hva med alt som ikke kan måles, veies, eller sees? 

Tankene, og handlingene våre forteller oss noe om hvem vi er. Minnene våre, alt vi har opplevd, påvirker følelsene våre. Følelsene våre sier noe om hvem vi er? Eller er det kanskje bare en bitteliten bit av ett større puslespill? 

Du kan sikkert se fortiden din, som en langdryg film bestående av masse små glimt. Det er glede og sorg, det er tap, men også noen magiske øyeblikk. Hvilke velger du å tenke på? Tenker du mest på det som har vært vondt, eller mimrer du mest om de gode øyeblikkene? De som får deg til å smile. Kanskje du pleier å mimre med venninnene dine over en flaske vin. Minnene har skapt ett unikt bånd mellom dere, og hver gang dere snakker om de, så gjenoppleves de gamle følelsene. Du bærer de med deg, og kan ta de fram når du vil. Du kan velge å ta fram det som er godt eller det som er vondt, og det vil på mange måter påvirke hvordan framtiden din vil se ut.

Hvorfor? Fordi dette er hva positive mennesker gjør. De har valgt hva de skal fokusere på. Fokus er en kunst. Du må se tankefella når du plutselig blir dratt ned. Du må være bevisst på hva negative tanker gjør med deg. Spessiellt hvis tankene handler om å dra deg selv ned. Hvis du tenket stygt om deg selv gang på gang, uten at noen andre vet det, og hjelper deg med å avkrefte det du sier til deg selv. Ja, da vil du etterhvert tro på disse tankene. At du er svak, og at du aldri kommer til å få det du drømmer om. Det vil gå i oppfyllelse, fordi du slutter å kjempe for drømmene dine. Du gir opp.

Tankene har forferdelig mye makt over oss mennesker. Men hva om du lærer deg å styre de på riktig kurs? Hva om du endrer tankene dine. Hva skjer da? Jeg kan fortelle deg at du vil like deg selv bedre, du vil synes du ser penere ut, du vil få bedre holdning (gå tur med hodet hevet, og rett rygg), du vil smile og le oftere. Ikke minst vil du bli bedre likt, fordi glade mennesker tiltrekker seg andre. Vi liker å omgåes positive mennesker, fordi de får oss i godt humør. Hva med å bli en av de du beundrer og ser opp til? Hva med å bli en vinner?

Det er nå jeg skal snakke om huset. 

Se for deg at huset er bygd opp på ett dårlig fundament, at det slår sprekker i grunnmuren. Hva skjer med huset da? Står det støtt? Neppe.

Sånn er det med oss som sliter med psyken. Mange lever kanskje ett helt greit liv, og klarer seg ok. Fasaden ser fin ut, men helt der nede i grunnmuren er det en prosess igang. For hver gang vi mislykkes, for hver nye depresjon så sprekker den opp litt mer. Det er ett tidsspørsmål før hele huset raser sammen. Hva skjer hvis huset raser? Vil du dø? Vil du gå under? Vil folk se på deg som misslykket?

Dette skjedde meg, for nøyaktig ett år siden. Huset mitt raste sammen. Jeg har aldri følt meg så svak, så naken og redd i mitt liv! 

Jeg hadde nå to valg. Jeg kunne hoppe ned fra brua, ende smerten fort! Jeg trodde det var min eneste mulighet. 

Jeg gjorde noe annet. 

Jeg startet på nytt. Jeg startet med å bygge muren, og holder ennå på med den. Hver eneste dag, hver gang jeg mister motet så tar jeg på meg arbeidshanskene og fortsetter. Det skal bli den sterkeste, tryggeste og stødigste muren ett hus kan stå på. 

Jeg har sett for meg hvordan resten av huset skal se ut, jeg har våget å drømme stort. Jeg har tro på at det skal bli ett hus fyllt med mange rom. Ikke alle vil være like perfekte. Noen rom skal få lov å være mørke, for det er i disse rommene det vonde skal få lov å være vondt. Av og til vet jeg at jeg vil besøke de, men jeg vil ikke forbli i de. Jeg vil heller ikke låse dørene, og nekte å besøke de igjen. Jeg skal akseptere at de er en del av huset, men her kommer fokus inn! De er bare en del av huset, og huset er så mye mer. 

Jeg skal ha store vinduer i huset mitt, det er helt greit at andre får titte inn. Skammen har jeg lagt bort. Hva så om de ser inn? Av og til vil jeg danse i stua med musikken på full guffe, og andre dager vil jeg ligge på sofaen og være udugelig. Hva så? Hvis du bryr deg for mye om hva andre tenker, så vil du begynne å tvile på deg selv. For hvis hun/han ikke liker deg, så må det jo bety at det er noe feil med deg? At du ikke er bra nok. Hva om jeg sier at du tar feil. Kun du kan dømme deg selv, kun du kan avgjøre hvem du er. All makt ligger hos deg. 

Til våren begynner jeg å bygge huset oppå den solide muren. Jeg er redd, men hva er det værste som kan skje? At jeg ikke lykkes? Men har jeg da tapt noe som helst? Jeg kunne ligget flat som ei blodig pannekake på veien, men jeg lever! Jeg jobber med meg selv, og det er ikke lenger ett alternativ å hoppe utenfor broa. 

Jeg har valgt livet! 

 

#Psykiskhelse #Selvbilde #Utvikling

Endring

Jeg har tro på deg

Jeg har tro på at du kan blomstre, selv når du står alene.

Jeg har tro på at du ikke har nådd ditt fulle potensial. Jeg vet du føler at verden er utilstrekkelig, og at menneskene her og nå, ikke ser deg. 

Men hvordan kan de se deg, når du ikke engang ser deg selv? 

 

Har du mot til å åpne dørene du har lukket? Har du mot til å møte den du engang var? Du hadde tro på en framtid full av kjærlighet, og håp.Du hadde drømmer om hvordan livet skulle bli, men så ble det ikke slik. Og hvem er du nå? Vet du det? Eller er du i en såkalt boble, ikke glad, men heller ikke trist. 

 

Hva skjer nå? Det er opp til deg! Hva du gjør i dag, i morgen, om en uke? Hvem du invisterer tiden din på. Hvem du velger, og hvem du velger bort. 

Ikke velg bort de som utfordrer deg, de som ikke er enkle. Det er disse menneskene, som vil hjelpe deg på veien. Det er de som tør å pushe grenser, som ikke alltid gjør som du forventer. Disse vil hjelpe deg på veien, og du vil oppleve nye sider ved deg selv. Om du tør! Om du tør å trå utenfor den behagelige og trygge «whatever» versjonen du har blitt. 

 

Har du hørt om going through the motions? Du har hørt utrykket? Jepp. Her har du definisjonen.

To go through your everyday life in a mechanical manner, as in: 
waking up, 
going to work, 
getting back home, 
watching TV, 
going to sleep, 
repeat. 

After an amount of time, it becomes really annoying and boring. 
Makes you wanna kill yourself or start using drugs. 

 

Kjenner du deg igjen?

Dette er en grunn til at mange av oss skaffer oss en romanse, eller gjør ett eller annet nytt. Vi søker ettter spennende mennesker, eller opplevelser som kan få oss til å føle oss gladere, og mer levende. 

 

Hva med å heller endre oss selv, og få til en varig opplevelse av mestring og lykke?

Det trenger ikke være sånn her, du trenger ikke føle deg utilstrekkelig. Du er fantastisk! Du har ett helt hav av muligheter, men ser du de? Gå inn på badet, og se deg selv i speilet. Si til deg selv ti ganger;

Jeg er RÅ, jeg er unik og sterk! Jeg skal få til alt jeg går inn for, og drømmene mine vil gå i oppfyllelse, for jeg skal aldri gi opp før jeg har alt jeg drømmer om. 

 

Slutt å vær en statist i ditt eget liv, og vær hovedpersonen. Helten! 

 

Smil!

 

Du er nydelig, så kast masken i dag! 

 

Fantastiske ting skjer når man endrer tankene sine. Jeg vet, for jeg har gjort det. Jeg har satt meg selv fri.

 

Nå er det din tur.. 

 

 

Aksept

Jeg har lært meg å akseptere meg selv, som uferdig, full av feil og mangler.

Jeg er ett produkt av min fortid, men også av valgene jeg tar her og nå. Det er ikke noe konstant, jeg er alltid i bevegelse. Jeg er ikke religiøs, men jeg tror på en kraft, en energi som er rundt oss hele tiden. Vi trenger mål og mening, for å ønske å leve. Vi trenger å bety noe for noen, at noen trenger oss.

Hva er det som avgjør din verdi? Er det om du er pen nok? Smart nok? Har mange venner? Har en familie som bryr seg om deg? Er dette viktige faktorer når man skal bedømme ens verdi?

Jeg tror følelsen av verdi kommer av anerkjennelse fra de som er viktig i livet ditt, de som er glad i deg når du ikke er så lett å like, de som ser verdien din, når du ikke ser den selv.

Lengselen etter ubetinget kjærlighet bor i oss alle, og vi søker det ubevisst. Vil hun like meg om jeg ikke har på meg sminke, og vil hun like meg om jeg har en dårllig dag?

Hva kan man forvente av sine medmennesker? Kan man forvente å få noe tilbake om man gir av seg selv, og stiller opp for ett annet menneske? Nei.. Det hadde forutsatt at verden var ett rettferdig sted å være, og at alle prøvde å være den beste versjonen av seg selv.. Alltid..

Mennesker er full av feil og mangler. Det er når vi stopper opp, og grundig utforsker de nagative sidene våre vi faktisk vokser. Det er ikke på de perfekte dagene, hvor sola skinner og alle smiler.

Det er drittdagene vi lærer av. Vi må tørre å begå feil, og stå for det vi gjør. Tillate oss selv å være uperfekte, og ha status som "under opplæring". Det som sier noe om hvem du er er hva du velger å gjøre etterpå. Prøver du å rette opp i feilene? Sier du unnskyld når du skuffer noen? Prøver du å vinne tilbake tilliten, eller stikker du? Har du som mål å være ett raust og godt menneske, eller gir du faen?

Vi løfter opp barna våre når de møter motgang, og vi lærer de å jobbe for å nå sine mål. Du må øve mer, og prøve igjen, og igjen..

Hvorfor snakker vi ikke på samme måte til oss selv, når ting går dårlig? Hvor kommer den stemmen fra; Du er ikke god nok? Gi opp!


Når du aksepterer deg selv, vil du også akseptere andres forskjellighet.

Det starter med å være god mot seg selv, så kan en gi det videre.

Nytt år!

Og nye muligheter!

Livet går videre, og jeg har en følelse av at dette kommer til å bli ett spennende år.

2015 ble ett av de tyngste årene i mitt liv, men også det året hvor jeg lærte mest om meg selv.

Det var ett år med ekstremt mye endring. Endring trenger ikke å være ensbetydende med at det er noe negativt. Men med vondt skal vondt fordrives, og man må faktisk klare å stå i smerten for å jobbe seg ut av den.

Det mennesker ofte gjør er å dekke over smerten! Vi holder oss opptatt med andre ting, og pakker den inn og bort!

Kanskje vi er redde for hva som vil skje med oss hvis vi faktisk står i den? Vil vi da knekke sammen, og ikke lenger føle oss respektert?Hva vil de rundt oss tenke?

For all del! Det hadde jo vært krise om noen tenkte at du var svak?

Men hvordan kan du være så sikker på at du hadde fremstått som svak?

Alle har vi en fiende som er grusom! En som dømmer deg hardere enn alle andre. En som ofte gjør deg vondt, men stadig inviteres til å fortsette. Denne personen sitter med hele makta alene, og alt du trenger å gjøre er å slutte å være så fæl mot deg selv. Slutte å stille umenneskelige krav, som du aldri ville stilt til noen andre mennesker i livet ditt, som du bryr deg om.

Men deg selv! Det er ikke så nøye med deg selv.

Derfor er nøkkelen til suksess alltid å bli glad i seg selv..

Dette har jeg lært meg, og etter det så har det skjedd noe helt utrolig.

Mange mennesker ønsker å bli kjent med meg, og det er ingen som tenker at jeg er svak!

Det virker mer som de tenker at jeg er sterk.

Hva tenker du? 

Vil skrive mer om historien bak etterhvert. Om den berømte rock bottom, om hvordan det er å være innlagt på psykiatrisk avd, om smerte men også glede ved å starte på nytt. 

Om å få ett nytt syn på livet, og hvordan det har endret meg, at det går an å komme ut rikere etter å ha mistet seg selv. 

 

Les mer i arkivet » Januar 2018 » Desember 2017 » September 2017