hits

Kamelen på jakt etter vannhullet

Som en kamel på let etter et vannhull;


Noen ganger er livet hardt, man føler seg utladet og ufattelig sliten, men man må gå likevel.

Jeg føler meg som kamelen i ørkenen, så ufattelig tørst men tom for vann. Det er ingen vann i sikte, kun den tørre sanden, sola som svir men ikke gleder, for jeg er tørst. Jeg mangler noe.

Når man blir tom for energi, så hjelper det lite med den gule kula på himmelen. Joda, den varmer men den svir.

Har du noen gang spist chilli for så å drukket en liter vann uten at det hjalp? Du trengte melk, men ingen hadde melk så du satt der og bannet. Om jeg bare hadde melk.

I fortvilelsen så glemmer vi hva vi har, for vi vet så godt hva vi mangler og trenger, men om vi finner det, da kan det dukke opp et nytt problem, en ny mangel?

Jeg vet jeg kommer til å finne vann, jeg vet jeg vil komme fram før jeg kreperer. Jeg en en sterk og tålmodig kamel. Jeg har lært meg å bli kreativ for jeg mangler flere goder.

 

 Jeg titter bort på gjengen som sitter ute med en bedre middag, som spretter sjampisen, som smiler og ler med sin store familie.

Jeg går i utslitte sko, og syr sammen truser og sokker til tider. Jeg har ikke mye penger, men jeg har noe annet. Jeg har viljen.

Først finner jeg vannhullet, siden kommer jobben, det vil bli lettere, men jeg håper jeg aldri vil ta noe i livet som en selvfølge, for ingenting er det.

Noen mennesker blir misunnelige. Hvorfor kan ikke jeg ha det sånn?

Det gjelder å ikke tenke seg ned, for livet vil aldri bli rettferdig. Det vil alltid være noen som har mer eller mindre enn deg.

Dette må aksepteres, for å utvikle seg videre. Ikke stå fast i tanker om alt de andre har, hva du mangler. Hvor er du nå? Jeg er på tur etter vann nå, jeg har fokus på det først, så tar jeg neste utfordring. De andre er Ikke meg, hva angår meg? Hvordan jeg kan komme dit jeg vil. Min reise vil aldri være lik de andres, vi er helt unike alle sammen. Aksepter dette. 

Jeg sitter av og til i Karl johansgatne og drikker øl, jeg synes den var litt for dyr. Det går forbi en uteligger, hva tenker han?

Livet må behandles med takknemlighet, og ydmykhet.

Vi vet ikke hvor lang tid vi har, vi vet ikke hvordan livet blir en dag, vi vet bare det vi vet nå, men hjernen den kan stadig forbedres.

Øynene mine ser like ut hver dag for deg, men hva jeg ser endres mens jeg endrer hjernen min.

Jeg fant vannhullet, jeg kreperte ikke i sanden. Jeg bukket ikke under for den varme sola.

Så når jeg tar den sjampisen med familien, og har flere fine klær, så vil jeg sette ordentlig pris på det, for ingen andre gav meg det. Derfor spiller ikke jeg lotto. Jeg er en realist men også en som drømmer. En som vil noe. 

Den største rikdom vil alltid finnes inni deg, ikke utenfor.

Er du også en Kamel? Ikke stopp, om det gjør vondt, beseir smerten. Du er sterkere enn du tror, ha mot i brystet, våg å jag drømmen, for noen mennesker har gitt den opp for lenge siden.

De har bukket under, men ikke du, du skal gå hele veien ut, stirre inn i smerten. Kanskje du hyler mens du løper i natten, i mørket, for smerten brenner, men neste dag står du opp igjen.

En gang til, igjen og igjen.

Min fiende bor i meg selv, men jeg tror ikke det er så unikt. Jeg tror alle har sine demoner, og sin tvil, derfor leser andre det jeg skriver.

Men jeg skammer meg ikke, jeg skammer meg ikke over den jeg er mer.

De fleste har sine demoner, noen små, noen større. Det er alt. Så har vi ulike måter å håndtere smerte på.

Noen gjør det ved å feie den under et teppe, de har det for travelt til å stoppe opp.

Gassen i bånd konstant.

Jeg har møtt noen av disse skjønner du, på sykehus. Bilen gikk i veggen til slutt.

Jeg husker hun ene, hun var så bitter. Det er mange år siden. Hun hadde den mest luksuriøse mobilen jeg hadde sett på den tiden. Hun så på oss andre, og var nedlatende mot en som sa han var ufør men følte at livet hans var verdifullt likevel.

Jeg husker ikke ordrett hva hun sa, men det var noe med; Hva er meningen med livet uten utdanning?

Jeg syntes ikke synd på henne. Hun trengte å lære litt om livet tenkte jeg. Selv var jeg bare 19 den gangen, og jeg har glemt hennes ansikt. Jeg husker kun den bitre stemmen, og at hun hadde en bedre mobil enn oss andre.

Det er nemlig ikke sånn at noen fortjener mer enn andre å være psykisk frisk. Det kan skje med alle, men ikke alle forstår dette.

 

Alle kan bli syke.

Alt du har er en gave, ikke våg å kun se dine hindringer.

 

 

Maskene;

 

(Bilde hentet fra Google.com)

Tenk om

Vi kunne se hverandre bak maskene,
bak fasaden, og forbi det overfladiske ytre skallet.

Det vil falmne, vi blir alle skrukkete, og gamle med tiden.

Indre skjønnhet ser jeg i glimt her og der, i fremmede, gjerne de eldre.

Jeg har møtt så mange jenter som har på mye sminke, og tar selfies dagen lang.

Hvem er de egentlig bak alt de prøver å dekke til?

Hvem er alle menneskene jeg passerer hver dag, på toget, butikken, og langs veiene?

Jeg undrer meg, samtidig som jeg selv valgte å ta av den ene masken etter den andre.

Jeg skreller meg selv, lag for lag.

De sier det gjør meg modig, men alt jeg ønsker er å være ekte i en verden som føles falsk.

Hvorfor må det være slik?

Er mennesker så redde for avvisning, at de velger å gjemme seg?

Gjemme seg bak maskene.

Om å akseptere at man ikke har kontroll over alt;

Jeg innser av og til hvor liten jeg er, at jeg bare er ett menneske. En maur i den store maurtua, en brikke i det store puslespillet, en dråpe i havet. 

Joda, jeg tror man kan bety mye likevel, men noen dager må man også innse at det vil ta tid å vokse seg større enn man er i dag. Akseptere at noen dager må man ta livet for det det er, her og nå. At jeg ikke alltid må være på topp, det betyr ikke at livet mitt har møtt en stopp. 

En pause, og en pust i bakken er nødvendig, så jeg setter meg av og til ned på en benk, og tillater meg å være den jeg er der og da. Det betyr ikke at jeg blir sittende, men jeg tror det er viktig som menneske å tillate seg selv disse pausene. Vi må ta oss tid til å reflektere over oss selv. Hvor går mine grenser? Hvor går dine? Hva trenger jeg/vi nå? I dette øyeblikk, på denne dagen. 

Kan man være liten i dag men større i morgen? 

Det kommer bedre dager, så lenge vi ikke blir sittende, så lenge vi lærer oss balansen mellom ro og kamp. 

Denne balansen sliter jeg med. Jeg må bli flinkere til å ta en dag av gangen, ikke tenke for langt fram men heller ikke se meg for mye tilbake. 

Det er en kunst å lære seg å kjenne seg selv, det er en jobb, og en reise som er nødvendig for å utvikle seg på en god måte. 

I dag er jeg en dråpe vann, det er ok. Jeg håper bøtta fylles opp en dag, så jeg kan bli mer, men ikke i dag.

I dag hviler jeg. 

Det er ok. 

Toget;

Toget kommer hver dag, hver time, tiden går..

Jeg står her bak gitteret i tåka.

De ser ikke meg, jeg knipser ett øyeblikk som snart er forbi.

Om enn i mørket, så kommer toget hver dag med sitt lys.

Livet går videre, noen drar og noen kommer.

Kanskje en dag, venter jeg på perrongen og vi sier hei.

Ikke farvel.

 

Broen;

Broen;

 

Er det gull eller gråstein på den andre siden?

 

Hva venter meg?

 

Hvem lurer bak tåken?

 

Skritt for skritt går jeg fram.

 

Jeg går fra den gamle meg, men beholder skyggen.

 

Min kappe, hvil over meg men kvel meg ei, for mitt mål er å sette oss fri.

 

Over broen, på den andre siden står det ingen.

 

Vi venter ikke, vi marsjerer videre.

 

Svette og gnagsår.

 

Vi går med slitte sko.

 

Sa du stopp?

 

Nei, kom igjen.

 

Vi marsjerer til tåken letter, og solen står opp.

 

Utslitt lander vi i lyset.

 

Mange mil bak oss.

 

Jeg ser en kvinne, så vakker hun er.

 

Trenger du hjelp?

 

Nei, men gi meg gjerne din hånd så skal jeg løfte meg selv opp.

 

Hun smiler.

 

Jeg smiler.

 

Om hun hadde visst, det var den fineste destinasjonen å se inn i øynene hennes.


 

Hvem vinner om du gir slipp?

Livet kan være vondt, livet kan virke umulig i perioder, og da er det lett å havne i den fella at man grubler. Leter etter svar på hvorfor det ble slik, men livet er flinkere til å stille spørsmål enn å gi svar. Hvorfor?

 

Svarene er ikke noe som bare blir gitt deg, det er din jobb å finne de eller akseptere at de ikke alltid finnes.

 

Noen ganger må man gi slipp for å gjøre det mulig å bli fri. Fri fra depresjon, fri fra smerte og fri fra bitterhet. Dette er noe ingen ønsker å bli slukt av, men hva gjør vi for å holde hodet over vann? Hva gjør vi for å skape det livet vi ønsker oss?

 

Noen gjør mye, andre gir opp.

 

Hvem vil du være? Hvordan vil du verden skal se på deg? Da må du se på deg selv først, for hvordan kan du vente at andre skal se en vinner om du ikke ser det selv hver morgen foran speilet?

 

Hvordan snakker du til deg selv? Løfter du deg selv opp, eller er du avhengig av at andre strekker ut en hånd?

 

Hvis du er avhengig av andres hånd, hva skjer hvis de ikke er der? Blir du liggende eller reiser du deg alene? Ingen må se deg reise deg, kun du. Ingen må gi deg aksept, kun du. Du kan hjelpe deg selv, du kan gi deg selv aksept, kjærlighet og ro i ditt sinn.

 

Andre mennesker kommer og de drar, så bli din bestevenn, bli en som tar tak i vanskelige dager alene. Jeg sier ikke at man ikke kan ha begge deler, det er fantastisk å ha venner og familie som støtter en. Som heier på deg når du oppnår suksess, som trøster deg når du har det vondt, men jeg mener det er viktig å lære seg å takle utfordringer alene og. Da er man ikke avhengig av den vennen, om hun ikke kunne ta telefonen da du ringte og trengte henne.

 

Du vet du har en som alltid er der for deg. Den personen kan være deg selv, men det avhenger av at DU er god mot deg selv. Du kan ikke hjelpe deg selv om du er den som snakker deg selv ned, om du er den som ikke tror du betyr noe her i verden. Da er du verdens dårligste venn for deg selv. Ville du ringt til deg selv og bedt om hjelp?

 

Tja, hvis jeg var noen andre kanskje?

 

Nei.. Nei! DU skal være god mot den du er. Fordi når alt kommer til alt, så er du den du skal leve med resten av livet og det er helt sikkert. Derfor er selv aksept så viktig, men jeg tror ikke folk flest anerkjenner hvor viktig det er.

 

Vi snakker om det, hvor viktig det er å være glad i seg selv, men hvor flinke er folk flest til å gjøre det som trengs for å bli det? Vet alle hvordan de kommer dit? Tenker de gode tanker om seg selv? Ikke av og til, men hver eneste dag, eller får du dårlig samvittighet da, for man skal jo ikke tro man er noe? Livredd for at andre skal tro at da er man høye på seg selv å tror man er bedre enn andre.

 

Saken er den at man kan være god, flink og klok uten å tro man er bedre enn andre. Man kan være glad i seg selv uten å se ned på andre. Det ene motsetter ikke det andre.

 

Jeg trener hver dag på å gi slipp. Gi slipp på det vonde som bor inni meg. Ikke ved å ignorere det, men ved å akseptere at det er en del av meg, men det er jeg som bestemmer hvor mye makt det skal få i hverdagen.

 

Jeg kan ikke tro at ved å mentalt konstant leve i fortiden, at jeg da vil få den framtiden jeg ønsker meg?

 

Det fungerer ikke slik. Det blir som å helle bensin på ett bål som er lite, man ber om at det skal blåse seg opp å bli større.

 

Slik lar man negativitet og det selvdestruktive mønsteret vokse i en. Hvordan skal det bli rom for nye positive opplevelser og la de vokse?

 

Man må gi de næring så de forstørres og tar større plass i en. Dette er jævlig vanskelig, det vet jeg for jeg faller ofte tilbake.  Til det jeg er vant med, til å være kritisk til meg selv for det er jeg så flink til.

Alt det nye er jeg ikke like flink til, for jeg har kun trent på det i 3 år. 3 år er lite sammenlignet med resten av livet mitt som min største fiende og kritiker.

 

Ja, for det var ikke alle de andre som var værst, det var jeg som var det. Mot meg selv, og ved å være slik så virket alt rundt meg også grått. Jeg så ikke hele bildet, fargene og nyansene i menneskene.

 

Jeg har nok avvist mange mennesker tidligere som kunne vært gode venner i dag, jeg trodde bare ikke på at de virkelig ville meg vel.

 

Årevis med negativ tenking gjorde meg paranoid.

 

Ta ansvar for hvem du vil være, og hvordan du skal komme deg dit.

 

Da er det du som vinner..

 

En dag..

Hvor lang blir dommen? (om baksnakking)

Jeg tror ikke jeg er alene om det, men når man sliter med psyken så er det fort gjort å trå feil i både handlinger og ord når man er nede. Man ønsker å bli forstått, akseptert av de man har rundt seg, og blir man avvist når man er i mørket så får man bekreftet at de vonde tankene stemte, men i realiteten er det ikke nødvendigvis slik.

Jeg tar ofte feil, men.....!

I realiteten tror jeg det er veldig viktig å huske på at vi lever i et samfunn hvor folk har behov for å ha en mening, selv når de ikke helt forstår. Vi lever i en verden hvor vi kanskje ubevisst setter hverandre i bokser. Hører du at en person har en diagnose. Bipolar, Schizofreni, ADHD osv så vil du kanskje automatisk sammenligne de med noen andre du vet om med samme diagnose, men folk er forskjellige uansett. Like forskjellige som alle andre uten diagnoser.

 

Hvorfor kan vi ikke si, jeg forstår ikke, jeg kjenner ikke personen godt nok til å uttale meg?

 

Alle gjør feil, men folk flest gjør også mye godt, vi er så komplekse og unike.

 

Ord har makt, og du kan velge å være den som snur samtalen på en fest vekk fra baksnakking eller du kan være den som bidrar til å spre din subjektive mening om noen du kanskje ikke kjenner godt, og være med på å spre et negativt bilde. Du er med på å ødelegge ryktet til noen, kun fordi du ikke liker han/hun. Hva gir deg rett til det?

 

Jeg tror og håper de aller fleste av oss er slik at de sier; Jeg vil heller bli kjent med henne/ham og gjøre meg opp min egen mening. Jeg vil heller snakke med vedkommende enn om vedkommende, så kan jeg danne meg mitt eget bilde.

 

Likevel hører jeg aldri noen si slikt. Er det for upopulært?

 

Jeg har opplevd å bli advart mot å ha kontakt med enkelte mennesker. Noen har hatt dårlige erfaringer personlig med vedkommende og plutselig pepret meg med masse informasjon fra deres relasjon. Men nyansene for hvorfor det ble slik gir de meg ikke, det sees kun fra en side. Deres, og den er verken nøytral eller objektiv.

 

Jeg skal ærlig innrømme at noen ganger fant jeg ut selv at den personen jeg ble advart mot ikke var riktig venn for meg, men det betyr ikke at det må være noe galt med personen. Det er ikke alle man har kjemi med, men jeg har ikke tenkt å gå rundt å advare andre likevel. Folk må få gjøre seg opp sine egne erfaringer.

 

Nå snakker jeg ikke om ekstreme tilfeller hvor det er mennesker som har en historie hvor de har vært farlige og ødelagt andre.

 

Men jeg føler på at vi lever i et veldig lite romslig samfunn, hvor mange setter folk de ikke kjenner i båser. Hvor folk bevisst eller ubevisst jobber for å ødelegge andres rykte. Og hvor tilgivelse og en ny sjanse er fjernt.

 

Jeg har mange bekjente, av de vil nok mange ha en helt ulik oppfatning av meg? Det kommer helt an på hvor jeg var i livet da de møtte meg.

 

Når jeg har gode perioder og er stabil opplever jeg at jeg er en folk liker å prate med, de betror seg til meg, de virker å stole på meg. Jeg husker som barn og tenåring at jeg var den folk sa alt til, selv fortalte jeg lite så ingen kjente meg. Jeg visste at selv om jeg kunne holde på hemmeligheter så kunne ikke alle det.

 

Jeg har alltid ønsket å være et godt menneske, men noen dager spiller ikke hjernen på lag med meg.

 

Disse dagene blir jeg nesten som en annen, men kun en kort stund. Likevel er det noen som kanskje tror jeg er den andre konstant. At sykdommen definerer meg, men den gjør ikke det.

 

Så til alle dere som kjenner dere igjen, og også angrer ekstrem i ettertid når dere får stabilisert dere, og ser at; Shit, jeg overreagerte nå. Husk at det er viktigst at den personen du såret og er glad i vet sannheten. Alle soldatene rundt som har tolket deg etter sine egne livserfaringer, og sin subjektive visdom ikke er de som er viktige å overbevise.

 

Dette har hjulpet meg enormt. Man må ikke bli likt av alle, man må ikke alltid bli forstått. Konsentrer deg om de du er glad i, og reparer det som er viktig for deg.

 

Alt det andre jeg har skrevet er kun en oppfordring til de som ikke forstår, at man kan ha et åpent sinn og man må ikke mene noe om alle.

 

Neste gang jeg drar på fest og hører masse rykter, så skal jeg prøve å være den som stopper opp og sier fra at jeg ikke vil ta del i det.

 

Jeg har så klart ikke vært perfekt på dette området selv, og noen ganger har jeg bare jattet med, men jeg har lyst å bli bevisst på dette. Man må alltid starte med seg selv.

 

Aldri ett offer, alltid en fighter! (tankene dine har enorm makt)

Jeg er heldig;

 

Mange ser nok ikke på meg som heldig. Neppe psykologer, venner og familie. De ser en som strever. Jeg hører ord som; Jeg får så vondt av deg.

 

Det er greit, det er empati og kjærlighet men jeg har et ønske til dere. Hør på meg. Jeg er heldig. Jeg har fått et nytt og bedre liv. Javisst strever jeg i perioder, men hvem gjør vel ikke det? Kanskje har jeg utfordringer ikke alle har, men det er ikke synd på meg. Noen har utfordringer jeg Ikke har. Noen har ingen familie, noen har uhelbredelig kreft og må dø unge, noen har Ikke bein å gå på. Det er skrevet en bok som heter; Det er Ikke mer synd på deg enn andre. Jeg har ikke lest den men tror den er viktig. Vi har bare ett liv, og vi kan velge å leve mens vi har det. Vi kan velge å gjøre det beste ut av enhver situasjon.

 

Ja, vi har alltid ett valg. Ikke alltid så mange, men jeg nekter å akseptere at siden jeg sliter nå så må jeg alltid slite like mye. Mine valg, selv om de er tøffe vil belønnes en dag. Min fremtidige jeg vil takke meg. Kanskje om 5, 10 eller 20 år.

 

For å lykkes kreves det noen ting. Jeg vil nevne noen av de.

 

1: DU har tro på deg selv (uavhengig av hva andre tror og mener)

 

2: Du gir aldri opp uansett hvor mange nederlag du møter

 

3: Du har å større fokus på hva du får til nå, enn alt du ikke ennå har lært å mestre

 

4: Du lærer deg å ta i mot kjærlighet og støtte fra de som er glad i deg.

 

5: Du mener du fortjener lykke og suksess

 

6: Du har evne til å se hvor du trår feil, si unnskyld og jobber kontinuerlig med å forbedre deg.

 

7: Du tar ingenting i livet som en selvfølge, og har disiplin til å jobbe over lang tid med å nå dine drømmer.

 

8: Du forstår at om du faller i grus, så kan du fortsatt reise deg når du har samlet styrke nok til det.

 

9: Du slutter å skylde på andre for alt som går galt, du tar ansvar for din egen helse så langt det er mulig. Ikke alt kan kureres. Jeg snakker om psykisk helse. Alvorlige diagnoser er komplekse, men klarer man ikke bli frisk så gjør man det beste utfra situasjonen. Man tar i mot hjelp om man trenger det.

 

10: Du vet livet er en gave, ikke en selvfølge.

 

Jeg har tro på at de aller fleste av oss ikke når vårt fulle potensial pga frykt for å feile, eller at noen rett og slett vil ha det samme livet de har nå for alltid. De har nådd sitt mål, og mening med livet. Da er det jo flott. Men er du ikke fornøyd med alt, f.eks jobben du har eller at du synes du har blitt for tjukk, så nytter det ikke å bare klage. Da kan du velge å jobbe for å få en ny jobb, eller trene/forbedre kostholdet. Ellers skjer det ingen endring. Det er opp til deg. Man kan fokusere på muligheter i stedet for å alltid finne unnskyldninger. Andre har jo klart det, så hvorfor ikke da meg eller deg? Tror du alle som får til ting ikke har noen utfordringer? At livet er enkelt til alle som oppnår suksess? Mange har slitt ræva av seg for å komme dit de vil. Studert i årevis, fått avslag på avslag på jobber men likevel fortsatt å kjempe. Store forfattere har fått avslag fra forlag, men sendte inn til flere og flere, plutselig ble de rike. De kunne jo valgt å gitt opp da alle de andre sa de ikke var gode nok.

 

Livet gir deg ikke alltid hva du vil, men hva du fortjener. Fortjener man å nå langt uten den lange harde jobben først?

 

Hva gjør at noen aldri gir opp, mens andre gjør det ved første eller andre avvisning? Jeg dømmer ikke, jeg undrer meg. Jeg skulle ønske flere var mer glad i seg selv, og ikke lot andre mennesker avgjøre om de er gode nok.

 

Hva om jeg/du ikke klarer det? Faen heller, hva om man gir opp før en har prøvd? Er ikke det ett større nederlag?

 

Vi forteller barna våre at de skal reise seg opp når de faller. Hva signaliserer du til de om du ikke gjør det selv? Ha tro på deg selv. Du er ikke ødelagt om du sliter, du er potensial. Dette har jeg skjønt. Jeg er potensial. Det er pokker ikke synd på meg.

 

Konklusjonen er om meg selv i alle fall;

 

Ikke se på meg som en det er synd på, se på meg som en fighter. Ha tro på meg når jeg sier at jeg vil bli frisk. I alle fall tilnærmet frisk. Jeg vet ikke om jeg alltid vil ha en sårbarhet. Jeg har alltid vært ekstremt følsom. Jeg sugde til meg alt vondt som en svamp da jeg var barn. Jeg var en tynn fyrstikk som ikke ville snakke når jeg var utenfor hjemmet. Men den tiden er forbi. Jeg har flesk på kroppen, jeg har mot i brystet, jeg har drømmer og ambisjoner. Jeg vil gi andre som sliter håp. Jeg vil sette spor i andre. Jeg vil ikke være hun gærne som er så syk. Jeg er Maria. Jeg betyr noe, og det gjør vi alle.

 

Ikke la noen fortelle deg at du ikke kan, ikke la noen andre fortelle deg hvem du er, hva du tenker og føler. Kun du eier den rettigheten. Kun du vet.

Jeg sitter på ett lite Widerøe fly nå. Det sitter en eldre dame ved min side, og spiser kvikk lunsj, og leser en bok. Flyet er fullt. Jeg undrer meg hvem alle disse menneskene er. Jeg liker å studere mennesker. Jeg liker å undre meg over det som er utenfor meg.

 

Bokstavelig talt er det en propell, hvite skyer, og islagte elver. Det er vakkert. Jeg er her i nuet. Jeg har fred.

Den gangen ingen snakket om lavt selvbilde, men kun dårlig selvtillit;

(Bildet er hentet fra Google.com)

Jeg har snakket med flere godt voksne om dette. De var alle ungdommer på 80-90 tallet eller lengre tilbake.

 

Hvorfor var det ingen som snakket om dette tidligere? Det virker som at det har blitt ett tema i en mer moderne tid.

 

Jeg fikk alltid høre at jeg hadde dårlig selvtillit, og var veldig sjenert da jeg vokste opp på 80 og 90 tallet, og det var jo sant men hovedproblemet slik jeg ser det i dag når jeg har mer kunnskap, var et nedbrutt selvbilde.

 

Jeg undres om noen voksne hadde snakket om selvbilde den gang, og jeg hadde fått hjelp med dette, om jeg ikke nødvendigvis hadde utviklet en så sterk angst. Hvis fokuset hadde vært på hvordan man fikk et bedre bilde av seg selv, og jeg hadde lært meg å bli glad i meg selv som ung, kunne jeg da vært et annet sted i dag? Det er noe jeg aldri kommer til å få et svar på..

 

Jeg håper og tror det har blitt et større fokus på å hjelpe barn, og ungdom med dette. At BUP har bedre kompetanse i dag.

 

Da jeg var 11 år ble jeg sendt til utredning for epilepsi på et sykehus i Finnmark. Grunnen til dette var at jeg brukte hele skoledagen på å stirre ut i lufta eller ut av vinduet. Jeg klarte ikke konsentrere meg om undervisningen. Likevel gikk jeg ut av grunnskolen med helt greie karakterer. Eller i enkelte fag var det så vidt jeg bestod mens i de fagene jeg hadde litt interesse for gikk det greit. Jeg leste litt i skolebøkene innimellom. Jeg tror dette var grunnen til at jeg ikke fikk nok hjelp. Jeg var ikke dårlig nok. Likevel kunne jeg nok også fått bedre karakterer i de fagene jeg ikke mestret om de forstod at jeg sleit psykisk, og gav meg ekstra hjelp, men jeg fikk heller kjeft og lite godt i ordenskarakter. De trodde vel bare jeg var lat.

 

Det skal sies at jeg gikk på en av de dårligste grunnskolene i landet. Det var mye mobbing på skolen, ikke bare blant elever men lærere kunne også mobbe.

 

Jeg glemmer aldri en episode da jeg var 13-14 år, hvor læreren gjorde narr av meg overfor hele klassen. Hvordan kan man da forvente at tenåringer ikke skal mobbe hverandre når voksne lærere som skal være forbilder gjør det samme?

 

Her er det ikke snakk om selvtillit. Her gir jeg et eksempel på episoder som bryter ned selvbildet til ungdom. Jeg gikk hjem og følte meg trist og dum. Jeg måtte jo være dum når selv læreren gav utrykk for at jeg var det. Likevel var det samme lærer som brukte eksempler fra teksten i en novelle jeg hadde skrevet, for å lære de andre om god metaforbruk i norskundervisningen. Jeg tenkte da; Kanskje jeg ikke er så dum som jeg tror? Men siden samme lærer hadde latterliggjort meg tidligere så snudde klassens smarteste gutt seg og så bakover i klasserommet, så så han på meg og utbrøt; Hun har sikkert ikke skrevet det selv! Så lo han, og ingen sa noe. Jeg ble sint og lei meg men klarte ikke si noe.

 

Jeg skrev alt selv, og fikk aldri hjelp med lekser.

 

Senere fikk jeg levert tilbake noveller med gode karakterer, men selv da stod det nederst. Har du skrevet dette selv? Som om jeg ikke kunne være flink til noe.

 

Jeg fikk også stadig kjeft fordi jeg kom for sent på skolen. Det de ikke visste var at jeg sov nesten ikke om natten, og jeg løp til skolen hver dag for å rekke timen, men det var ikke så lett å finne mot til å stå opp og gå på en skole hvor man ikke trivdes.

 

I løpet av de 9 årene på grunnskolen var det kun én lærer som spurte meg hvordan jeg hadde det. På små steder i Finnmark blir de fleste lærerne bare 1-2 år for de får slettet en del av studielånet ved å holde ut å være der oppe en liten stund. De jeg likte best, og som ikke var ekle mot meg, de reiste før jeg rakk å bli ordentlig kjent med de. Så klassen min har hatt enormt mange forskjellige lærere i løpet av grunnskolen. Dette er ikke akkurat ideelt for elever som sliter psykisk.

 

La oss snakke mer om selvbilde, og hva som kan forbedre eller forverre det.

 

Grunnlaget dannes som barn/ungdom.

 

Trygge barn, blir lettere trygge voksne. Har skaden allerede skjedd så tror jeg det er mye vanskeligere å ?reparere? voksne som har fått et usunt selvbilde.

 

Det hadde vært fint å høre fra lærere eller andre som jobber med barn/ungdom om hvordan det er der du jobber?

 

Jeg ber dere inderlig om å ikke kun konsentrere dere om de som bråker i klassen, og er utagerende, men at dere ser de som er stille men kanskje sliter vel så mye. Ta dere tid til å snakke med elevene alene, og prøv å finne ut hvorfor de skulker skolen. Hvorfor de ikke klarer å konsentrere seg i timen? Noen har så klart lærevansker, men det kan også være en annen grunn.

 

Dere er ekstremt viktige.

 

Jeg vil fullføre voksenopplæringen, men jeg sliter den dag i dag ennå med å stole på dere. Mulig frykten er irrasjonell, men jeg har opplevd så mye vondt fra lærere at når jeg setter meg ned ved pulten som voksen så er jeg fortsatt redd for å spørre om hjelp. Skolen har blitt en stor trigger for meg. De gamle følelsene og frykten dukker opp når jeg setter meg ned. Minnene strømmer på.

 

Del gjerne innlegget med de som jobber med barn og ungdom, hvis du tenker de kan ha nytte av å lese om et eksempel på en tidligere misforstått elev.

 

Jeg tror ikke min historie er unik på noen som helst måte. Jeg håper lærere har mer kunnskap i dag.

 

Historien vil alltid gjenta seg, om man ikke lærer av den. (kjent sitat)

 

#Skole #psykiskhelse #Barn #ungdom #Mobbing #Angst 

Lost In Space (Når man ikke føler seg hjemme noen plass)

(Bilde hentet fra Google.com) 

Jeg husker dagen hvor jeg satte meg ned ved pulten min, og noen hadde skrevet dette med tusj på pulten min. Året var 1999 og jeg hadde kun bodd i den nye byen noen få mnd. Jeg tenkte dette året skulle bli fantastisk. Jeg var 16 år og hadde akkurat flyttet 50 mil fra hjemplassen min. Endelig skulle jeg bo alene. Ung og naiv som jeg var trodde jeg at alt skulle bli bra nå. Som om man kan flytte fra seg selv.

 

Jeg husker følelsen jeg fikk da jeg leste setningen på pulten. Følelsen av å være en freak. En ingen likte. Jeg hadde følt på det siden barnehagen. Jeg tror jeg har hatt flere Rock Bottoms i mitt liv, og dette var den første.

 

Jeg stormet ut av klasserommet, jeg løp, slik jeg alltid gjorde tidligere i livet når alt ble for mye å bære.

 

Dette året skjedde det noe med meg. Flyttingen og den nye starten ble absolutt ikke bra. Jeg møtte på en krise. Alt jeg ville var å passe inn, og jeg trodde jeg var ferdig med å forelske meg i jenter. At det fortsatt var håp for meg, men jeg hadde igjen forelsket meg i en jente. Hun var populær og homofob. Jeg svingte enormt på denne tiden. I perioder hvor jeg var ?høy? var jeg klassens midtpunkt, mens andre ganger ble jeg mobbet. Når jeg ikke var ?høy? så var jeg ett null. I alle fall var det slik det føltes.

 

Jeg tok ikke dop nei. Jeg hadde enorme svingninger i personligheten min. Det var som om jeg var to personer. Jeg har mest sannsynlig borderline personlighetsforstyrrelse, men dette var i 1999 og de forvekslet det med bipolar diagnose.

 

Det er ikke enkelt å skille seg ut i et samfunn som elsker å sette mennesker i bokser. Jeg føler på dette ennå. At mennesker har et behov for å plassere deg ett sted, og når de ikke kan det så stempler de deg som Lost In Space.

 

Jeg tar meg selv i å tenke at selv om jeg nå er voksen, og ikke trenger å omgås uvidende ungdommer så er jeg fortsatt Lost In Space for enkelte.

 

Vi lever ennå i et samfunn hvor det å være annerledes kun er greit om de kan forstå det. Om de kan relatere til det. Ikke alle er slik så klart, men jeg føler ofte at mennesker misforstår. Av og til forteller de meg til og med hvordan jeg er, hvem jeg ikke liker, og hvorfor jeg reagerer som jeg gjør. Det er helt absurd. De har laget seg en hel historie i sitt eget hode før de har hørt min forklaring. Det går faktisk ikke an å forstå andre 100%, for da må du være tankeleser.

 

Joda, noen kan treffe ganske riktig ved å gjette, og noen har lignende erfaringer og vil forstå mye, men neppe alt.

 

Derfor finner jeg det litt provoserende når noen prøver å fortelle meg hvem jeg er. Det minner meg om min ungdomstid. Jeg tenkte at voksne mennesker var kommet mye lengre, men har vi egentlig det? Er vi mindre dømmende som voksne? 

 

Psykologer er flinke til å stille spørsmål, og de utforsker før de konkluderer med noe.

 

Men man trenger ikke jobbe som psykolog for å bli flinkere til å spørre.

 

Jeg hører ofte mennesker snakke om noen, og de har så mange meninger, men hvis jeg spør de om hvorfor de ikke sjekker om tankene deres samsvarer med virkeligheten, så blir de nesten litt fornærmet. Som om det er en selvfølge at én persons subjektive observasjon av noen er fakta.

 

Jeg oppfordrer gjerne en venn til å ta opp ett problem med en venn de er irritert på f.eks, men de har gjerne masse unnskyldninger for å la være. De vil heller gå rundt å klage. Irritere seg over et annet menneske, uten å gjøre noe for å få en bedre relasjon til vedkommende.

 

Hvorfor?

 

Jeg vet ikke, men jeg har lurt på om folk kan være redde for å bli avvist om de tar opp noe de er misfornøyd med? Kanskje de er redde for å havne i en krangel, eller at personen skal tenke stygt om de hvis de forteller sine innerste tanker, så de velger heller å snakke negativt om sin egen venn bak ryggen hans/hennes.

 

Vi kjenner vel alle også noen som er veldig direkte. Dette er mennesker jeg har stor respekt for, så lenge de ikke legger fram meningen sin på en aggressiv eller dømmende måte.

 

Når andre sier at sånn er det, da er det ikke rom for å utforske det store rommet.

 

Kanskje jeg er Lost In Space, men ute i verdensrommet er det i det minste masse plass.

 

Jeg har en drøm om at mennesker skal bli flinkere til å utforske hverandre, og ikke snakke bak ryggen på hverandre.

 

Det er gjerne mange grunner til at hver enkelt er som de er, og som regel kjenner vi ikke hverandre godt nok til å mene så mye.


 

Jeg har selv tidligere også hatt mange meninger om mennesker, men nå har jeg ikke det. Det er noen jeg ikke forstår, men da gjør jeg et valg om jeg vil bli bedre kjent med de eller ikke. Vil jeg ikke, så føler jeg ikke at jeg kan mene noe spesielt om de, for jeg mangler kunnskap.

 

Det er ingen jeg virkelig misliker, men det er så klart ikke alle jeg har kjemi med. Det betyr ikke at det er noe galt med meg eller de. Det betyr bare at vi ikke klaffet. Du har vel heller ikke kjemi med absolutt alle?

 

Tidligere var dette et problem for meg, og jeg måtte finne ut hvorfor det var slik men nå aksepterer jeg det, og fokuserer på de menneskene som jeg vil ha i livet mitt. Det har gitt meg en helt ny ro i sjela.

 

Man må ikke forstå for å akseptere.


 

Hvor stor makt har tankene våre?

Jeg har tenkt veldig mye på dette. Etter 3 år med intensiv jobbing med å endre på negative destruktive tanker, og dermed gi meg selv alternative måter å snu de om til mer konstruktive sunne tanker, har jeg merket en stor endring på livet mitt.

 

Jeg er ikke helt i mål, jeg er ikke helt frisk, men jeg er nærmere enn noen gang.

 

Hvordan vet jeg dette?

 

Jeg har for noen mnd siden sluttet på en medisin, og tar nå kun kveldsmedisin som jeg planlegger å trappe ned på. Målet er å ikke trenge de mer.

 

Bli helt medisinfri. Jeg har tatt medisiner over halve livet mitt. I 18 år nå! Det holder.

 

Jeg prøvde tidligere å slutte på samme medisin, men det gikk dårlig. Nå har det gått fint. Den eneste forskjellen fra nå og den andre gangen er at selvbildet mitt har økt. Det har økt fordi det sunne tankemønsteret har fått mer plass, og den gamle måten å tenke på tar stadig mindre plass.

 

Det var ekstremt viktig for meg å vente til jeg ble ordentlig klar.

 

En annen ting som har vist meg at jeg har blitt friskere og at metodene jeg bruker på meg selv har fungert, er at jeg faktisk merket at jeg hadde mindre angst når jeg ikke tok beroligende preparater. Jeg var veldig overrasket over dette, for de medisinene skulle dempe angsten.

 

Jeg prøvde å dra på jobb uten å ta de, og også gå i angstringen uten å ha de i systemet. Til min store overraskelse så pratet jeg mer, og fungerte bedre uten de.

Nå har jeg forsøkt å gruble på hvorfor det gikk så bra, og jeg lurer på om jeg rett og slett begynner å bli frisk. Jeg blir nå sløvere av de, noe jeg ikke ble tidligere da medisinen fikk gjøre sin jobb og faktisk ta bort angsten. At jeg blir sløv nå kan være et tegn på at jeg kun er naturlig stresset i nye settinger, som jo folk flest blir i en ny jobb, og generelt rundt mange nye mennesker?

 

Tidligere tolket jeg nærmest alle følelsene mine med at de kom fordi jeg var syk. Jeg forklarte de alle med symptomer på en eller annen diagnose, Bortsett fra de positive følelsene mine. Men nå tenker jeg at dette var jo ikke riktig. Selv da jeg var veldig dårlig psykisk så var det jo perioder hvor det var helt normalt å bli trist.

 

Jeg gjorde meg selv til et offer stadig, men så sluttet jeg med det.

 

Jeg ser nå at jeg til og med takler veldig vanskelige situasjoner bedre enn noen som er frisk på papiret og er i full jobb.

 

Jeg har tenkt at hvis jeg klarer å få et ordentlig nettverk, og kommer meg ut i en fast stilling, samt får ansvar så er det lite som skiller meg fra de som er friske.

 

Akkurat nå holdes framgangen nede pga livssituasjonen min. Det er jo ganske normalt å slite med lettere depresjon om man nesten alltid er alene. Har få venner og lite familie rundt seg. Når man bor i en by hvor man har null nettverk annet enn en psykisk helsearbeider og angstringen som jeg nylig har begynt å gå til. Likevel faller jeg ikke i grus av det, som jeg tidligere gjorde. Den eneste forskjellen fra tidligere og nå er hvordan jeg tenker om meg selv, og fremtiden min. Samt hvem jeg omgås med. Jeg velger å heller ha lite mennesker i livet, og fokusere på de som trekker meg mer opp enn ned.

 

Jeg stempler heller ikke framtiden ut fra hvor jeg står nå, men tenker på hva jeg må gjøre for å komme dit jeg vil, i stedet for å forbanne meg over alt jeg mangler.

 

Dette har ikke vært en enkel prosess, og jeg har opplevd tilbakefall hvor den gamle hjernen dominerer. Likevel kommer jeg meg mye raskere ut av det nå. Jeg har lært meg teknikker for å skru på den nye delen av hjernen raskt. På denne måten unngår jeg dypere depresjoner, for jeg rekker ikke spinne meg for langt inn i nettet av negative destruktive tanker.

 

Min konklusjon er at tankene våre har enorm makt. Har man ikke en dårlig dag, så kan man lett tenke seg selv så langt ned at dagen blir ødelagt, men man kan også snu på det, og gjøre en dårlig dag om til en god dag ved å intensivt jobbe med å gi seg selv alternative tanker som vil løfte en opp. Ikke ned.

 

Har du reflektert over dette?

Veikrysset;

Det vil komme en tid i livet hvor du kanskje havner i ditt personlige veikryss.

 

Det er mange retninger du kan ta, og noen er enklere enn andre, men det er da det er viktig å vurdere om du vil ha det enkelt en stund men vanskelig senere.

Jeg står ved det krysset. Jeg er ufør og har inntekt men jeg føler jeg har et ansvar for å presse på, og få til å jobbe så mye jeg klarer. Jeg har også en stor drøm om å bli helt frisk, og ta utdannelse hvor jeg kan hjelpe andre mennesker. Motivere de til å få tilbake troen på seg selv. Men hva må jeg gjøre for å komme dit?

 

Jo jeg må stå i angsten, jeg må ha et sunt tankesett som utfordrer meg hver dag, og jeg må velge å ikke tro på de destruktive tankene. Det er frykten som sier jeg ikke kan. Hvem vet hva et menneske egentlig er i stand til om det aldri gir opp drømmene sine? Hvem vet hvor langt vi kan nå?

 

Så jeg står i dette veikrysset. Jeg har funnet ut at jeg må prøve en ny jobb igjen. Ikke fordi jeg ikke mestret arbeidsoppgavene, men fordi miljøet i jobben jeg hadde var dramatisk, og demotiverende. Skal jeg lykkes i en jobb så må jeg også sette meg selv i en jobb hvor jeg vil trives, ikke bare med oppgavene men å ha et sunt miljø rundt meg, hvor det er rom for å vokse.


Jeg hører om mennesker som er i jobber de ikke liker, de har kollegaer rundt seg som bryter de psykisk ned, likevel så blir de. Det er ikke alltid enkelt å bare slutte, men har man ikke som regel alltid et valg?

Mulig man får dårligere råd, og kanskje må omskolere seg, ta opp studielån. Ja, det suger, men noen mennesker gjør det likevel. De velger ikke den enkleste veien der og da, men tenker mer langsiktig. Om noen år vil de kanskje glede seg til å gå på jobb, og være i ett bedre miljø. Dette vil påvirķe resten av livet deres.

Jeg har valgt å prøve så godt jeg kan å komme meg ut i arbeidslivet. Jeg velger den veien som er tung nå. Jeg velger å prøve å få den utdannelsen jeg vil ha, kombinert med jobb. Det er planen min.

 

Jeg aner ikke om jeg vil lykkes. Jeg aner ikke om ting vil gå slik jeg vil, men jeg velger likevel å prøve. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg vil.

 

Jeg har tenkt ekstremt langt fram i tid. Ja jeg har sett for meg selv som gammel, liggende på ett sykehus og ha mine nærmeste rundt meg fordi jeg vet, og de vet at snart sjekker Maria Olaussen ut.

 

Jeg vil at de skal si i begravelsen min at jeg var en som brukte livet mitt til å kjempe, jeg var en som ønsket et mer åpent samfunn rundt psykisk helse og dermed ble veldig åpen selv. Det var ikke alltid lett, men jeg søkte aldri etter ett lett liv, jeg ville ha et liv som jeg kunne være stolt av. Jeg ville være et forbilde for datteren min.

 

Tenker du på døden? Ikke sånn at du er suicidal, men på en naturlig måte. Vi vet jo alle at vår tid på jorda er begrenset.

 

Jeg går rolig inn på den humpete veien, og jeg velger å ikke la frykten stoppe meg. Det er greit å ikke alltid ha kontroll. Jeg begynner å gå, så tar jeg utfordringene når de kommer. Det er naturlig å være redd, men det er stor forskjell på å være redd, og det å la frykten styre livet sitt.

 

Veikryss er spennende å stå i. Jeg har stått i de før, men tidligere hørte jeg mer på frykten i meg enn på hva hjertet mitt ville. Det angrer jeg på, men jeg kan ikke reise tilbake i tid. Jeg kan bare velge å gjøre ting annerledes nå.

 

Man er aldri for gammel til å lære.

 

Jeg er verken deprimert eller "høy" nå, jeg er rolig og bevisst på hva jeg vil, hvor jeg skal.

 

Jeg tror ikke på ord, jeg forholder meg til hvordan ting er sa noen til meg.

 

Vet du hva? Det er helt greit. Det at du sa indirekte at du ikke har tro på at jeg vil lykkes fungerte som å helle bensin på et bål.

 

Nå er jeg enda mer bestemt og målrettet.

 

En dag vil de alle sammen se hvor feil de tok.

 

Jeg anbefaler alle til å bruke motgang fra andre mennesker som motivasjon.

 

Jeg hørte en gang en motivasjonstaler si; Da de sa at jeg ikke kunne, da ble jeg ustoppelig.

 

Det er noe med det. Vi kan velge å tro på de, eller tro på oss selv.

 

Dobbelkommunikasjon;

(Bilde hentet fra Google.com)

Hva er det?

 

Dette har nok de fleste opplevd, og det kan være veldig forvirrende. Ikke minst kan det skape konflikter i en relasjon.

 

Ett enkelt eksempel som alle nok kan relatere til er når du står ovenfor en dame som tydelig viser at hun er sint eller lei seg med kroppsspråket. Du ser at noe er galt, men når du spør om det er noe i veien titter hun tilbake tydelig opprørt med et stivt blikk og svarer med en forhøyet tone i stemmen; Nei! Det er ingenting galt.

 

Nå har vedkommende formidlet med det verbale språket at ingenting er i veien, men kroppsspråket forteller at noe er galt.

Hun gir en beskjed med kroppen, og en motstridende beskjed med det verbale språket.

 

Dette åpner ikke opp for en god dialog.

 

Hvis du svarer at du ser hun er opprørt og du virkelig føler at det er noe galt, så gir du en beskjed tilbake om at du leser det non-verbale språket og dette utløser gjerne en konflikt ved at vedkommende blir sint, eller det går motsatt vei og åpner opp for en god dialog hvor hun forteller hva som ligger bak.

 

Det er ikke alltid folk vil gå i dybden av problemet og virkelig snakke med alle de møter om hva som skjer i de. Dette må respekteres, men det er veldig forvirrende når noen gir en dobbelt beskjed.

 

Kjenner jeg personen godt så kan jeg høre på tonen i stemmen om noe er galt over telefonen.

 

Dette skjedde nylig. Jeg spurte om det var noe galt, men fikk beskjed om at hun bare var sliten. Dette var ikke helt usant, hun var sliten, men det var også mye mer bak enn det. Jeg fant ut av det kort tid etterpå ved å utforske hva som var problemet. Ved å spørre direkte.

 

Jeg tror mennesker lyver både bevisst og ubevisst gjennom det verbale språket, men kroppsspråket vil alltid avsløre deg. Det vil si med mindre du har lært deg å bruke kroppsspråket bevisst for å manipulere de du er i møte med.

 

For folk flest er nok ikke dette tilfelle, og du kan derfor lære deg å forstå andre mennesker bedre ved å lese mer om hva vi gjør med kroppen vår i ulike settinger.

 

I ett avhør på politistasjonen vil nok betjenten bevisst lese kroppen din og ikke kun høre på ordene dine. Dette fordi kroppsspråket er så avslørende.

 

Gir du en dobbeltbeskjed bevisst eller ubevisst, og opplever du dette ofte?

 

Hvordan håndterer du dobbeltbeskjeder?

Kun tankene setter grenser for hvor langt du kan nå (da de lo av meg, grusa jeg de)

Ja, du hørte meg. Tankene dine vil avgjøre din skjebne. Hjernen din er mektig. Den kan stoppe deg eller drive deg så lang av sted, at du ikke vil kjenne deg selv igjen neste gang du ser deg i speilet.


Det handler om å bruke motstand som drivstoff. Ikke kvel motoren, men trykk inn gassen og kjør!

Kjør så langt du kan, og la ikke frykt stoppe deg. Du kan og du vil nå nye landskap, kjøre opp høye fjell, og gli ned dype daler.

Opp og ned..

Livet går opp og ned, men du er ikke som de andre. Du stopper ikke. Du kjører videre. Alene. Uten de andre. Du er ikke redd, du er klar.

Jeg så glimt av den jeg skulle bli da jeg var barn, men jeg ante ikke hva det var som skjedde med meg.

Jeg husker jeg var på en reise. Vi skulle konkurrerte i friidrett. Jeg ble ropt opp. Det var min tur til å hoppe lengde.

Olaussen, du er neste!

Jeg husker en gjeng barn. De stod og lo av etternavnet mitt. Olaussen? Haha.

Jeg sa ikke ett ord, men jeg stirret på de med ett mørkt blikk. De stirret tilbake. Så stilte jeg meg opp full av sinne (drivstoff). Jeg skal vise de taperne tenkte jeg. De vil aldri igjen le av mitt etternavn, så løp jeg, og jeg kan love deg jeg var rask. Jeg kom inn som en kanon og da jeg tok sats og hoppet, da fløy jeg gjennom luften og hoppet så langt at ingen lo da jeg landet.

Applausen kom, og jeg snudde meg mot barna som mobbet og smilte lurt. Jeg gikk forbi med hevet hode. Olaussen slo de ned i støvlene. Olaussen kapret masse medaljer, og dro hjem med seieren.

Det de ikke visste var at da de lo av meg klarte jeg å hoppe lengre enn jeg noen gang hadde hoppet før.

Jeg gjør motgang om til seier. Ikke på samme måte som da jeg var barn, men likevel det er min hjerne som vil bringe meg suksess.

Nå gjør jeg meg klar til neste utfordring.

Selvbilde og selvtillit er ikke det samme

Vet du forskjellen på å ha ett godt selvbilde og god selvtillit?

 

Man kan ha ett elendig selvbilde men samtidig høy selvtillit på enkelte områder. Disse områdene er gjerne ting du virkelig mestrer. Det du vet du virkelig kan.

 

Da jeg var barn og ungdom hadde jeg ett så dårlig selvbilde at jeg lot mennesker tråkke over mine grenser uten å si fra. Mobbing og tafsing av menn/gutter på min kropp uten å si fra. Jeg hadde så lavt selvbilde at jeg faktisk var redd for å si fra, for da kunne jeg såre de. Det virker fjernt og rart nå, for nå sier jeg virkelig fra om noen tråkker over mine grenser, og behandler meg dårlig. Jeg har fått ett bedre selvbilde. Jeg er fortsatt ikke helt der jeg vil være, men jeg jobber med meg selv så jeg ser en utvikling. Det blir bedre. For hvert år som går blir jeg sterkere mentalt, tryggere, og mer bestemt. Jeg skal nå mine mål, uavhengig av hvilke utfordringer som kommer. Jeg er klar. Klar til å vokse, klar til å komme i mål.

 

Jeg har tenkt tilbake. Tidligere så jeg bare feil, men nå ser jeg at selv da selvbildet mitt var på bunn så hadde jeg høy selvtillit på to områder.

 

Disse områdene var innen idrett og ett skolefag som var Norsk. Her presterte jeg.

 

I gymmen var jeg respektert. Ingen turte kødde med meg. Jeg snakket ikke på banen. Jeg ropte, og jeg bannet! Jeg løp som en puma forbi elevene jeg vanligvis ikke turte utfordre på andre arenaer. Jentene i gymmen var nesten litt redde meg, da jeg kom inn som en kanon mot de. Kom igjen! Ta ballen! Sentre, jeg er åpen! De stod bare der, men jeg tok kontroll og driblet meg gjennom alle. Fokuset var på å få ballen i mål. Jeg var rask, bestemt og eide banen. Jeg hadde høy selvtillit på banen. På banen var jeg en annen enn i skolegården, eller i klasserommet når vi hadde matte som jeg var elendig i.

 

Jeg hadde også høy selvtillit når jeg skrev en novelle. Jeg kunne skrive ferdig en novelle i matpausen. Jeg skrev så fort og hardt at jeg fikk blemmer på pekefingeren. Jeg hadde dårlig tid, men jeg visste jeg kunne klare det på kort tid. Jeg fikk god karakter når novellen ble levert tilbake likevel.

 

Jeg satt ikke og strevde. Ordene og fortellingen kom til meg. Jeg trengte ikke stoppe opp for å tenke, den kom mens hånda skrev. Blikket var intenst, alt rundt meg forsvant. Jeg gikk totalt inn i fortellingen, og der fant jeg mitt fristed. Samme med gymmen. Jeg så de andre på banen, men også mønsteret til seier. Løypa jeg skulle løpe for å komme til målet. Ingen fikk stoppe meg.

 

En av mine beste minner fra gymmen var da vi skulle spille basketball. Jeg var ikke høy, kun 165 cm, men jeg kunne hoppe. Jeg kunne hoppe høyt, og jeg kunne dykke raskt under gutta.

 

Gutta likte ikke meg i gymmen. Jeg løp, hoppet, og dykket under og forbi en hel flokk, så kom jeg til kurven og hoppet opp, scora og fikk jubel fra mitt lag. På slutten, 5 min før timen var over skulle en velges for å ta siste skudd. De valgte meg! Jeg var vel ca 5 meter fra kurven. Jeg så på kurven med et intenst blikk, jeg hoppet opp og sendte ballen avgårde smidig i en fin bue fløy den gjennom lufta, så skjedde det. Det perfekte kastet! Ballen traff midt i, så den rørte ikke kantene på kurven, den falt perfekt i midten, og den deilige lyden kom. Lyden av en ball som falt perfekt gjennom nettet.

Jubelen kom! Alle så på meg og smilte.

 

Jeg var ikke et null på alle områdene i livet mitt. Jeg var konge på banen.

 

Dette er noen eksempler.

 

Tenk over det. Du møter nok mange mennesker på din vei som har høy selvtillit på jobb, eller i enkelte fag på skolen, men det betyr ikke nødvendigvis at selvbildet er godt. Sett de i en ny situasjon som de ikke mestrer like godt og du vil se at de ikke er den samme som de er når de holder på med noe de virkelig er flinke til.

 

Likevel, om du eller de jobber med tankene sine, såkalt mental trening så vil det gi resultater. Det kan få mennesker til å tørre å utfordre seg selv mer. At de starter med noe de ikke kan, men med et bedre selvbilde så tør man utfordre seg selv mer.

 

Det er derfor jeg har begynt å gjøre ting jeg tidligere ikke turte. Jeg ser ikke på det som verdens undergang å mislykkes, og jeg vet at for å få god selvtillit på nye områder i livet så krever det hard jobbing. Man må tillate seg å være en fersking, si til seg selv at det er lov å gjøre feil. Det er slik man lærer. Hva så om noen ler eller rister på hodet av deg i starten? Fortsett til du får til, ikke la andre mennesker fortelle deg hva du kan og ikke kan gjøre.

 

Jeg startet med både skriving, og idrett da jeg gikk på barneskolen. Jeg ble flink fordi jeg øvde meg i timesvis på begge områdene. Jeg begynte med å skrive dagbok da jeg var 9 år, så begynte jeg på friidrett da jeg var 11 år, samtidig begynte jeg på fotballtrening. Så derfor gikk det bra i både Norskfaget, og i gymmen.

 

Jeg øvde meg på fritiden i tillegg til på skolen.

 

Det er slik man blir god på enkelte områder, man legger inn mye tid og hard jobbing.

 

Klarer du å øke selvbildet ditt, så kommer gjerne selvtilliten etter på flere områder.

 

Tør du utfordre deg selv?

 

Resultatene vil komme om du ikke gir opp. Du kan få begge deler.




 

Hvem er du når ingen andre ser?

Hvem er du når ingen ser på?

 

Ja, hvem er du da? Har du tenkt på det? Tatt deg nok tid alene til å finne ut hvem du virkelig er?

 

Jeg mener den du er når ikke en partner er der, når ingen venn er der, ingen barn, ingen hund eller katt.

 

For vi speiler oss i hverandre, og blir påvirket av de vi har rundt oss.

 

Vi får støtte og trøst av en partner, venn, mor osv når livet er vondt.

 

Vi har noen å le med når vi er sosiale, men vet alle hvem de er når de er totalt alene?

 

Har du prøvd å vært en uke alene, med minimal kontakt med omverden, og bare gjort akkurat hva du ville uten ytre påvirkning fra mennesker?

 

Dette var spennende for meg.

 

Noen dager sang jeg alene, og danset i stua halvnaken. Noen dager satt jeg i timevis og skrev, reflekterte over livet, og hvem jeg er.

 

En annen dag kunne brukes til å gå på café alene, og bare se på menneskene rundt meg. Se på de sure, de som ler, de som løfter opp barna sine og snurrer de rundt. Jeg kan sitte der alene og betrakte de alle sammen. Jeg kan smile litt, bli rørt eller trist av det jeg ser.

 

De ser ikke meg, det liker jeg egentlig. Jeg blir en flue på veggen, og kan ha usynlighet som min skaperkraft. Samtidig kan jeg stoppe opp og snakke med en eldre person som kanskje trenger hjelp. Jeg kan se gleden i det mennesket som ikke forventet noe av en fremmed.

Jeg kan holde blikket litt ekstra lenge og smile til en fremmed. De smiler alltid tilbake.

 

Det er ikke farlig å være litt alene.

 

Det er da man har tid til å reflektere over hvem man er, eller ønsker å bli.

 

Vi blir oppslukt i våre egne bobler, mens verden spinner rundt en. Alle i sin egen boble, med sine familier og sine ting.

 

Jeg har vært der selv. Jeg har hatt min egen familie. Hele pakken. Den gang kjente jeg ikke meg selv.

 

Jeg ble kjent med meg selv da jeg ble alene.

 

Så jeg lurer, tar du deg tid til å være alene og kjenne på alt som rører seg i deg, når du ikke har noen rundt deg som kan gi deg svar, som kan trøste, gi ro, gi latter?

 

Det er noe helt spesielt å løpe i skogen alene og synge, smile, fordi man liker seg selv når ingen andre ser.

 

Om du har muligheten, prøv det en gang. Reis på ferie alene, få barnevakt, ta fri fra jobben. Bli kjent med deg selv.

 

Hvem er du uten de andre?

Hvilken vei svinger du? (om gammelhjernen vs den nye meg)

(Bilde hentet fra Google.com) 

Hva skjer egentlig når vi jobber intensivt med å endre oss på ett eller flere områder i livet?

 

Det er ikke sånn at man bare våkner opp en dag og bestemmer seg for hvordan man vil være, så går alt på skinner derfra. Det tar tid å bryte opp gamle veier i hjernen, få bort sementen, og klargjøre for å legge en ny vei.

 

Bak enhver bygning, en hver vei, og større prosjekter ligger det masse hard jobbing. Planlegging, tid, tårer og svette.

 

Hvorfor sammenligner jeg dette med å endre måten man tenker på? Jo, for dette er enkelt å relatere til for de fleste. Jeg ønsker at hvermannsen skal forstå hva jeg jobber med, uten å stoppe å lese fordi det virker for sært.

 

Det var slik det var for meg å endre tankene. En lang prosess med kjipe utfordringer. Jeg ønsket vel ikke å holde på med å fjerne den gamle veien så lenge? over flere år? Jeg ønsket vel ikke at prosjektet skulle bli satt på pause fordi kommunen stadig fant på feil som ville forsinke veien i å bli ferdig? Kommunen er gammelhjernen, og alle de sure og sinte borgerne er folk jeg har hatt rundt meg. De var drittlei av å vente, og uansett hvor mange skriv jeg sendte ut for å forklare hvorfor det tok så jævla lang tid, så begynte tålmodigheten deres å renne ut. Få nå for faen ferdig den jævla veien, så det ikke påvirker mitt liv!

 

Jeg er lei av å måtte forholde meg til dette, jeg er lei.

 

Vet du hva eller? Jeg er lei jeg og, men det hjelper ingen å legge ned hele prosjektet. Det hjelper ingen at jeg gir opp.

 

Denne gamle veien har vært et irritasjonsmoment for meg og. Den ble ikke bedre med årene. Den var nedslitt, og ut av dato. Likeså var min måte å både leve og tenke på.

 

Nå har kommunen gitt klarsignal, og de små menneskene jobber på spreng inni meg for å få meg ferdig.

 

Jeg er dama som var så misfornøyd med hjernen min, at jeg bestemte meg for å bygge en ny. Men det har så klart ikke gått knirkefritt. Folk begynte å sette opp skilt til andre bilister som nærmet seg meg hvor det stod; Kjør varsomt, ustabil vei nærmer seg. Veiarbeid pågår, kjør sakte, vis hensyn.

 

Jeg forstår de godt, det er skummelt med det vi ikke forstår, og ikke kan kontrollere.

 

Så de snakker om denne veien som om det er pesten som har vendt tilbake. Nei, nå ble det tilbakefall igjen? Herlighet, dette gidder jeg ikke.

 

Du får snu bilen, og dra hjemat. Kom gjerne tilbake når veien står klar. Jeg har en jobb å gjøre. Så kan du undre deg om du hadde valgt å jobbe så lenge selv med å få til noe stort i ditt eget liv.

 

Jeg har en gammelhjerne som banker på av og til, fordi jeg har tenkt på en veldig vond, syk, og destruktiv måte om meg selv i over 30 år. Det er helt naturlig at man vil vingle, snuble og falle underveis.

 

Jeg tenker nå at jeg likevel vil og skal få ferdig selve hovedveien i meg selv.

 

Milepælen kom da de sure bilistene begynte å klage. Da de begynte å sette opp skilt så alle fikk vite hva de mente om meg, da jeg ble avvist MEN jeg ikke knakk. Da forstod jeg at det er nå jeg er klar. Nå skal det virkelig jobbes, for når jeg takler avvisning så har jeg oppnådd suksess i mitt liv. Ja, dette skal feires.

 

Jeg har lært at det er ikke hva andre sier om meg som vil avgjøre min sjebne MEN hva jeg sier om meg.

 

Jeg er ikke unik, jeg tror alle mennesker kan klare dette, det er bare ett eneste menneske som må tro at du kan, og det er deg selv.

 

Så fra å ikke tørre å sende en e-post, gå ut til postkassa alene, bo alene, klare seg selv til å være i gang med å få meg jobb, eie egen bolig som jeg har pusset opp selv, klare meg med et minimalt nettverk og liten hjelp fra profesjonelle (psykologer, helsepersonell), så står jeg her sterkere enn noen gang.

 

Jeg er jævlig stolt, så til dere som synes hele veiprosjektet er en vits, dere som himler med øynene og ler. En dag vil dere kanskje se den nye veien, og si at den ble bra. Godt jobba Maria.

 

Men dere skulle bare visst hvor hardt og lenge jeg har jobba for å bli den jeg vet jeg egentlig er.

 

Mental trening er gresk for enkelte. Mentalisering og mindfullness er sære ord, som få gidder å utforske.

 

Når det er sagt så prøvde jeg å skrive dette litt morsomt, men samtidig med alvor. For det har vært både morsomt og trist å være vanskelig. Å være meg.

 

Jeg vil takke dere som fortsatt har tro på meg, og som står ved uavhengig av ustabilitet når jeg er under utbygging.

 

Husk på at du er ikke ett tre, vi alle kan flytte på oss om vi ikke er fornøyd med det livet vi lever. Vi kan også flytte på oss i vår egen hjerne.

 

En ny start, ett nytt liv.

Den jeg er ( dikt fra mørket av min sjel)

 

Den jeg er;

 

Jeg er den falne fuglen,

den som falt ut av redet, brakk mine vinger.

 

Jeg er den som tittet opp mot himmelen,

den som tok sats med brukne vinger.

 

Jeg er den som ble igjen, da flokken dro.

 

Ja, jeg er den falne, den som ble igjen.

 

Når natten kom, stirret jeg inn i mørket,men i mørket tittet stjernene fram, det var da jeg så deg.

 

Skyggen, den store fuglen som gled ned til meg.

 

Jeg er den, den som skal lappe dine vinger sammen igjen sa du.

 

Ja, fortid møtte framtid.

 

Jeg er den du skal reise med.

 

Jeg husket du visket til meg da jeg var ny i livet, visket meg i øret, jeg er deg.

 

Jeg er den du skal bli.

 

Jeg og du, vi to flyr avsted i mørket, ja jeg er den du undrer deg over.

 

Hva skjedde med deg? Hva skjedde med henne? Hvorfor knakk du?

 

Jeg er den som skulle knekke, for å lære meg å fly fritt.

 

Uten knekte vinger, ville jeg ei flydd sånn som nå.

 

Nei..

 

Jeg ville flydd med flokken fra starten, og jeg ville vært den som aldri turte fly min egen vei.

 

Jeg takker mitt fall, jeg takker min smerte, for du gjorde meg til den jeg er.

 

Den sterke, den vise, den som fikk nye, men bedre vinger.

 

Takk din smerte, sett deg fri.


 

#dikt 

Til deg som kjenner noen med psykisk sykdom (pårørende)

Til pårørende av mennesker med psykiske lidelser

Jeg vil fortelle dere som har en venn, kollega, eller ett familiemedlem med en psykisk lidelse hvor viktig dere er. 

Jeg vet hvor tungt det kan være i perioder, for jeg sliter ikke bare selv, men har mennesker i livet mitt som også har utfordringer. Jeg har til og med kontakt over melding med noen jeg ikke engang har møtt. Som kanskje sitter mye alene og sårt trenger noen. Jeg kan velge å ikke bry meg. Kun tenke på meg selv, men så lenge jeg ikke er i dyp depresjon så tar jeg meg tid. For jeg vet hvor ensomt det kan bli. Enkelte perioder er jeg helt alene en hel uke. Da snakker jeg mye på nettet med andre som sliter. De fleste andre klarer ikke sette seg inn i hvordan det er å leve med demoner i hjernen. Dette er kun en metafor, jeg er ikke psykotisk, men har vært det for mange år siden. Jeg har kommet langt siden den gang, men den harde jobbingen som jeg kaller mental trening har gitt resultater. 

Jeg svinger mye for tiden. Mer enn før, men det er ikke fordi jeg har blitt dårligere, det er fordi jeg jobber så hardt med å styrke den nye delen av hjernen. Gammelhjernen banker fortsatt på. Jeg skal forklare bedre om dette i ett annet innlegg. Hvis du er pårørende eller selv sliter så kan det være nyttig å lære om det. 

Denne svingingen kan få venner og familie til å ta avstand, men før du tar ett valg om å ta avstand, så ber jeg dere inderlig om å utforske om dette er en person som svinger mye uten skikkelig forståelse av hvorfor. I mitt tilfelle handler det om å bli vant til mitt nye liv, og danne nye sunne veier i hjernen min. Dette er en jobb hvor jeg bevisst øver meg på å stoppe opp og gi ett alternativ til den negative tankegangen. Jeg bruker mye mentalisering på meg selv, som handler om å utforske hvorfor jeg får tilbakefall, hvor jeg kanskje har tolket noen feil, og spør den jeg prater med om dette samsvarer med virkeligheten. 

Tenkte du sånn og sånn om meg nå? Ville du meg vondt? Hvorfor reagerer du sånn? Ofte så vil en deprimert person ha ett feilaktig bilde av situasjonen, for tankene endrer seg under depresjon. Ja man får rett og slett et forvrengt bilde av seg selv, og ett forvrengt bilde av andres intensjoner. Man overreagerer, og det kommer ofte ut i sinne, men om man utforsker dette sammen så kan det meste løses, om den syke er åpen for dette, og den friske vil prøve å forstå den syke. 

Er du pårørende til noen som ikke har en sterk innsikt i sin egen lidelse, så blir det vanskelig. Da er det ekstra viktig at du er tolmodig. Ofte er sinne en følelse som overlapper den innerste følelsen som kan være roten til problemet. Nederst ligger roten til sinnet, som er følelsen av å være såret.

Du kan se dette ofte hos barn. De kan eksplodere i sinne, men så prater du ut med barnet, og kan si ting som; Ble du lei deg når mamma gjorde sånn og sånn? Mamma var sliten, mamma skulle vaske opp og hørte ikke hva du sa for springen bråkte. Se, der har du tegnet til meg? Så fint det ble. 

Hva skjer etterpå? Barnet begynner å gråte. Barnet var egentlig lei seg, men i en hektisk hverdag kan det oppstå misforståelser. Vi trøster barnet, og barn er flinke med å leve i nuet. Så var alt bra. Tårene ble tørket, du satte deg kanskje ned med barnet og tegnet sammen med barnet. Oppvasken kan vente. Mye kan vente. 

I dialog med andre vokse er det annerledes. Vokste blir ofte sinte på hverandre, og vi er ikke alltid like flinke til å utforske hva som ligger bak sinnet. Men også hos voksne så er det egentlig sorg som ligger under sinnet, men vi voksne liker ikke alltid å innrømme det. Vi skal være så tøffe, og noen ser på sorg og tårer som en svakhet. Det er det ikke. Vi må bli flinkere til å ta oss tid. Spørre hva den andre føler, utforske hvorfor vi reagerer slik vi gjør. Vi må bli flinkere til å si fra hva vi trenger, og når vi gjør det da kan vi virkelig forstå hverandre på ett høyere nivå. Vi må bruke ordet <Jeg> mer når vi snakker, i stedet for det mer anklagende ordet <Du>. 

Jeg skal gi eksempler på to tilnærminger, hvor den første kan være ett typisk eksempel på starten av en krangel, mens den siste kan få igang en god dialog. 

(Usunn tilnærming som får den andre til å gå i forsvarsmodus)

Jeg synes du er skikkelig urimelig og vrang nå. Jeg har ikke gjort noe galt og du er en drittsekk.

(Sunn tilnærming og bruk av ordet <Jeg>)

Jeg føler meg litt usikker nå, hva kunne jeg sagt nå for å forstå bedre? Jeg mente ikke noe vondt, men kunne kanskje formulert meg bedre? Følte du deg misforstått nå? Ble du lei deg?  

Mennesker med psykiske lidelser kan være ekstra sårbare for ordbruk, men i dette eksempelet så hadde vel de fleste blitt provosert av det første eksempelet? 

Jeg har ofte blitt misforstått, og i stedet for å utforske hva jeg egentlig mente så har noen bestemt seg for hvordan jeg er, som om de vet hva jeg tenker. Noen ganger har jeg forklart men likevel så holder de fast på at sånn og sånn er det. 

Noen sier; Jeg sliter selv psykisk så jeg forstår, men det er ikke så enkelt. Vi lever ulike liv og har opplevd forskjellige ting. De kan leve med en familie, mens jeg lever alene. Vi kan ha felles at vi har angst, men det er mange ulike former for angst. Angst er ikke min største utfordring, selv om den også er hemmende. Jeg har problemer med tilknytning, det har kanskje ikke de. Jeg har bodd i vernet bolig, og var redd for å sove, for noen kunne låse seg inn til meg når som helst. Det var ikke lov, men de overholdt ikke reglene der. De som skulle hjelpe var utrygge. Jeg var bare 20 år da jeg bodde der. Jeg hadde ingen trygge personer i livet mitt. Jeg var alene i den boligen i 2 år, jeg hadde en psykolog som var grusom mot meg på den tiden. Hver dag etter timen hos han tok jeg heisen opp til taket der og vurderte om jeg skulle hoppe. Men jeg gjorde ikke det. Min bagasje er ikke lik din. Alt som har skjedd siden jeg var 4 år har formet det komplekse sykdomsbildet, men jeg er en med god innsikt i meg selv, så lenge du ikke møter meg i en dyp depresjon. Da trenger jeg å snakke med mennesker som bruker ord varsomt, og ikke angriper med påstander som; Nå dumma du deg skikkelig ut! Du kan mene det, men det åpner ikke opp for noen god dialog, og en slik påstand hjelper ingen som har det vondt. Det er også din subjektive oppfatning av en situasjon du ikke kjenner hele historien til. Hold deg alltid unna slike anklagelser på noen som er i en tung fase av livet, for dette er en måte som får i alle fall meg til å trekke meg unna. Samme hvor mye fint du ellers skriver, så svir det seg fast i sjela at du bruker ord som dum som ligger i ordet dumma deg ut. Jeg er langt fra dum. Jeg trodde jeg var dum for 3 år siden, da hadde jeg tenkt jeg var dum hele livet. Du hjalp meg ikke. 

Jeg takler ikke å bli møtt på en slik måte når jeg ligger nede, og jeg tror ikke jeg er alene om det. 

Jeg har også hatt gode opplevelser, ellers hadde jeg ikke hatt en så stor framgang og kommet ut i jobb. 

Jeg hadde en kontaktperson som var sosionom da jeg var 20 år, som var utrolig snill mot meg. Hun tok meg med på turer. Vi dro på bowling. Hun behandlet meg bra. Du vet hvem du er hvis du leser dette. Drømmen er å få flere til å dele bloggen min, ikke for berømmelse men for at både de som hjalp meg i min fortid, og de som svikta skal få se hvor langt jeg har kommet, og for å spre informasjon om det jeg skriver om. Synes det er viktige temaer. 

Noe annet fint som skjedde på denne tiden var at jeg ble tante. Emma, hvis du leser dette. Jeg vet du ikke husker det, men da du var veldig liten så var du mitt største lyspunkt. Jeg besøkte deg så ofte jeg klarte. Hadde som regel med en ny babyleke. Jeg lekte fly med deg foran speilet, og du lo alltid masse. På senteret fikk jeg trille tur med deg alene, og jeg løp gjennom gangene der, vippet vogna litt opp og ned så det kilte i magen din. Du lo så høyt. Babylatteren nådde nesten ut til hele senteret. Vi så kun på hverandre og lo begge to. Jeg brydde meg ikke om de rundt meg trodde jeg var klin kokkos. Du fylte hjertet mitt med glede. 

Kjære leser, Jeg vet at det kan være vanskelig å forstå oss som sliter og ikke er helt A4, men du kan gjøre en stor forskjell i noens liv, og vi som sliter trenger dere ekstra sårt, for å klare dette livet. For å føle at vi betyr noe. At de vonde tankene ikke stemmer. Vi er også verdig kjærlighet. Vi valgte ikke selv å bli syke. Vi ønsker det samme som dere andre, kjærlighet og aksept.

Det er ett ordtak som sier; Elsk meg mest når jeg fortjener det minst, for da trenger jeg det mest. 

Det er greit at man av og til trenger tid for seg selv, og det er nok greit for de fleste som sliter, men hva med å da si; Jeg er lei meg men jeg klarer ikke være der for deg nå, men jeg forlater deg ikke. La oss prate når ting har roet seg og jeg har fått ladet opp batteriene? Jeg er fortsatt glad i deg. 

Gi opp om du ikke bryr deg, men gi ikke opp om du fortsatt egentlig bryr deg. Det vil komme bedre tider for de som jobber med seg selv, og får riktig hjelp. 

Mange gir opp fordi de tror verden er bedre uten de, og noen ganger forstår jeg virkelig hvorfor de tenker slik, for noen blir gitt opp av de viktigste personene i livet sitt. Er det da så rart at noen ikke klarer mer?

Jeg er ikke en av de, jeg skal aldri gi opp samme hvor mange som går. Den eneste jeg ikke tror jeg hadde klart å leve uten er datteren min. Jeg har blitt sterk, men ikke alle har kommet så langt, og ikke alle tåler like mye. 

Forsøk å forstå de som ikke er helt lik deg. 

Du betyr mye for noen. 

Hvis du kjenner noen som trenger å lese dette så del. 

Er du som leser dypt deprimert og ikke tør å søke hjelp så send meg gjerne en privat melding. Jeg ønsker å spre håp og gjøre det jeg kan for å hjelpe. Du er ikke alene, og det er alltid håp. 

#psykiatri #Barn #pårørende #depresjon #helsevesenet 

 

 

Oppvåkningen

Jeg fant deg på den dypeste bunn, av det mørkeste hav.

 

Der nede i kulden lå du på bakken med dine lemmer strødd utover.

 

Barnet hadde gitt opp, øynene var lukket og lungene tomme for luft.

 

Jeg dykket ned til deg, plukket deg opp bit for bit, så løftet jeg deg opp til overflaten hvor jeg satte deg sammen igjen.

 

Jeg lappet hver bit med det jeg eide av materialer, og gjorde deg sterkere.

 

Du ble lagt under solen. Med varmen fra den, og aksepten fra meg våknet du.

 

Det første du så inn i var dine voksne øyne. Årevis var gått, vi måtte bli kjent på nytt. Jeg aksepterte at du aldri ville bli helt voksen, og jeg skulle bære på smerten for deg, så du igjen kunne løpe fritt slik andre barn gjorde.

 

Vi er to, og sammen skal vi skape lys ut av mørket.

 

Jeg bærer deg i en sekk på ryggen. Ingen andre ser deg, de ser en tom rygg og aner ikke hvorfor jeg går så sakte.

 

Jeg levner deg aldri igjen, for ingen kan levne seg selv.

 

Jeg lærte å vokse ut av mørket, ikke inn i det.

 

Bær deg selv.





#psykiskhelse #barn #depresjon #dikt 

Dikt til min datter fra en deprimert mor

Dikt til min datter;

Det er mørkt, det er kaldt. Stjernene titter ikke fram på nattehimmelen nå. Lyktestolpene lyser ikke, veien er ikke brøytet. Snøen når meg opp til knærne.

Det gjør vondt.

Skoene er full av hull. Vinden blåser gjennom jakken, og meg.

Men jeg går likevel veien, jeg står, jeg puster inn den kalde luften. 

Det er vanskelig å tenke klart når kulden og mørket kommer. Den er overveldende, så intens at hjernen kobler ut. 

Jeg lukker øynene, og det er da jeg ser lysglimt, det er da jeg hører latteren til barnet mitt. Jeg husker varmen hennes, de små hendene, og latteren hennes blir til et ekko i mørket. 

Hun visker til meg i drømmene mine. 

Mamma, hold ut litt til.

Snart kommer våren, og snart skal vi ligge i gresset med hver vår is, jeg skal søle litt is på nesen din, og vi skal le under en blå himmel i solskinn. Slik vi alltid gjør. 

Hold ut litt til.

 

#depresjon #barn #psykisk helse 

Jeg er to personer

(Se videoen om hvordan mennesker med BDP kan oppleves)
 
 

(Bilde fra Google) 

Jeg er to personer

Dette er vanskelig å skrive om og innrømme, men jeg tror de rette personene i livet mitt vil prøve å forstå, ikke dømme. 

Jeg har ikke mange, jeg trenger ikke det men jeg trenger noen.

Jeg mistenker at jeg har borderlinepersonlighetsforstyrrelse, og at dette ble forvekslet med en bipolar diagnose da jeg var 16 år. 

Jeg har aldri fått ordentlig hjelp med dette, og ble ikke ferdig utredet. Jeg var vanskelig å skjønne seg på selv for en psykolog, så de gav meg en uspesifisert personlighetsforstyrrelse-diagnose.

Jeg trengte virkelig hjelp, men psykologen min ditcha meg. 

Jeg føler meg som to personer. I perioder føler jeg meg så frisk, jeg kan klare alt og har høye ambisjoner. Folk liker meg, og livet smiler, men så banker den andre på døra. Noen kan sende en melding som får tankene til å kverne, jeg blir ukritisk og paranoid, så gjør jeg noe rart. Skriver en status som tolkes feil, fordi folk tror det verste, at jeg er slem, men den blir skrevet i paranoia og redsel eller sorg. 

Jeg har noen fine folk i livet som forstår. De sier fra på en fin måte på privat melding. Vi prater ut og jeg blir møtt slik jeg trenger når jeg er i det mørke moduset. Tusen takk til dere. Da sletter jeg det og prøver å ordne opp. Jeg blir ikke-mentaliserende i dårlige perioder og tror mange vil meg vondt. Hjernen min endres. Derfor er jeg to. Den syke og den friske, men jeg er ikke syk hele tiden. 

Når jeg er meg selv er jeg den mange velger å prate med når de har det vondt, jeg er en god venn og i balanse. 

Men den andre personen kan også slå ut i noe som kan minne om mani. Jeg trenger ikke søvn, ikke mat og jeg føler meg helt konge! Disse dagene på jobb er jeg supereffektiv. Skreller gulrøtter som en duracell-kanin, smiler og ler. Prater med alle. Jeg er på topp, men ikke så ekstremt som en person som er manisk. Det er vel en mildere versjon jeg opplever.

Jeg forstår likevel nå bedre hvorfor de trodde jeg var bipolar den gangen jeg var 16 år. 

Det var en grusom tid, for jeg manglet innsikt i meg selv på den gangen. Jeg vekslet mellom å være midtpunkt i klassen og å være mobbeoffer når jeg fikk nedturer. Til slutt hadde jeg ingen venner der. Jeg var rar. Kunne si merkelige ting, og finne på mye rart. 

En gang ble jeg plaget av en i klassen da jeg var "høy". Hva gjorde jeg? Jeg putta ett kosteskaft i ræva hans og tømte ut skolebøkene hans ut av vinduet i 5 etg. Rett under gikk elever forbi på veien. Jeg handlet uten å tenke meg om. Hadde noen fått de bøkene i hodet så kunne det gått riktig galt. Jeg fikk vondt i magen da jeg tenkte på det i ettertid. Men han turte ikke mobbe meg så mye mer etter det.

Han skylder meg forresten fortsatt 200 kr pluss renter. Han tok kontakt på pm for litt siden men jeg har ikke svart. Bør jeg be om renter? ;) Dette var for 19 år siden snart så skal ha mer enn 200kr. 

En annen gang gav jeg fra meg mobilen og ba jenta jeg var forelsket i knuse den. De rottet seg sammen og ødela den. Så var jeg uten mobil. Aner ikke hvorfor jeg sa de kunne gjøre det. Den var treig og jeg fant plutselig ut at jeg ikke ville ha den.

Jeg kom også på skolen full en dag. Hadde skulka skolen og drukket meg full med en kompis. Skulle bare inn å si hei til jenta jeg likte. Husker klasseforstanderen kalte meg inn til kontoret. Husker ikke hva vi snakket om, men han sa ingenting til at jeg sikkert stinket sprit og jeg så neppe edru ut. Men fikk jeg hjelp? Nei..

Det var også en lærer der som ikke likte meg (jeg var jo så merkelig). Hun mobbet meg hun og, både i klasserommet og utenfor. 

Jeg klarte nesten ett år, så klarte jeg ikke mer og reiste hjem. Bodde på en hybel alene 50 mil hjemmefra. Hadde ingen der, bortsett fra min eldste søster. 

Jeg er mye mer stabil nå, men fortsatt kan jeg være veldig impulsiv og humøret skifter noen ganger fort. Ennå jeg går på medisiner som skal stabilisere det. 

En dag går jeg forbi og ser ikke på deg, en annen dag kommer jeg joggende og smilende, så jeg tror det er umulig for folk flest å se meg bak alt dette. De ser den jeg er når jeg er midt i mellom. 

Men jeg trenger mest støtte når jeg er ute av kurs. Noen jeg kjenner klarer å hjelpe meg å finne balansen, de som kjenner meg godt. Men det er ikke de som snakker med meg når jeg trenger det. Det er gjerne andre som får meg til å skamme meg. Jeg vil ikke skamme meg. Ja, jeg gjør feil, men jeg måtte lære å regulere følelsene mine som voksen. Noe jeg skulle lært som barn. Vet du hva? Om du ikke har det som meg så aner du ikke hvor vanskelig det er. 

Jeg fikk ikke være barn da jeg var barn, så barnet skriker etter plass. Hun vil bli akseptert og elsket som alle dere andre. 

Det gjør vondt når flere av dere som tar meg fatt, minner meg om de fra fortiden. De syntes også jeg var gal, de lo av meg, kjeftet og dømte meg. Jeg var en freak i deres øyne. Dere får fram den jenta på 16 år. Hun som ingen likte. 

Dere er triggere, uansett om følelsene er irrasjonelle og noen av dere kanskje mener det godt, vil hjelpe meg til å skjerpe meg, men det er det kun folk som kjenner meg skikkelig godt som kan. 

Denne gangen ble det hun jeg var med i 9 år, hun vet jeg ikke er en slem person. Selv hun minner meg om ting fra fortiden. Så når mørket kommer tror jeg ikke hun vil meg noe godt, men hun hjelper meg når vi snakker på telefon. Meldinger fungerer ikke. Jeg trenger å høre på stemmen om hun snakker sant. 

Svikene i fortiden hjemsøker meg, og jeg ser litt av personene i de jeg møter i mitt voksne liv. Jeg trekker meg unna dere. Livet er en kamp. 

Jeg prøver å lære, og første skritt blir å snakke med personen jeg er usikker på, og ikke poste noe på nett impulsivt når jeg har gått meg vill. Selv om noen sender en melding som får meg til å tro det verste så må jeg stoppe opp, undersøke direkte med den som vet sannheten om det stemmer. 

Det har i alle fall gjort meg godt å melde meg ut av det store skeive miljøet, for der kan jeg love deg at det er mange personer som minner meg om folk som har gjort meg vondt. De er store triggere. Gjerne de mest populære. 

Selv var jeg så si usynlig fra 1-10 klasse. Var nesten stum på skolen, og hvis jeg turte komme med ett forslag, så ble jeg ignorert. Husker en gang jeg samlet alt mot og kom med ett forslag. Jeg ble ignorert, også kom ett annet barn med samme forslag og fikk ros for den gode ideen. Jeg har også blitt ignorert av en lærer da hun stilte ett spørsmål. Jeg rakk opp hånda, jeg var den eneste som viste svaret. Hun ventet og ventet på at noen andre skulle gi svar. Så var det ei som svarte feil.. Ja, noen andre sa læreren? Jeg holdt fortsatt opp hånda, men hun ignorerte meg. Jeg ble så forbanna at jeg ropte ut svaret til slutt! Da holdt hun kjeft! 

Så synes du jeg skriver mye og vil ha fram min stemme? Fuck deg! Endelig kan jeg skrive, og noen leser det, endelig kan jeg snakke og noen hører meg, jeg har en stemme og pokker heller om jeg skal gå tilbake til å være taus. 

Jeg har masse på hjertet, og jeg er ikke dum, som folk fikk meg til å føle meg da jeg var barn og ungdom. Jeg skal utrette noe en dag, men akkurat nå har jeg det tungt. 

Jeg ønsker kun å ha kontakt med mennesker jeg virkelig føler aksepterer meg nå. Derfor er mange slettet som venn på Facebook. Jeg er utrygg på dere, ellers har vi bare ikke kontakt lengre. Ett av to. 

Muligens så har jeg slettet noen som ikke fortjente det, og det beklager jeg for, men når jeg har det slik som nå må jeg beskytte meg mot alle som trigger meg på en måte som hindrer vekst. Kun veldig nære personer tåler jeg slik trigging fra, for de er jeg ikke redd for å prate ut med, og jeg kan bli trygg på de igjen, men har jeg først blitt utrygg på noen som ikke var en nær venn, så vil jeg som regel trekke meg unna. Hvis du vil være sinna på meg for det så er det trist, for det har lite med deg å gjøre som person, det har med min historie og mine følelser å gjøre.

En dag blir jeg kanskje frisk nok til å takle det, men nå er jeg sårbar. Om du vil prøve igjen da, så er det hyggelig men om ikke så forstår jeg det. Også er det sånn at arenaer som Facebook ikke er så himla viktig. Går faktisk an å ringe eller sende en melding og prate om man ikke er venner der og. Jeg snakker med mange på nettet jeg ikke har som Facebook-venner. 

Nettet er ikke alt, jeg skal bli flinkere til å finne meg venner i det virkelige liv. Folk som vil kommen på middag, gå på cafe eller kino osv. Mange av mine tidligere venner var kun party venner. Jeg ønsker en nærmere relasjon med noen få. 

Dere vil også bli kjent med en så mye større del av meg utenfor party miljøet. Jeg er mye mer enn hun du ser full på fest. 

Jeg har mange fjes, men vil takke dere som tar meg for den jeg er, som etablerer trygghet før dere setter meg på plass. Jeg trenger dere. Dere vil jeg ha med på min reise, og jeg lover at det blir en spennende reise. Vi kan snakke om galskap, historie, filosofi, universet, tull og tøys og gjøre masse gøy. Jeg er veldig fleksibel. Både barnslig og dyp. Men du må like variasjon. Ingen dag er lik for meg. 

Transformasjon

Transformasjon

 

Smak på ordet, hva er det for deg?

 

Jeg lever litt vel mye inni mitt eget hode for tiden, og kjenner på alle forandringene. Hvem er jeg nå?

 

Jeg har vært syk så si hele livet mitt, det startet da jeg gikk i barnehagen. Jeg begynte ikke der før jeg var 4 år.

 

Jeg husker hvor skummelt det var når mamma dro. Alle de nye barna, og de voksne. Jeg følte meg alene og utrygg.

 

Jeg fungerte ikke sosialt og følte ikke at jeg passet inn, men jeg prøvde.

 

Jeg startet med å leke alene. Husker jeg bygget noe, satt sammen noe. Da kom det bort en jente. Hun likte meg, vi leket. Jeg fikk EN venn. Det betydde mye for meg. Jeg følte et samhold og noen likte meg. Hver gang vi satt i en gruppe og jeg skulle delta sosialt med mange kom angsten. Jeg visste ikke at det var angst da. Jeg visste ikke hva angst var. Jeg var bare sjenert. Dette fulgte meg resten av barndommen. Jeg var bare sjenert. Trodde jeg, og alle de andre, men det var ikke hele sannheten.

 

En jente begynte å plage meg i barnehagen, og jeg turte ikke si fra. De voksne sa fra når de så det, men som regel så de ikke det.

 

Mamma prøvde å prate med de som jobbet der. Hun var der sammen med meg litt i starten, men det var jo meningen at hun ikke skulle være der. Hun skulle ha ett normalt liv, jobbe og jeg skulle øve meg på det sosiale og bygge meg opp. Men det var lite hjelp å få, og en dag klarte jeg ikke mer. Så jeg ble tatt ut av barnehagen. Det løste ingenting, men det var ikke hennes feil. De voksne i barnehagen sviktet meg.

 

Jeg lærte tidlig at man ikke kunne stole på voksne. Ikke da jeg begynte på skolen heller, men der måtte jeg jo være.

 

I ettertid har jeg stusset på om jeg hadde selektiv mutisme. Jeg pratet nesten ikke. Jeg sluttet så og si å prate fra jeg var 4-6 år. Jeg så ikke noe poeng i å prate. Ingen så eller hørte meg uansett, men de ble sinna da jeg ikke svarte på spørsmål. Angsten steg, og av og til ønsket jeg å snakke men ordene kom ikke ut. Jeg var sliten, så sliten av livet.

 

Nå er jeg voksen, men det lille barnet i meg lever med meg. Starten av livet gav meg et mørke som jeg den dag i dag fortsatt prøver å bekjempe. Hvem vil meg vel, hvem kan jeg stole på?

 

For tre år siden fikk jeg beskjed av en psykolog at jeg måtte snakke med barnet i meg, gi henne kjærlighet. Det har jeg gjort, og det er grunnmuren i meg selv jeg har bygget opp. Veldig sent, men aldri forsent.

 

Vi kan alltid starte på nytt.

 

Det er her jeg vil fortelle dere noe som er så viktig. Du vet det kanskje selv, men jeg tror vi alle trenger en påminner av og til.

 

I mange år har jeg beundret de som får til dette, men jeg så ikke at dette var noe som var aktuelt for meg. For meg var det for sent. Jeg har trodd det lenge, og jeg gikk lenge å så opp til de andre, og forstod ikke hvordan det var mulig. Kan man virkelig endre seg SÅ mye? Ja, det kan man. Men man må ha tro på seg selv.

 

Tror man hardt nok på noe, så har vi alle makten til å forandre vår skjebne.

 

Jeg trodde min skjebne var å være syk resten av livet, men jeg aksepterer ikke det nå. Jeg nekter.

 

Hvis andre som har hatt ett shitty liv kan klare det, hvorfor ikke meg og? Hvorfor de og ikke meg?

 

Det vi har felles er at vi tror på noe. Vi har en lidenskap og en drøm så stor at den vokser over all tvil. Som ringer i vannet når vi kaster en stein uti en dam, den vokser, den sprer seg.

 

Sammen kan vi skape vår egen skjebne og vise verden at vi, ja vi KAN og vi VIL klare det. Jeg sier ikke at det er enkelt og vil bli smertefritt men det vil skje, kanskje ikke nå, og det vil ta tid. Kanskje mange år, men om vi fortsetter så vil vi høste det vi sår.

 

Når vi planeter ett frø så startet det først å skje noe under jorda, før det spirer. Når det spirer er det skjørt, men vi fortsetter å gi det vann, næring og planten vokser, en dag blir den sterk og blomstrer.

 

Tenk om du gjør det samme for deg selv?

 

Men husk, de vil ikke se spiren og jobben du gikk igjennom. De vil se blomsten. Resultatet.

 

La ikke dette stoppe deg. Den eneste du virkelig trenger støtte og aksept fra er deg selv. Bær deg selv, jobb når ingen andre ser. Baser ikke reisen din på anerkjennelse fra andre for det er ikke alltid du vil få den, og her er det nok mange som gir opp drømmen sin.

 

Ingen har jo tro på meg?

 

Ikke la drømmen hvile i andres hender.

 

Det er ikke derfor jeg skriver.

 

Jeg skriver for å nå ut til de som ikke har tro på at de kan, jeg vil inspirere dere til å fortsette å kjempe. Uansett hva dere møter på. Livet er tøft, men alt går om man tror man kan skape sin egen skjebne. At makten er i dine hender, ikke andres.

 

Start med å så ett frø, og behandle deg selv med samme kjærlighet, alene i stua.

 

Jeg har hatt denne bloggen i snart 3 år, først nå føler jeg og ser at mange leser den.

 

Gode ting tar tid. Gi deg selv tid.

 

Betyr egentlig utseende så mye som mange tror?

Jeg tenker mye om dagen, eller nei jeg tenker alltid men ekstra mye nå.

 

Etter mye mental-trening og ett begynnende robust selvbilde, så har jeg som smått klart å kartlagt min reise gjennom livet lenge før jeg visste hva mental-trening, mentalisering og mindfullness var. Hadde noen nevnt det for meg da dette bildet ble tatt så hadde jeg nok sett på personen som en særing og det hadde vært helt gresk for meg.

 

Jeg hopper litt fram og tilbake i tid på bloggen min, men sånn er jeg bare. Om jeg skal skrive bok en dag må jeg finne en struktur og den berømte røde tråden som skal følge historien uten forvirring for leseren, men foreløpig skriver jeg en blogg, så det får gå.

 

Jeg reiser tilbake til en dag jeg var 18 år. Vanligvis var jeg en grå mus på denne tiden. Brydde meg lite om klær og sminke. Jeg hadde nok med meg selv og livet med tunge depresjoner, ikke minst en diger porsjon selvhat. Jeg likte ikke å se meg i speilet. Syntes ikke jeg var noe å se på, eller hadde noen verdi for noen.

 

Denne dagen hadde noen venner overtalt meg til å bli med på ett hårshow som skulle være på den lille hjemplassen min. Jeg tenkte det var greit å få gratis hårklipp, qaaog turte dessuten ikke si nei til å bli med på noe. Det hadde vært krise om de få vennene mine skulle bli skuffet eller sure på meg.

 

Jeg hang meg på uten å ha satt meg inn i hvor mye sminke de skulle påføre meg, og fikk på meg leppestift noe jeg ikke hadde prøvd før, øyeskygge og hele pakken. Satt der i stolen og lot de styre på. Jeg fikk totalt sjokk da jeg så resultatet. Jeg så jo så annerledes ut.

 

Vi var på samfunnshuset i bygda, og de hadde rigget opp catwalk som gikk ut fra scenen. DA kjente jeg på angsten. I salen satt ca halve bygda og så på. Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om men det var skikkelig klønete, for hadde jo aldri øvd på det. Heldigvis slapp jeg høye heler, for da hadde jeg nok tryna og landa oppå noen.

 

Men fram til poenget, jeg syntes ikke noe om utseende og kropp på den tiden, men nå som jeg har fått ett nytt liv og ser tilbake på blant annet denne dagen så må jeg le, med en blanding av oppgitthet.

 

I dag veier jeg ca 12 kg mer enn på dette bildet, jeg har fått grå hår og en liten pondus på magen. Dobbelthaka har begynt å vokse fram, men jeg har det likevel bedre med meg selv og synes ikke jeg er stygg som jeg kunne tenke perioder i min ungdomstid.

 

Så titter jeg på dette bildet og tenker, fy fan jeg var jo skikkelig fit, var trent, hadde ingen grå hår, flat mage og med sminke var jeg jo flott, men likevel følte jeg ikke det, så da så jeg det ikke i speilet heller.

Det vi føler påvirker hva vi ser i speilet. 

Jeg tenkte guttene likte meg fordi det var så sabla dårlig utvalg i bygda. Jeg var jo ett null. Ikke at jeg brydde meg om de likevel, jeg er lesbisk. Jeg ville bare ha kompiser.

 

Jeg tror nok at det er mange unge som sliter med selvbilde og ikke ser hvor flotte de er. Kanskje noen av dere som leser kjenner dere igjen, og som meg synes det er litt leit når dere blir godt voksne og det som en gang var så viktig kanskje ikke er så viktig lengde, så dette er ett innlegg til dere. Ungdommen. Dere som streber etter å passe inn, og ikke vil skille dere ut. Dere som ikke synes dere er gode nok, og beundrer den peneste jenta i klassen og vil være som henne. Populær og vil være en del av den kule gjengen. Hva er det dere sier nå? At hun eier? Ordet kult er vel dinosaurusspråk? Jeg er vel en fossil? Hehe.

 

Det som er så viktig nå, vil kanskje ikke være viktig om noen år, kanskje mange år. En dag ønsker du kanskje ikke passe inn, men heller skille deg ut?

 

Har du tenkt over de mange filmer hvor ?taperen? blir den som du ser opp til? Den som ikke passer inn men ender opp med å bli helten, den du beundrer i filmen? Han eller hun som er en freak men på slutten av filmen blir stjernen?

Bruk det gjerne som en motivasjon, vær helten i din egen film; Livet ditt. (metafor)

Det er ikke negativt å være annerledes. Det handler om å ha guts til å stå opp mot mobbere, ha tro på seg selv og tørre å være seg selv.

Ungdomstiden går fort, du blir voksen og synet på hva som er viktig, og best vil endre seg etterhvert som årene går. Etter jeg passerte 20 år, og var i ekstase over at jeg kunne kjøpe sprit på polet å slippe inn på utesteder uten å vise falsk legitimasjon eller snike meg inn, ja da fløy årene og jeg begynte virkelig å vokse som menneske.

 

Jeg vil ikke passe inn, eller være som den peneste jenta, være populær.

 

Vet du hva jeg vil nå?

 

Jeg vil være en raring med ambisjoner om å hjelpe og inspirere andre mennesker til å gjøre sin unikhet om til gull.

 

Vi er egentlig alle unike, men det gjelder å ikke være en sau, men våge å være gjeteren.

 

Gi deg selv kjærlighet, og aksept for den du er, og alt du kan bli.

 

Bygg deg selv opp, omring deg med mennesker som aksepterer deg for den du er.

 

Er du deprimert, har du angst, sliter du med selvbildet? Ikke la noen andre trykke deg ned, hev deg over dritten.

 

Be om hjelp om du må. Det er ingen skam å be om hjelp.

 

Jeg gikk til PPT på skolen første året på videregående. Jeg ble mobbet, og det ble ikke bedre da jeg fortalte om problemene mine, men disse andre i klassen jeg gikk i betyr ingenting nå.

 

Hvis jeg møter de igjen nå, 18 år senere skal jeg fortelle de at det ikke var greit måten de behandlet meg på.

 

Jeg lot de knekke meg, og klarte ikke fullføre utdannelsen min.

 

De var drittsekker (noen av de), og det hadde vært spennende å møtt de i dag, for de er kanskje ikke det lengre. Jeg har tilgitt og gått videre for lenge siden, men de burde likevel få høre det. Hva slags effekt det hadde på meg og sikkert flere andre den gang i forrige årtusen. Stemmer det er så fossil at året var 1999.

 

Målet mitt er å en dag jobbe innen psykiatrien. Men jeg måtte bruke mange år på å komme ut av elendigheten, så har startet på nytt. Går veien ut i arbeidslivet nå for første gang, i første omgang satser jeg på en stilling som kokk. Må bygge opp en CV, samt trenger jeg å få den mestringsfølelsen ved å jobbe, så skal jeg fortsette å ta fagene jeg mangler ved siden av jobben til høsten hvis alt går som planlagt. 

Hvis du er nysgjerrig på hva jeg har gjort ,og gjør nå for å bli frisk psykisk så har jeg mange blogginnlegg som du kan titte på. 

 

Veien er lang, men jeg gir meg ikke.

 

Det må ikke du heller.

Kjære psykolog som sa jeg hadde 40% sjanse til å lykkes.

Noen vil kanskje synes det var hardt og brutalt sagt, men 40% er masse. Det er helt greit, tusen takk for at du var så ekte og direkte. Du valgte riktig person å si det til. Det tror jeg du merket da du møtte meg. 

Du hadde undervisning på dps, og jeg var langt nede. Jeg klarte nesten ikke å spise, men inni meg vokste det håp og en styrke jeg aldri før har kjent på. 

Jeg husker de andre pasientene i ringen med stoler rundt meg, som så på meg med under da jeg fortalte om ett liv med feil diagnose og sterke medisiner som jeg putta i meg i rundt 11 år tror jeg det var, fra jeg var 16 år til godt inn i voksenlivet. De så på meg, og jeg merket energien som bestod av; Åh, stakkars deg. Det er ikke noe stakkars meg, og jeg fortalte at jeg fokuserte på den store lykken jeg følte da en behandler så at diagnosen var feil, og jeg fikk begynne på nye medisiner. Jeg fikk følelsene mine tilbake. Jeg var levende, selv om mange følelser var vonde. Han vekket meg. Jeg hadde bare en midlertidig knekk, jeg skulle opp og fram. Jeg skulle bli frisk. Det hadde jeg bestemt meg for. Dette er snart 3 år siden. 

Kjære leser, du skulle sett blikkene til de andre pasientene. De stirret på meg i undring igjen. Psykologen så på meg med ett godt blikk. Han smilte til meg. 

Jeg har gått i forskjellige grupper, og fått undervisning på flere sykehus. Jeg følte meg ganske alene, og annerledes. Energien var laber og jeg følte at få hadde tro på seg selv. 

Hva har skjedd? Jeg er drittlei av å være stemplet som syk. Jeg er lei av at noen andre forteller meg hva jeg kan gjøre, og ikke kan gjøre. 

Jeg er fokusert på å kjempe så lenge som jeg må for å bli den beste versjonen av meg selv. Jeg har redskapene i mitt eget hode, jeg velger selv å kjempe. Jeg velger selv å aldri gi meg. 

I dag startet jeg på jobb. I første omgang er det en prøvetid, men jeg skal stå på som aldri før og gir meg ikke. Den dagen jeg får min første lønn, så er det en lønn jeg ikke har fått på 17 år. Den gangen hadde jeg sommerjobb som tomtemåler. Ja, du hørte riktig. Jeg markerte hvor grensene på tomtene gikk, og tynne meg (den gang, nå har jeg litt ekstra) stod med en svær slegge jeg så vidt klarte å løfte, så slo jeg ned stålspyd på en meter ned i bakken. Jeg er en raring, men jeg liker meg. 

Ett halvt liv har gått siden da. 

Jeg tror ingen hadde tro på at jeg skulle komme hit, og bli så frisk som jeg er nå, men vet du hvem som hadde tro på meg? 

JEG!

 

Kjære yngre meg

Jeg vil fortelle deg noe, det er ingenting galt med deg. 

Du trenger ikke passe inn noe sted, og det vil en dag ikke bety noe hva de andre barna sa, hva lærerne som skulle være ett forbilde sa, eller folk på gata. 

Han som spurte om du ikke kunne snakke, han betyr ingenting nå. 

Jeg vet det gjorde vondt. 

 

Du ville være som de andre barna, du ville ikke skille deg ut, du strebet etter å være en i gjengen. 

 

Jeg vil fortelle deg at en dag vil det ikke bety noe, en dag vil du absolutt ikke være som alle andre.

Du vil få noen fiender, for janteloven vil alltid eksistere. Men vet du hva? De vil ikke bety noe for deg en dag de heller. Så skjer det noe fantastisk kjære yngre meg, noen vil se opp til deg og beundre deg fordi du tør å vise deg selv helt uten filter, og kjære deg som stenger deg inne på barnerommet og skriver historier, en dag vil du begynne å skrive igjen som voksen, og du vil våge å vise fremmede hva du tenker. 

Jeg skulle skrevet alt du skulle gjort i stedet, men tiden har gått, årene har lært deg det du trengte for å bli sterk nok til å finne ut hvem du er og hvor du vil. 

Det er greit, du stod ut smerten og alt det vonde de voksne sa. Ja, for de voksne såret mest.

 

Du ropte til og med bak ryggen på en lærer at han var en drittsekk. Det var da ett glimt av den du skulle bli tittet fram, for du hadde det alltid i deg. Jeg var med deg, og du er med meg. Jeg bærer deg annerledes nå, varsomt bygger jeg deg opp, du er voksen nå. 

 

Kjære yngre meg, du var god nok. 

Vi justerer seilene når stormen kommer, og bruker vinden til vår fordel. 

Det skal gå godt en dag, 

Jeg har tro på oss to, for ja, vi vil alltid være to. 

Det er ikke noe nå og da, det er alt i mellom og livet er før og nå. Aksept. 

 

Jeg er god nok. 

Tankens kraft (ikke gi opp)

(Bildet er malt av kjæresten min)

Det føles nesten litt patetisk å skrive om dette, nå som jeg streber med tvil og vonde tanker, men jeg håper dette innlegget som mange innlegg før meg vil hjelpe meg til å holde hodet hevet over vannet.

Jeg bestemte meg for å klare dette, og vise at det er mulig, selv for en som meg, for ja jeg hadde oddsene mot meg. 

Jeg vil fortelle deg noe du kanskje allerede vet, men hvis du er en som sliter psykisk så vet du også hvor vanskelig det er å beseire mørket. Kanskje du har akseptert det, og ikke tror det finnes håp for å nå drømmene dine?

Så her kommer det, jeg vil minne dere på tankens kraft.

Du kan tenke deg inn i en depresjon, du kan skape all tvilen du trenger for å gi opp i ditt eget hode. 

Så hvis du kan bringe deg selv lengre ned, hvorfor skulle du da ikke kunne løfte deg selv opp ved å konstant endre tankene dine?


Hvis du tenker at du ikke klarer noe, så kan du ikke klare det, du MÅ ha tro på deg selv. Andre kan motivere deg og si at de har tro på deg, men det hjelper lite om du ikke tror på deg selv. Vil du tro på de da? 

Har du mot til å utfordre tankene dine? Ikke bare i dag, men hver eneste dag. 

Jeg må fortsette, uansett hva som skjer ellers vet jeg at jeg kommer til å bli en meget bitter gammel dame på eldresenteret. Jeg vi dø med anger. 


Det er ikke noe riktig og galt tidspunkt. Det er enkelt å kjempe når solen skinner, og livet går din vei.


Det er nå det er vanskelig å kjempe, og det er stormene som viser meg hvor stort mot jeg har. 

Det har vært en vanskelig periode etter jul. Jeg hadde det så fint i jula, og var omringet av familie og kjæresten min. 

Så kom hverdagen, og ensomheten. Alene i leiligheten igjen. 

Jeg kjenner ingen i denne byen, ikke godt i alle fall. Jeg er blakk og sliter med å få alt til å gå rundt. Skriver jeg dette for å få sympati? Nei, jeg skriver det fordi jeg vil markere ett poeng. 

Livet er jævlig tøft nå, men likevel holder jeg fast på troen at det skal bli bedre, men jeg må bestå livets tester og utfordringer uten å drukne i elendigheten. Jeg må huske på hvem jeg er, at dette vil passere om jeg kjemper meg ut av tvilen, at jeg fortsetter reisen selv om den er hard. 

Hvis jeg står ut de vonde dagene, så vil solen komme tilbake, det vil bli bedre. Stormer vil passere om man ikke gir de næring til å vokse, så i dag snakker jeg ikke bare til dere men mest til meg selv.

Det vil ta tid, men du skal klare det, for du har tro på deg selv, du er villig til å lide i perioder for å høste gevinstene senere. Det er mot. 

En dag vil jeg ha jobb, en samboer å våkne opp med, bedre økonomi og mulighetene er ikke begrenset, med mindre jeg begrenser de selv ved å tenke meg selv ned. 

Det er ikke hva de sier om deg som truer din skjebne, du vil formes etter hva du tenker om deg. 

Ha tro på deg selv, og styr ditt eget liv som om du var kapteinen på skipet, og skipet var deg. 

Våg å drømme, samtidig som du husker at ingenting fantastisk kommer gratis. 

Den eldre deg vil takke deg. 

Søvnparalyse eller kun ett kraftig mareritt?

Søvnparalyse

(Bilde hentet fra Wikipedia)

Dette er noe jeg nylig hørte om, og når jeg leste om det så skjønte jeg at dette er noe jeg har opplevd noen få ganger i livet mitt.

Det skjedde nylig og var ekstremt skremmende. Jeg kunne høre lyden fra padden min, da en serie gikk mens jeg sovnet. Jeg hørte alt de sa og trodde derfor jeg var våken. Jeg visste at jeg lå på sofaen min som var slått ut til dobbeltseng, problemet var at kroppen min fikk kramper og den opplevdes som tung og jeg klarte ikke styre den. Det føltes som jeg var i ferd med å bli lam. Jeg ble kjemperedd. 

Jeg forsøkte å styre den venstre armen min, og da kjente jeg at den falt mot gulvet, noe som fikk meg til å forstå at jeg ikke var våken likevel, for sofaen min var plutselig blitt en smal enkeltseng. Armen skulle ikke kunne falle ned mot gulvet for på venstre side var det bare seng. En stor dobbeltseng. Jeg ble enda mer redd og skjønte at jeg måtte prøve å våkne. 

Jeg konsentrerte meg om lyden fra padden med serien som gikk, og tenkte; Våkne opp! Du må våkne! 

Så våknet jeg og så at serien min hadde spilt av en stund, men ikke så lenge som det føltes. Man har nemlig ikke noe begrep om tid under denne tilstanden. 

Har du opplevd noe lignende? 

Det har skjedd noen ganger, og jeg er redd for å sove. 

Min fortid som beboer i vernet bolig (Psykiatri)

Nå går jeg mange år tilbake i tid, fra år 2003-2005. 

Jeg var på ett helt annet sted i livet på denne tiden, med feil diagnose (Bipolar), og feile medisiner, som gjorde meg sykere. På denne tiden trengte jeg mye hjelp, og klarte ikke ta godt vare på meg selv, så jeg ble glad da jeg fikk flytte inn i en bolig som var døgnbemannet, og jeg tenkte dette skulle hjelpe meg, men det ble ikke slik jeg hadde sett for meg, og jeg fikk det vondere. 

Da jeg flyttet inn var jeg i møte med ledelsen hvor jeg fikk informasjon om reglene der. Fikk vite at de kunne låse seg inn i leiligheten min, men dette ble bare gjort hvis de hadde mistanke om at noe alvorlig hadde skjedd, og jeg ikke åpnet når de ringte på. De kom også til å låse seg inn om brannalarmen gikk, men de skulle alltid være to stykker hvis de måtte gjøre dette. De skulle også se meg hver dag, i leiligheten eller i området. 

Alt virket ok, og jeg tok som en selvfølge at regler skulle bli fulgt, men fant senere ut at flere av de som jobbet der gjorde som de selv ville. Opplevde også at ansatte som satte seg ned i leiligheten min for å prate med meg, snakket fritt om andre beboere. Tilfeldigvis visste jeg hvem en av beboerne var. Det var en venn av en venn av meg. 

Jeg syntes ikke dette var greit. 

Jeg var flink å gi beskjed om når jeg ikke var hjemme så ingen skulle låse seg inn siden jeg da ikke ville åpne når de ringte på. 

En dag skulle jeg inn til Oslo, men da jeg kom til busslomma kom jeg på at jeg hadde glemt noe jeg skulle ha med, så måtte snu å gå hjem igjen. På døra mi hang lappen på at jeg var bortreist og når jeg kom tilbake. 

Jeg gikk inn, og der stod det en ansatt. Hun så veldig overrasket over at jeg kom inn, og hun var alene. De skulle jo alltid være to hvis de skulle låse seg inn. 

Hvorfor er du her, spurte jeg? Så du ikke lappen på døra?

Jeg fikk ikke noe svar, og hun gikk.

Jeg ble forbannet, og følte meg utrygg. Hvem som helst som jobbet der kunne altså finne på å låse seg inn hvis de ville? Og hva gjorde hun der, når jeg ikke var hjemme? 

Jeg mistet tilliten.. 

En liten stund etterpå fikk jeg en knekk og havnet på sykehus. 

Mens jeg var der hadde de også låst seg inn. Jeg har ikke tenkt å fortelle om den delen, for da må jeg dra inn en x i historien, for å forklare hvordan vi fant ut det. 

Men jeg kan si at de behandlet både meg og hun jeg var med da som dritt, mens jeg var innlagt på sykehus. 

Jeg var hjemme på perm, så fant ut av dette når jeg dro hjem. 

Jeg fikk til slutt nok, og ordnet ett møte ned ledelsen. Der satt også en psykiatrisk sykepleier som alltid tidligere hadde vært der for meg, støttet meg når jeg opplevde å bli behandlet uverdig av ansatte i psykiatrien. Nå hadde hun fått kontor der, og ledelsen var kollegaene hennes. Plutselig var hun taus. Jeg satt rundt ett bord med ledelsen og andre ansatte, og fikk lite respons da jeg tok opp hvordan jeg følte meg møtt der. Det eneste de tok til seg var at brudd på taushetsplikten ikke var greit. Jeg stirret sjefen der inn i øynene. Jeg opplevde henne som hard og kald, med manglende empati. 

Dere har ikke respekt for oss beboere sa jeg, hun stirret sint på meg men svarte ikke. Ingen rundt bordet sa noe. Jeg tittet de alle inn i øynene, i håp om at noen ville si noe, men det var lite respons. Jeg satte øynene mine i den psykiatriske sykepleieren som hadde vært der for meg alltid, hun så sint ut. 

Jeg vil snakke for alle som bor her som er for syke til å klare å si fra, sa jeg. Jeg holdt meg saklig og felte ikke en tåre men inni meg stormet det. 

En liten stund etter møtet fikk jeg kjeft av den psykiatriske sykepleieren. Hun mente jeg satte henne i en vanskelig situasjon. Jeg kan ikke gjøre noe, jeg kan miste jobben min! Noe slikt sa hun. Jeg mistet tilliten og respekten for henne. 

Hvis du leser dette, så skal du vite at jeg fortsatt ser på deg som en feiging. Vent noen år, så møtes vi nok igjen når jeg jobber innen psykiatrien og faktisk hjelper de som trenger det mest, jeg skal ikke svikte noen om så jeg blir upopulær blant mine kolleger. Du trodde nok livet mitt gikk til helvete da jeg valgte å flytte ut, og dere så meg aldri igjen. Vet dere hva? Det går veldig bra med meg nå, jeg er nesten frisk. Det er ikke takket være dere, men årevis med hard jobbing med meg selv, og noen fantastiske personer som jobber i psykiatrien lokalt her i indre Østfold. 

Jeg fikk høre av en av de mer hyggelige ansatte, ja, for det var noen gode som jobbet på dette stedet og, at etter møtet jeg ba om så hadde hele hurven blitt kalt inn til møte med ledelsen. 

De hadde fått en skikkelig skjennepreken om at brudd på taushetsplikten ikke var akseptert. 

Jeg smilte litt, og svarte at det var pga meg de hadde hatt det møtet. 

Når jeg ser tilbake på det hele, så ser jeg at jeg alltid har kjempet, selv da jeg var veldig syk og det tappet all energi fra meg. 

Jeg har kjempet mye alene, og det jeg har lært er at det er når man kjemper alene man virkelig utvikler seg. Du vet når du bare har deg selv, og den intense trangen til å ville gjøre en forskjell. 

Nå som jeg er friskere, så klarer jeg å spre kunnskap. Håpet er at det skal nå ut til de som jobber i psykiatrien. 

Når du ser at dine kollegaer oppfører seg uprofesjonelle så ha mot til å si fra! Du jobber vel ikke i psykiatrien kun for lønna eller å bli godt likt av de du jobber med? Da du startet ville du vel gjøre en forskjell, og hjelpe de svakeste? 

Hvorfor står du bare der å ser på når noen gjør andre vondt? Noen som skulle hjelpe? 

Hva skiller da deg fra ungene i skolegården som holder kjeft når vennene deres mobber andre barn?

Men jeg gjorde jo ingenting?

Nettopp, du gjorde ingenting. 

Din stillhet gjorde like vondt, som sparkene fra sjefen. Du er ikke bedre, du er bare feig når noen trenger deg som mest. 

Vil du hjelpe meg å dele så innlegget kan nå fram til disse menneskene? 

#psykiatri 

Du er av både lys og mørke

Vi er av både lys og mørke

 

Ingen er bare gode, eller bare onde. 

 

Jeg har ikke tro på det, vi er en blanding av lys og mørke. Valgene vi tar forteller noe om hva som dominerer i livet ditt akkurat nå, vi styres av hjernen, hjertet og magen. Det finnes ingen fasit på hva som er riktig, og du kan være uenig, men dette er mine tanker om mennesket. 

 

Men hvordan vi handler etter dårlige opplevelser varierer, for noen lar mørket styre en mer enn andre. Noen lar mørket dominere over mange år, og jeg tror det er noen av disse som blir definert som onde, men ingen er født slik, vi formes og tar ulike valg. 

 

Men jeg vil snakke om mennesker som er friske, og ikke har en diagnose. 

 

Vi har vel alle noen vi ikke liker, og som vi kan tenke er slemme mennesker, men kjenner vi deres historie? Hva skjuler seg bak masken?

 

Vi bærer alle masker. Hva mener jeg? 

 

Er du alltid ekte? 

 

Spør en fremmed meg om hvordan det går, så svarer jeg alltid at det går bra. Jeg tar på meg ett smil, og later som ingenting uavhengig av om jeg har det bra den dagen eller ei. 

 

Jeg oppfører meg ikke likt i alle sosiale sammenhenger, og jeg kan komme med en hvit løgn iblant. Likevel ser jeg på meg selv som en ganske jevn blanding av mørke og lys nå.

 

Vi trenger begge deler. Uten mørke intet lys. Det gjelder å akseptere, lære og ikke minst utvikle seg av mørket. 

 

Ingen er perfekte, og om du drukner i negativitet en periode, så er du mer enn det. 

 

Jeg har skuffet en del personer da jeg lot mørket ta over en for stor del av meg en periode på ca 2 år. Noen av de vil nok snakke nedsettende om meg, mens andre så lyset i mørket mitt og forstod.

 

Nå har jeg mye lys i meg, og jeg tror ingen av de jeg møter nå har så mye vondt å si om meg. 

 

Poenget er at vi går igjennom ulike faser av livet, så noen vil kanskje si du er en fæl person, mens andre vil skryte av deg. 

 

Så hvem skal de tro på? Hvem er jeg? Hvem er du?

 

Alt var meg, forskjellen var at ikke alle ble kjent med alle sidene, alle mørke kroker, de var borte da solen endelig tittet fram.

 

Med dette innlegget ønsker jeg å utfordre dere, de dere dømmer, misliker. Gi folk en ny sjanse hvis de gikk igjennom et stort mørke da du traff de. 

 

Har du behandlet alle godt i livet, så skal du få kaste den første steinen.

 

Les mer i arkivet » April 2018 » Mars 2018 » Februar 2018
Maria

Maria

34, Askim

Jeg tenkte jeg skulle skrive om det som opptar meg. Psykisk helse, kanskje noen skeive innslag, og selvutvikling mm.. Kvinne på 34, skeiv, har sosial angst men jobber meg ut av det. Jeg vil dele hele reisen, på godt og vondt. Ønsker ett mer åpent samfunn og tenker at da starter jeg med å være åpen selv. Hvis du ikke har egen blogg og vil følge meg, så har jeg en Facebook gruppe som heter; Vinglepetra83-En blogg om personlig utvikling, og tankenes kraft

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker