hits

Til deg som kjenner noen med psykisk sykdom (pårørende)

Til pårørende av mennesker med psykiske lidelser

Jeg vil fortelle dere som har en venn, kollega, eller ett familiemedlem med en psykisk lidelse hvor viktig dere er. 

Jeg vet hvor tungt det kan være i perioder, for jeg sliter ikke bare selv, men har mennesker i livet mitt som også har utfordringer. Jeg har til og med kontakt over melding med noen jeg ikke engang har møtt. Som kanskje sitter mye alene og sårt trenger noen. Jeg kan velge å ikke bry meg. Kun tenke på meg selv, men så lenge jeg ikke er i dyp depresjon så tar jeg meg tid. For jeg vet hvor ensomt det kan bli. Enkelte perioder er jeg helt alene en hel uke. Da snakker jeg mye på nettet med andre som sliter. De fleste andre klarer ikke sette seg inn i hvordan det er å leve med demoner i hjernen. Dette er kun en metafor, jeg er ikke psykotisk, men har vært det for mange år siden. Jeg har kommet langt siden den gang, men den harde jobbingen som jeg kaller mental trening har gitt resultater. 

Jeg svinger mye for tiden. Mer enn før, men det er ikke fordi jeg har blitt dårligere, det er fordi jeg jobber så hardt med å styrke den nye delen av hjernen. Gammelhjernen banker fortsatt på. Jeg skal forklare bedre om dette i ett annet innlegg. Hvis du er pårørende eller selv sliter så kan det være nyttig å lære om det. 

Denne svingingen kan få venner og familie til å ta avstand, men før du tar ett valg om å ta avstand, så ber jeg dere inderlig om å utforske om dette er en person som svinger mye uten skikkelig forståelse av hvorfor. I mitt tilfelle handler det om å bli vant til mitt nye liv, og danne nye sunne veier i hjernen min. Dette er en jobb hvor jeg bevisst øver meg på å stoppe opp og gi ett alternativ til den negative tankegangen. Jeg bruker mye mentalisering på meg selv, som handler om å utforske hvorfor jeg får tilbakefall, hvor jeg kanskje har tolket noen feil, og spør den jeg prater med om dette samsvarer med virkeligheten. 

Tenkte du sånn og sånn om meg nå? Ville du meg vondt? Hvorfor reagerer du sånn? Ofte så vil en deprimert person ha ett feilaktig bilde av situasjonen, for tankene endrer seg under depresjon. Ja man får rett og slett et forvrengt bilde av seg selv, og ett forvrengt bilde av andres intensjoner. Man overreagerer, og det kommer ofte ut i sinne, men om man utforsker dette sammen så kan det meste løses, om den syke er åpen for dette, og den friske vil prøve å forstå den syke. 

Er du pårørende til noen som ikke har en sterk innsikt i sin egen lidelse, så blir det vanskelig. Da er det ekstra viktig at du er tolmodig. Ofte er sinne en følelse som overlapper den innerste følelsen som kan være roten til problemet. Nederst ligger roten til sinnet, som er følelsen av å være såret.

Du kan se dette ofte hos barn. De kan eksplodere i sinne, men så prater du ut med barnet, og kan si ting som; Ble du lei deg når mamma gjorde sånn og sånn? Mamma var sliten, mamma skulle vaske opp og hørte ikke hva du sa for springen bråkte. Se, der har du tegnet til meg? Så fint det ble. 

Hva skjer etterpå? Barnet begynner å gråte. Barnet var egentlig lei seg, men i en hektisk hverdag kan det oppstå misforståelser. Vi trøster barnet, og barn er flinke med å leve i nuet. Så var alt bra. Tårene ble tørket, du satte deg kanskje ned med barnet og tegnet sammen med barnet. Oppvasken kan vente. Mye kan vente. 

I dialog med andre vokse er det annerledes. Vokste blir ofte sinte på hverandre, og vi er ikke alltid like flinke til å utforske hva som ligger bak sinnet. Men også hos voksne så er det egentlig sorg som ligger under sinnet, men vi voksne liker ikke alltid å innrømme det. Vi skal være så tøffe, og noen ser på sorg og tårer som en svakhet. Det er det ikke. Vi må bli flinkere til å ta oss tid. Spørre hva den andre føler, utforske hvorfor vi reagerer slik vi gjør. Vi må bli flinkere til å si fra hva vi trenger, og når vi gjør det da kan vi virkelig forstå hverandre på ett høyere nivå. Vi må bruke ordet <Jeg> mer når vi snakker, i stedet for det mer anklagende ordet <Du>. 

Jeg skal gi eksempler på to tilnærminger, hvor den første kan være ett typisk eksempel på starten av en krangel, mens den siste kan få igang en god dialog. 

(Usunn tilnærming som får den andre til å gå i forsvarsmodus)

Jeg synes du er skikkelig urimelig og vrang nå. Jeg har ikke gjort noe galt og du er en drittsekk.

(Sunn tilnærming og bruk av ordet <Jeg>)

Jeg føler meg litt usikker nå, hva kunne jeg sagt nå for å forstå bedre? Jeg mente ikke noe vondt, men kunne kanskje formulert meg bedre? Følte du deg misforstått nå? Ble du lei deg?  

Mennesker med psykiske lidelser kan være ekstra sårbare for ordbruk, men i dette eksempelet så hadde vel de fleste blitt provosert av det første eksempelet? 

Jeg har ofte blitt misforstått, og i stedet for å utforske hva jeg egentlig mente så har noen bestemt seg for hvordan jeg er, som om de vet hva jeg tenker. Noen ganger har jeg forklart men likevel så holder de fast på at sånn og sånn er det. 

Noen sier; Jeg sliter selv psykisk så jeg forstår, men det er ikke så enkelt. Vi lever ulike liv og har opplevd forskjellige ting. De kan leve med en familie, mens jeg lever alene. Vi kan ha felles at vi har angst, men det er mange ulike former for angst. Angst er ikke min største utfordring, selv om den også er hemmende. Jeg har problemer med tilknytning, det har kanskje ikke de. Jeg har bodd i vernet bolig, og var redd for å sove, for noen kunne låse seg inn til meg når som helst. Det var ikke lov, men de overholdt ikke reglene der. De som skulle hjelpe var utrygge. Jeg var bare 20 år da jeg bodde der. Jeg hadde ingen trygge personer i livet mitt. Jeg var alene i den boligen i 2 år, jeg hadde en psykolog som var grusom mot meg på den tiden. Hver dag etter timen hos han tok jeg heisen opp til taket der og vurderte om jeg skulle hoppe. Men jeg gjorde ikke det. Min bagasje er ikke lik din. Alt som har skjedd siden jeg var 4 år har formet det komplekse sykdomsbildet, men jeg er en med god innsikt i meg selv, så lenge du ikke møter meg i en dyp depresjon. Da trenger jeg å snakke med mennesker som bruker ord varsomt, og ikke angriper med påstander som; Nå dumma du deg skikkelig ut! Du kan mene det, men det åpner ikke opp for noen god dialog, og en slik påstand hjelper ingen som har det vondt. Det er også din subjektive oppfatning av en situasjon du ikke kjenner hele historien til. Hold deg alltid unna slike anklagelser på noen som er i en tung fase av livet, for dette er en måte som får i alle fall meg til å trekke meg unna. Samme hvor mye fint du ellers skriver, så svir det seg fast i sjela at du bruker ord som dum som ligger i ordet dumma deg ut. Jeg er langt fra dum. Jeg trodde jeg var dum for 3 år siden, da hadde jeg tenkt jeg var dum hele livet. Du hjalp meg ikke. 

Jeg takler ikke å bli møtt på en slik måte når jeg ligger nede, og jeg tror ikke jeg er alene om det. 

Jeg har også hatt gode opplevelser, ellers hadde jeg ikke hatt en så stor framgang og kommet ut i jobb. 

Jeg hadde en kontaktperson som var sosionom da jeg var 20 år, som var utrolig snill mot meg. Hun tok meg med på turer. Vi dro på bowling. Hun behandlet meg bra. Du vet hvem du er hvis du leser dette. Drømmen er å få flere til å dele bloggen min, ikke for berømmelse men for at både de som hjalp meg i min fortid, og de som svikta skal få se hvor langt jeg har kommet, og for å spre informasjon om det jeg skriver om. Synes det er viktige temaer. 

Noe annet fint som skjedde på denne tiden var at jeg ble tante. Emma, hvis du leser dette. Jeg vet du ikke husker det, men da du var veldig liten så var du mitt største lyspunkt. Jeg besøkte deg så ofte jeg klarte. Hadde som regel med en ny babyleke. Jeg lekte fly med deg foran speilet, og du lo alltid masse. På senteret fikk jeg trille tur med deg alene, og jeg løp gjennom gangene der, vippet vogna litt opp og ned så det kilte i magen din. Du lo så høyt. Babylatteren nådde nesten ut til hele senteret. Vi så kun på hverandre og lo begge to. Jeg brydde meg ikke om de rundt meg trodde jeg var klin kokkos. Du fylte hjertet mitt med glede. 

Kjære leser, Jeg vet at det kan være vanskelig å forstå oss som sliter og ikke er helt A4, men du kan gjøre en stor forskjell i noens liv, og vi som sliter trenger dere ekstra sårt, for å klare dette livet. For å føle at vi betyr noe. At de vonde tankene ikke stemmer. Vi er også verdig kjærlighet. Vi valgte ikke selv å bli syke. Vi ønsker det samme som dere andre, kjærlighet og aksept.

Det er ett ordtak som sier; Elsk meg mest når jeg fortjener det minst, for da trenger jeg det mest. 

Det er greit at man av og til trenger tid for seg selv, og det er nok greit for de fleste som sliter, men hva med å da si; Jeg er lei meg men jeg klarer ikke være der for deg nå, men jeg forlater deg ikke. La oss prate når ting har roet seg og jeg har fått ladet opp batteriene? Jeg er fortsatt glad i deg. 

Gi opp om du ikke bryr deg, men gi ikke opp om du fortsatt egentlig bryr deg. Det vil komme bedre tider for de som jobber med seg selv, og får riktig hjelp. 

Mange gir opp fordi de tror verden er bedre uten de, og noen ganger forstår jeg virkelig hvorfor de tenker slik, for noen blir gitt opp av de viktigste personene i livet sitt. Er det da så rart at noen ikke klarer mer?

Jeg er ikke en av de, jeg skal aldri gi opp samme hvor mange som går. Den eneste jeg ikke tror jeg hadde klart å leve uten er datteren min. Jeg har blitt sterk, men ikke alle har kommet så langt, og ikke alle tåler like mye. 

Forsøk å forstå de som ikke er helt lik deg. 

Du betyr mye for noen. 

Hvis du kjenner noen som trenger å lese dette så del. 

Er du som leser dypt deprimert og ikke tør å søke hjelp så send meg gjerne en privat melding. Jeg ønsker å spre håp og gjøre det jeg kan for å hjelpe. Du er ikke alene, og det er alltid håp. 

#psykiatri #Barn #pårørende #depresjon #helsevesenet 

 

 

Oppvåkningen

Jeg fant deg på den dypeste bunn, av det mørkeste hav.

 

Der nede i kulden lå du på bakken med dine lemmer strødd utover.

 

Barnet hadde gitt opp, øynene var lukket og lungene tomme for luft.

 

Jeg dykket ned til deg, plukket deg opp bit for bit, så løftet jeg deg opp til overflaten hvor jeg satte deg sammen igjen.

 

Jeg lappet hver bit med det jeg eide av materialer, og gjorde deg sterkere.

 

Du ble lagt under solen. Med varmen fra den, og aksepten fra meg våknet du.

 

Det første du så inn i var dine voksne øyne. Årevis var gått, vi måtte bli kjent på nytt. Jeg aksepterte at du aldri ville bli helt voksen, og jeg skulle bære på smerten for deg, så du igjen kunne løpe fritt slik andre barn gjorde.

 

Vi er to, og sammen skal vi skape lys ut av mørket.

 

Jeg bærer deg i en sekk på ryggen. Ingen andre ser deg, de ser en tom rygg og aner ikke hvorfor jeg går så sakte.

 

Jeg levner deg aldri igjen, for ingen kan levne seg selv.

 

Jeg lærte å vokse ut av mørket, ikke inn i det.

 

Bær deg selv.





#psykiskhelse #barn #depresjon #dikt 

Dikt til min datter fra en deprimert mor

Dikt til min datter;

Det er mørkt, det er kaldt. Stjernene titter ikke fram på nattehimmelen nå. Lyktestolpene lyser ikke, veien er ikke brøytet. Snøen når meg opp til knærne.

Det gjør vondt.

Skoene er full av hull. Vinden blåser gjennom jakken, og meg.

Men jeg går likevel veien, jeg står, jeg puster inn den kalde luften. 

Det er vanskelig å tenke klart når kulden og mørket kommer. Den er overveldende, så intens at hjernen kobler ut. 

Jeg lukker øynene, og det er da jeg ser lysglimt, det er da jeg hører latteren til barnet mitt. Jeg husker varmen hennes, de små hendene, og latteren hennes blir til et ekko i mørket. 

Hun visker til meg i drømmene mine. 

Mamma, hold ut litt til.

Snart kommer våren, og snart skal vi ligge i gresset med hver vår is, jeg skal søle litt is på nesen din, og vi skal le under en blå himmel i solskinn. Slik vi alltid gjør. 

Hold ut litt til.

 

#depresjon #barn #psykisk helse 

Jeg er to personer

(Se videoen om hvordan mennesker med BDP kan oppleves)
 
 

(Bilde fra Google) 

Jeg er to personer

Dette er vanskelig å skrive om og innrømme, men jeg tror de rette personene i livet mitt vil prøve å forstå, ikke dømme. 

Jeg har ikke mange, jeg trenger ikke det men jeg trenger noen.

Jeg mistenker at jeg har borderlinepersonlighetsforstyrrelse, og at dette ble forvekslet med en bipolar diagnose da jeg var 16 år. 

Jeg har aldri fått ordentlig hjelp med dette, og ble ikke ferdig utredet. Jeg var vanskelig å skjønne seg på selv for en psykolog, så de gav meg en uspesifisert personlighetsforstyrrelse-diagnose.

Jeg trengte virkelig hjelp, men psykologen min ditcha meg. 

Jeg føler meg som to personer. I perioder føler jeg meg så frisk, jeg kan klare alt og har høye ambisjoner. Folk liker meg, og livet smiler, men så banker den andre på døra. Noen kan sende en melding som får tankene til å kverne, jeg blir ukritisk og paranoid, så gjør jeg noe rart. Skriver en status som tolkes feil, fordi folk tror det verste, at jeg er slem, men den blir skrevet i paranoia og redsel eller sorg. 

Jeg har noen fine folk i livet som forstår. De sier fra på en fin måte på privat melding. Vi prater ut og jeg blir møtt slik jeg trenger når jeg er i det mørke moduset. Tusen takk til dere. Da sletter jeg det og prøver å ordne opp. Jeg blir ikke-mentaliserende i dårlige perioder og tror mange vil meg vondt. Hjernen min endres. Derfor er jeg to. Den syke og den friske, men jeg er ikke syk hele tiden. 

Når jeg er meg selv er jeg den mange velger å prate med når de har det vondt, jeg er en god venn og i balanse. 

Men den andre personen kan også slå ut i noe som kan minne om mani. Jeg trenger ikke søvn, ikke mat og jeg føler meg helt konge! Disse dagene på jobb er jeg supereffektiv. Skreller gulrøtter som en duracell-kanin, smiler og ler. Prater med alle. Jeg er på topp, men ikke så ekstremt som en person som er manisk. Det er vel en mildere versjon jeg opplever.

Jeg forstår likevel nå bedre hvorfor de trodde jeg var bipolar den gangen jeg var 16 år. 

Det var en grusom tid, for jeg manglet innsikt i meg selv på den gangen. Jeg vekslet mellom å være midtpunkt i klassen og å være mobbeoffer når jeg fikk nedturer. Til slutt hadde jeg ingen venner der. Jeg var rar. Kunne si merkelige ting, og finne på mye rart. 

En gang ble jeg plaget av en i klassen da jeg var "høy". Hva gjorde jeg? Jeg putta ett kosteskaft i ræva hans og tømte ut skolebøkene hans ut av vinduet i 5 etg. Rett under gikk elever forbi på veien. Jeg handlet uten å tenke meg om. Hadde noen fått de bøkene i hodet så kunne det gått riktig galt. Jeg fikk vondt i magen da jeg tenkte på det i ettertid. Men han turte ikke mobbe meg så mye mer etter det.

Han skylder meg forresten fortsatt 200 kr pluss renter. Han tok kontakt på pm for litt siden men jeg har ikke svart. Bør jeg be om renter? ;) Dette var for 19 år siden snart så skal ha mer enn 200kr. 

En annen gang gav jeg fra meg mobilen og ba jenta jeg var forelsket i knuse den. De rottet seg sammen og ødela den. Så var jeg uten mobil. Aner ikke hvorfor jeg sa de kunne gjøre det. Den var treig og jeg fant plutselig ut at jeg ikke ville ha den.

Jeg kom også på skolen full en dag. Hadde skulka skolen og drukket meg full med en kompis. Skulle bare inn å si hei til jenta jeg likte. Husker klasseforstanderen kalte meg inn til kontoret. Husker ikke hva vi snakket om, men han sa ingenting til at jeg sikkert stinket sprit og jeg så neppe edru ut. Men fikk jeg hjelp? Nei..

Det var også en lærer der som ikke likte meg (jeg var jo så merkelig). Hun mobbet meg hun og, både i klasserommet og utenfor. 

Jeg klarte nesten ett år, så klarte jeg ikke mer og reiste hjem. Bodde på en hybel alene 50 mil hjemmefra. Hadde ingen der, bortsett fra min eldste søster. 

Jeg er mye mer stabil nå, men fortsatt kan jeg være veldig impulsiv og humøret skifter noen ganger fort. Ennå jeg går på medisiner som skal stabilisere det. 

En dag går jeg forbi og ser ikke på deg, en annen dag kommer jeg joggende og smilende, så jeg tror det er umulig for folk flest å se meg bak alt dette. De ser den jeg er når jeg er midt i mellom. 

Men jeg trenger mest støtte når jeg er ute av kurs. Noen jeg kjenner klarer å hjelpe meg å finne balansen, de som kjenner meg godt. Men det er ikke de som snakker med meg når jeg trenger det. Det er gjerne andre som får meg til å skamme meg. Jeg vil ikke skamme meg. Ja, jeg gjør feil, men jeg måtte lære å regulere følelsene mine som voksen. Noe jeg skulle lært som barn. Vet du hva? Om du ikke har det som meg så aner du ikke hvor vanskelig det er. 

Jeg fikk ikke være barn da jeg var barn, så barnet skriker etter plass. Hun vil bli akseptert og elsket som alle dere andre. 

Det gjør vondt når flere av dere som tar meg fatt, minner meg om de fra fortiden. De syntes også jeg var gal, de lo av meg, kjeftet og dømte meg. Jeg var en freak i deres øyne. Dere får fram den jenta på 16 år. Hun som ingen likte. 

Dere er triggere, uansett om følelsene er irrasjonelle og noen av dere kanskje mener det godt, vil hjelpe meg til å skjerpe meg, men det er det kun folk som kjenner meg skikkelig godt som kan. 

Denne gangen ble det hun jeg var med i 9 år, hun vet jeg ikke er en slem person. Selv hun minner meg om ting fra fortiden. Så når mørket kommer tror jeg ikke hun vil meg noe godt, men hun hjelper meg når vi snakker på telefon. Meldinger fungerer ikke. Jeg trenger å høre på stemmen om hun snakker sant. 

Svikene i fortiden hjemsøker meg, og jeg ser litt av personene i de jeg møter i mitt voksne liv. Jeg trekker meg unna dere. Livet er en kamp. 

Jeg prøver å lære, og første skritt blir å snakke med personen jeg er usikker på, og ikke poste noe på nett impulsivt når jeg har gått meg vill. Selv om noen sender en melding som får meg til å tro det verste så må jeg stoppe opp, undersøke direkte med den som vet sannheten om det stemmer. 

Det har i alle fall gjort meg godt å melde meg ut av det store skeive miljøet, for der kan jeg love deg at det er mange personer som minner meg om folk som har gjort meg vondt. De er store triggere. Gjerne de mest populære. 

Selv var jeg så si usynlig fra 1-10 klasse. Var nesten stum på skolen, og hvis jeg turte komme med ett forslag, så ble jeg ignorert. Husker en gang jeg samlet alt mot og kom med ett forslag. Jeg ble ignorert, også kom ett annet barn med samme forslag og fikk ros for den gode ideen. Jeg har også blitt ignorert av en lærer da hun stilte ett spørsmål. Jeg rakk opp hånda, jeg var den eneste som viste svaret. Hun ventet og ventet på at noen andre skulle gi svar. Så var det ei som svarte feil.. Ja, noen andre sa læreren? Jeg holdt fortsatt opp hånda, men hun ignorerte meg. Jeg ble så forbanna at jeg ropte ut svaret til slutt! Da holdt hun kjeft! 

Så synes du jeg skriver mye og vil ha fram min stemme? Fuck deg! Endelig kan jeg skrive, og noen leser det, endelig kan jeg snakke og noen hører meg, jeg har en stemme og pokker heller om jeg skal gå tilbake til å være taus. 

Jeg har masse på hjertet, og jeg er ikke dum, som folk fikk meg til å føle meg da jeg var barn og ungdom. Jeg skal utrette noe en dag, men akkurat nå har jeg det tungt. 

Jeg ønsker kun å ha kontakt med mennesker jeg virkelig føler aksepterer meg nå. Derfor er mange slettet som venn på Facebook. Jeg er utrygg på dere, ellers har vi bare ikke kontakt lengre. Ett av to. 

Muligens så har jeg slettet noen som ikke fortjente det, og det beklager jeg for, men når jeg har det slik som nå må jeg beskytte meg mot alle som trigger meg på en måte som hindrer vekst. Kun veldig nære personer tåler jeg slik trigging fra, for de er jeg ikke redd for å prate ut med, og jeg kan bli trygg på de igjen, men har jeg først blitt utrygg på noen som ikke var en nær venn, så vil jeg som regel trekke meg unna. Hvis du vil være sinna på meg for det så er det trist, for det har lite med deg å gjøre som person, det har med min historie og mine følelser å gjøre.

En dag blir jeg kanskje frisk nok til å takle det, men nå er jeg sårbar. Om du vil prøve igjen da, så er det hyggelig men om ikke så forstår jeg det. Også er det sånn at arenaer som Facebook ikke er så himla viktig. Går faktisk an å ringe eller sende en melding og prate om man ikke er venner der og. Jeg snakker med mange på nettet jeg ikke har som Facebook-venner. 

Nettet er ikke alt, jeg skal bli flinkere til å finne meg venner i det virkelige liv. Folk som vil kommen på middag, gå på cafe eller kino osv. Mange av mine tidligere venner var kun party venner. Jeg ønsker en nærmere relasjon med noen få. 

Dere vil også bli kjent med en så mye større del av meg utenfor party miljøet. Jeg er mye mer enn hun du ser full på fest. 

Jeg har mange fjes, men vil takke dere som tar meg for den jeg er, som etablerer trygghet før dere setter meg på plass. Jeg trenger dere. Dere vil jeg ha med på min reise, og jeg lover at det blir en spennende reise. Vi kan snakke om galskap, historie, filosofi, universet, tull og tøys og gjøre masse gøy. Jeg er veldig fleksibel. Både barnslig og dyp. Men du må like variasjon. Ingen dag er lik for meg. 

Transformasjon

Transformasjon

 

Smak på ordet, hva er det for deg?

 

Jeg lever litt vel mye inni mitt eget hode for tiden, og kjenner på alle forandringene. Hvem er jeg nå?

 

Jeg har vært syk så si hele livet mitt, det startet da jeg gikk i barnehagen. Jeg begynte ikke der før jeg var 4 år.

 

Jeg husker hvor skummelt det var når mamma dro. Alle de nye barna, og de voksne. Jeg følte meg alene og utrygg.

 

Jeg fungerte ikke sosialt og følte ikke at jeg passet inn, men jeg prøvde.

 

Jeg startet med å leke alene. Husker jeg bygget noe, satt sammen noe. Da kom det bort en jente. Hun likte meg, vi leket. Jeg fikk EN venn. Det betydde mye for meg. Jeg følte et samhold og noen likte meg. Hver gang vi satt i en gruppe og jeg skulle delta sosialt med mange kom angsten. Jeg visste ikke at det var angst da. Jeg visste ikke hva angst var. Jeg var bare sjenert. Dette fulgte meg resten av barndommen. Jeg var bare sjenert. Trodde jeg, og alle de andre, men det var ikke hele sannheten.

 

En jente begynte å plage meg i barnehagen, og jeg turte ikke si fra. De voksne sa fra når de så det, men som regel så de ikke det.

 

Mamma prøvde å prate med de som jobbet der. Hun var der sammen med meg litt i starten, men det var jo meningen at hun ikke skulle være der. Hun skulle ha ett normalt liv, jobbe og jeg skulle øve meg på det sosiale og bygge meg opp. Men det var lite hjelp å få, og en dag klarte jeg ikke mer. Så jeg ble tatt ut av barnehagen. Det løste ingenting, men det var ikke hennes feil. De voksne i barnehagen sviktet meg.

 

Jeg lærte tidlig at man ikke kunne stole på voksne. Ikke da jeg begynte på skolen heller, men der måtte jeg jo være.

 

I ettertid har jeg stusset på om jeg hadde selektiv mutisme. Jeg pratet nesten ikke. Jeg sluttet så og si å prate fra jeg var 4-6 år. Jeg så ikke noe poeng i å prate. Ingen så eller hørte meg uansett, men de ble sinna da jeg ikke svarte på spørsmål. Angsten steg, og av og til ønsket jeg å snakke men ordene kom ikke ut. Jeg var sliten, så sliten av livet.

 

Nå er jeg voksen, men det lille barnet i meg lever med meg. Starten av livet gav meg et mørke som jeg den dag i dag fortsatt prøver å bekjempe. Hvem vil meg vel, hvem kan jeg stole på?

 

For tre år siden fikk jeg beskjed av en psykolog at jeg måtte snakke med barnet i meg, gi henne kjærlighet. Det har jeg gjort, og det er grunnmuren i meg selv jeg har bygget opp. Veldig sent, men aldri forsent.

 

Vi kan alltid starte på nytt.

 

Det er her jeg vil fortelle dere noe som er så viktig. Du vet det kanskje selv, men jeg tror vi alle trenger en påminner av og til.

 

I mange år har jeg beundret de som får til dette, men jeg så ikke at dette var noe som var aktuelt for meg. For meg var det for sent. Jeg har trodd det lenge, og jeg gikk lenge å så opp til de andre, og forstod ikke hvordan det var mulig. Kan man virkelig endre seg SÅ mye? Ja, det kan man. Men man må ha tro på seg selv.

 

Tror man hardt nok på noe, så har vi alle makten til å forandre vår skjebne.

 

Jeg trodde min skjebne var å være syk resten av livet, men jeg aksepterer ikke det nå. Jeg nekter.

 

Hvis andre som har hatt ett shitty liv kan klare det, hvorfor ikke meg og? Hvorfor de og ikke meg?

 

Det vi har felles er at vi tror på noe. Vi har en lidenskap og en drøm så stor at den vokser over all tvil. Som ringer i vannet når vi kaster en stein uti en dam, den vokser, den sprer seg.

 

Sammen kan vi skape vår egen skjebne og vise verden at vi, ja vi KAN og vi VIL klare det. Jeg sier ikke at det er enkelt og vil bli smertefritt men det vil skje, kanskje ikke nå, og det vil ta tid. Kanskje mange år, men om vi fortsetter så vil vi høste det vi sår.

 

Når vi planeter ett frø så startet det først å skje noe under jorda, før det spirer. Når det spirer er det skjørt, men vi fortsetter å gi det vann, næring og planten vokser, en dag blir den sterk og blomstrer.

 

Tenk om du gjør det samme for deg selv?

 

Men husk, de vil ikke se spiren og jobben du gikk igjennom. De vil se blomsten. Resultatet.

 

La ikke dette stoppe deg. Den eneste du virkelig trenger støtte og aksept fra er deg selv. Bær deg selv, jobb når ingen andre ser. Baser ikke reisen din på anerkjennelse fra andre for det er ikke alltid du vil få den, og her er det nok mange som gir opp drømmen sin.

 

Ingen har jo tro på meg?

 

Ikke la drømmen hvile i andres hender.

 

Det er ikke derfor jeg skriver.

 

Jeg skriver for å nå ut til de som ikke har tro på at de kan, jeg vil inspirere dere til å fortsette å kjempe. Uansett hva dere møter på. Livet er tøft, men alt går om man tror man kan skape sin egen skjebne. At makten er i dine hender, ikke andres.

 

Start med å så ett frø, og behandle deg selv med samme kjærlighet, alene i stua.

 

Jeg har hatt denne bloggen i snart 3 år, først nå føler jeg og ser at mange leser den.

 

Gode ting tar tid. Gi deg selv tid.

 

Betyr egentlig utseende så mye som mange tror?

Jeg tenker mye om dagen, eller nei jeg tenker alltid men ekstra mye nå.

 

Etter mye mental-trening og ett begynnende robust selvbilde, så har jeg som smått klart å kartlagt min reise gjennom livet lenge før jeg visste hva mental-trening, mentalisering og mindfullness var. Hadde noen nevnt det for meg da dette bildet ble tatt så hadde jeg nok sett på personen som en særing og det hadde vært helt gresk for meg.

 

Jeg hopper litt fram og tilbake i tid på bloggen min, men sånn er jeg bare. Om jeg skal skrive bok en dag må jeg finne en struktur og den berømte røde tråden som skal følge historien uten forvirring for leseren, men foreløpig skriver jeg en blogg, så det får gå.

 

Jeg reiser tilbake til en dag jeg var 18 år. Vanligvis var jeg en grå mus på denne tiden. Brydde meg lite om klær og sminke. Jeg hadde nok med meg selv og livet med tunge depresjoner, ikke minst en diger porsjon selvhat. Jeg likte ikke å se meg i speilet. Syntes ikke jeg var noe å se på, eller hadde noen verdi for noen.

 

Denne dagen hadde noen venner overtalt meg til å bli med på ett hårshow som skulle være på den lille hjemplassen min. Jeg tenkte det var greit å få gratis hårklipp, qaaog turte dessuten ikke si nei til å bli med på noe. Det hadde vært krise om de få vennene mine skulle bli skuffet eller sure på meg.

 

Jeg hang meg på uten å ha satt meg inn i hvor mye sminke de skulle påføre meg, og fikk på meg leppestift noe jeg ikke hadde prøvd før, øyeskygge og hele pakken. Satt der i stolen og lot de styre på. Jeg fikk totalt sjokk da jeg så resultatet. Jeg så jo så annerledes ut.

 

Vi var på samfunnshuset i bygda, og de hadde rigget opp catwalk som gikk ut fra scenen. DA kjente jeg på angsten. I salen satt ca halve bygda og så på. Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om men det var skikkelig klønete, for hadde jo aldri øvd på det. Heldigvis slapp jeg høye heler, for da hadde jeg nok tryna og landa oppå noen.

 

Men fram til poenget, jeg syntes ikke noe om utseende og kropp på den tiden, men nå som jeg har fått ett nytt liv og ser tilbake på blant annet denne dagen så må jeg le, med en blanding av oppgitthet.

 

I dag veier jeg ca 12 kg mer enn på dette bildet, jeg har fått grå hår og en liten pondus på magen. Dobbelthaka har begynt å vokse fram, men jeg har det likevel bedre med meg selv og synes ikke jeg er stygg som jeg kunne tenke perioder i min ungdomstid.

 

Så titter jeg på dette bildet og tenker, fy fan jeg var jo skikkelig fit, var trent, hadde ingen grå hår, flat mage og med sminke var jeg jo flott, men likevel følte jeg ikke det, så da så jeg det ikke i speilet heller.

Det vi føler påvirker hva vi ser i speilet. 

Jeg tenkte guttene likte meg fordi det var så sabla dårlig utvalg i bygda. Jeg var jo ett null. Ikke at jeg brydde meg om de likevel, jeg er lesbisk. Jeg ville bare ha kompiser.

 

Jeg tror nok at det er mange unge som sliter med selvbilde og ikke ser hvor flotte de er. Kanskje noen av dere som leser kjenner dere igjen, og som meg synes det er litt leit når dere blir godt voksne og det som en gang var så viktig kanskje ikke er så viktig lengde, så dette er ett innlegg til dere. Ungdommen. Dere som streber etter å passe inn, og ikke vil skille dere ut. Dere som ikke synes dere er gode nok, og beundrer den peneste jenta i klassen og vil være som henne. Populær og vil være en del av den kule gjengen. Hva er det dere sier nå? At hun eier? Ordet kult er vel dinosaurusspråk? Jeg er vel en fossil? Hehe.

 

Det som er så viktig nå, vil kanskje ikke være viktig om noen år, kanskje mange år. En dag ønsker du kanskje ikke passe inn, men heller skille deg ut?

 

Har du tenkt over de mange filmer hvor ?taperen? blir den som du ser opp til? Den som ikke passer inn men ender opp med å bli helten, den du beundrer i filmen? Han eller hun som er en freak men på slutten av filmen blir stjernen?

Bruk det gjerne som en motivasjon, vær helten i din egen film; Livet ditt. (metafor)

Det er ikke negativt å være annerledes. Det handler om å ha guts til å stå opp mot mobbere, ha tro på seg selv og tørre å være seg selv.

Ungdomstiden går fort, du blir voksen og synet på hva som er viktig, og best vil endre seg etterhvert som årene går. Etter jeg passerte 20 år, og var i ekstase over at jeg kunne kjøpe sprit på polet å slippe inn på utesteder uten å vise falsk legitimasjon eller snike meg inn, ja da fløy årene og jeg begynte virkelig å vokse som menneske.

 

Jeg vil ikke passe inn, eller være som den peneste jenta, være populær.

 

Vet du hva jeg vil nå?

 

Jeg vil være en raring med ambisjoner om å hjelpe og inspirere andre mennesker til å gjøre sin unikhet om til gull.

 

Vi er egentlig alle unike, men det gjelder å ikke være en sau, men våge å være gjeteren.

 

Gi deg selv kjærlighet, og aksept for den du er, og alt du kan bli.

 

Bygg deg selv opp, omring deg med mennesker som aksepterer deg for den du er.

 

Er du deprimert, har du angst, sliter du med selvbildet? Ikke la noen andre trykke deg ned, hev deg over dritten.

 

Be om hjelp om du må. Det er ingen skam å be om hjelp.

 

Jeg gikk til PPT på skolen første året på videregående. Jeg ble mobbet, og det ble ikke bedre da jeg fortalte om problemene mine, men disse andre i klassen jeg gikk i betyr ingenting nå.

 

Hvis jeg møter de igjen nå, 18 år senere skal jeg fortelle de at det ikke var greit måten de behandlet meg på.

 

Jeg lot de knekke meg, og klarte ikke fullføre utdannelsen min.

 

De var drittsekker (noen av de), og det hadde vært spennende å møtt de i dag, for de er kanskje ikke det lengre. Jeg har tilgitt og gått videre for lenge siden, men de burde likevel få høre det. Hva slags effekt det hadde på meg og sikkert flere andre den gang i forrige årtusen. Stemmer det er så fossil at året var 1999.

 

Målet mitt er å en dag jobbe innen psykiatrien. Men jeg måtte bruke mange år på å komme ut av elendigheten, så har startet på nytt. Går veien ut i arbeidslivet nå for første gang, i første omgang satser jeg på en stilling som kokk. Må bygge opp en CV, samt trenger jeg å få den mestringsfølelsen ved å jobbe, så skal jeg fortsette å ta fagene jeg mangler ved siden av jobben til høsten hvis alt går som planlagt. 

Hvis du er nysgjerrig på hva jeg har gjort ,og gjør nå for å bli frisk psykisk så har jeg mange blogginnlegg som du kan titte på. 

 

Veien er lang, men jeg gir meg ikke.

 

Det må ikke du heller.

Kjære psykolog som sa jeg hadde 40% sjanse til å lykkes.

Noen vil kanskje synes det var hardt og brutalt sagt, men 40% er masse. Det er helt greit, tusen takk for at du var så ekte og direkte. Du valgte riktig person å si det til. Det tror jeg du merket da du møtte meg. 

Du hadde undervisning på dps, og jeg var langt nede. Jeg klarte nesten ikke å spise, men inni meg vokste det håp og en styrke jeg aldri før har kjent på. 

Jeg husker de andre pasientene i ringen med stoler rundt meg, som så på meg med under da jeg fortalte om ett liv med feil diagnose og sterke medisiner som jeg putta i meg i rundt 11 år tror jeg det var, fra jeg var 16 år til godt inn i voksenlivet. De så på meg, og jeg merket energien som bestod av; Åh, stakkars deg. Det er ikke noe stakkars meg, og jeg fortalte at jeg fokuserte på den store lykken jeg følte da en behandler så at diagnosen var feil, og jeg fikk begynne på nye medisiner. Jeg fikk følelsene mine tilbake. Jeg var levende, selv om mange følelser var vonde. Han vekket meg. Jeg hadde bare en midlertidig knekk, jeg skulle opp og fram. Jeg skulle bli frisk. Det hadde jeg bestemt meg for. Dette er snart 3 år siden. 

Kjære leser, du skulle sett blikkene til de andre pasientene. De stirret på meg i undring igjen. Psykologen så på meg med ett godt blikk. Han smilte til meg. 

Jeg har gått i forskjellige grupper, og fått undervisning på flere sykehus. Jeg følte meg ganske alene, og annerledes. Energien var laber og jeg følte at få hadde tro på seg selv. 

Hva har skjedd? Jeg er drittlei av å være stemplet som syk. Jeg er lei av at noen andre forteller meg hva jeg kan gjøre, og ikke kan gjøre. 

Jeg er fokusert på å kjempe så lenge som jeg må for å bli den beste versjonen av meg selv. Jeg har redskapene i mitt eget hode, jeg velger selv å kjempe. Jeg velger selv å aldri gi meg. 

I dag startet jeg på jobb. I første omgang er det en prøvetid, men jeg skal stå på som aldri før og gir meg ikke. Den dagen jeg får min første lønn, så er det en lønn jeg ikke har fått på 17 år. Den gangen hadde jeg sommerjobb som tomtemåler. Ja, du hørte riktig. Jeg markerte hvor grensene på tomtene gikk, og tynne meg (den gang, nå har jeg litt ekstra) stod med en svær slegge jeg så vidt klarte å løfte, så slo jeg ned stålspyd på en meter ned i bakken. Jeg er en raring, men jeg liker meg. 

Ett halvt liv har gått siden da. 

Jeg tror ingen hadde tro på at jeg skulle komme hit, og bli så frisk som jeg er nå, men vet du hvem som hadde tro på meg? 

JEG!

 

Kjære yngre meg

Jeg vil fortelle deg noe, det er ingenting galt med deg. 

Du trenger ikke passe inn noe sted, og det vil en dag ikke bety noe hva de andre barna sa, hva lærerne som skulle være ett forbilde sa, eller folk på gata. 

Han som spurte om du ikke kunne snakke, han betyr ingenting nå. 

Jeg vet det gjorde vondt. 

 

Du ville være som de andre barna, du ville ikke skille deg ut, du strebet etter å være en i gjengen. 

 

Jeg vil fortelle deg at en dag vil det ikke bety noe, en dag vil du absolutt ikke være som alle andre.

Du vil få noen fiender, for janteloven vil alltid eksistere. Men vet du hva? De vil ikke bety noe for deg en dag de heller. Så skjer det noe fantastisk kjære yngre meg, noen vil se opp til deg og beundre deg fordi du tør å vise deg selv helt uten filter, og kjære deg som stenger deg inne på barnerommet og skriver historier, en dag vil du begynne å skrive igjen som voksen, og du vil våge å vise fremmede hva du tenker. 

Jeg skulle skrevet alt du skulle gjort i stedet, men tiden har gått, årene har lært deg det du trengte for å bli sterk nok til å finne ut hvem du er og hvor du vil. 

Det er greit, du stod ut smerten og alt det vonde de voksne sa. Ja, for de voksne såret mest.

 

Du ropte til og med bak ryggen på en lærer at han var en drittsekk. Det var da ett glimt av den du skulle bli tittet fram, for du hadde det alltid i deg. Jeg var med deg, og du er med meg. Jeg bærer deg annerledes nå, varsomt bygger jeg deg opp, du er voksen nå. 

 

Kjære yngre meg, du var god nok. 

Vi justerer seilene når stormen kommer, og bruker vinden til vår fordel. 

Det skal gå godt en dag, 

Jeg har tro på oss to, for ja, vi vil alltid være to. 

Det er ikke noe nå og da, det er alt i mellom og livet er før og nå. Aksept. 

 

Jeg er god nok. 

Tankens kraft (ikke gi opp)

(Bildet er malt av kjæresten min)

Det føles nesten litt patetisk å skrive om dette, nå som jeg streber med tvil og vonde tanker, men jeg håper dette innlegget som mange innlegg før meg vil hjelpe meg til å holde hodet hevet over vannet.

Jeg bestemte meg for å klare dette, og vise at det er mulig, selv for en som meg, for ja jeg hadde oddsene mot meg. 

Jeg vil fortelle deg noe du kanskje allerede vet, men hvis du er en som sliter psykisk så vet du også hvor vanskelig det er å beseire mørket. Kanskje du har akseptert det, og ikke tror det finnes håp for å nå drømmene dine?

Så her kommer det, jeg vil minne dere på tankens kraft.

Du kan tenke deg inn i en depresjon, du kan skape all tvilen du trenger for å gi opp i ditt eget hode. 

Så hvis du kan bringe deg selv lengre ned, hvorfor skulle du da ikke kunne løfte deg selv opp ved å konstant endre tankene dine?


Hvis du tenker at du ikke klarer noe, så kan du ikke klare det, du MÅ ha tro på deg selv. Andre kan motivere deg og si at de har tro på deg, men det hjelper lite om du ikke tror på deg selv. Vil du tro på de da? 

Har du mot til å utfordre tankene dine? Ikke bare i dag, men hver eneste dag. 

Jeg må fortsette, uansett hva som skjer ellers vet jeg at jeg kommer til å bli en meget bitter gammel dame på eldresenteret. Jeg vi dø med anger. 


Det er ikke noe riktig og galt tidspunkt. Det er enkelt å kjempe når solen skinner, og livet går din vei.


Det er nå det er vanskelig å kjempe, og det er stormene som viser meg hvor stort mot jeg har. 

Det har vært en vanskelig periode etter jul. Jeg hadde det så fint i jula, og var omringet av familie og kjæresten min. 

Så kom hverdagen, og ensomheten. Alene i leiligheten igjen. 

Jeg kjenner ingen i denne byen, ikke godt i alle fall. Jeg er blakk og sliter med å få alt til å gå rundt. Skriver jeg dette for å få sympati? Nei, jeg skriver det fordi jeg vil markere ett poeng. 

Livet er jævlig tøft nå, men likevel holder jeg fast på troen at det skal bli bedre, men jeg må bestå livets tester og utfordringer uten å drukne i elendigheten. Jeg må huske på hvem jeg er, at dette vil passere om jeg kjemper meg ut av tvilen, at jeg fortsetter reisen selv om den er hard. 

Hvis jeg står ut de vonde dagene, så vil solen komme tilbake, det vil bli bedre. Stormer vil passere om man ikke gir de næring til å vokse, så i dag snakker jeg ikke bare til dere men mest til meg selv.

Det vil ta tid, men du skal klare det, for du har tro på deg selv, du er villig til å lide i perioder for å høste gevinstene senere. Det er mot. 

En dag vil jeg ha jobb, en samboer å våkne opp med, bedre økonomi og mulighetene er ikke begrenset, med mindre jeg begrenser de selv ved å tenke meg selv ned. 

Det er ikke hva de sier om deg som truer din skjebne, du vil formes etter hva du tenker om deg. 

Ha tro på deg selv, og styr ditt eget liv som om du var kapteinen på skipet, og skipet var deg. 

Våg å drømme, samtidig som du husker at ingenting fantastisk kommer gratis. 

Den eldre deg vil takke deg. 

Søvnparalyse eller kun ett kraftig mareritt?

Søvnparalyse

(Bilde hentet fra Wikipedia)

Dette er noe jeg nylig hørte om, og når jeg leste om det så skjønte jeg at dette er noe jeg har opplevd noen få ganger i livet mitt.

Det skjedde nylig og var ekstremt skremmende. Jeg kunne høre lyden fra padden min, da en serie gikk mens jeg sovnet. Jeg hørte alt de sa og trodde derfor jeg var våken. Jeg visste at jeg lå på sofaen min som var slått ut til dobbeltseng, problemet var at kroppen min fikk kramper og den opplevdes som tung og jeg klarte ikke styre den. Det føltes som jeg var i ferd med å bli lam. Jeg ble kjemperedd. 

Jeg forsøkte å styre den venstre armen min, og da kjente jeg at den falt mot gulvet, noe som fikk meg til å forstå at jeg ikke var våken likevel, for sofaen min var plutselig blitt en smal enkeltseng. Armen skulle ikke kunne falle ned mot gulvet for på venstre side var det bare seng. En stor dobbeltseng. Jeg ble enda mer redd og skjønte at jeg måtte prøve å våkne. 

Jeg konsentrerte meg om lyden fra padden med serien som gikk, og tenkte; Våkne opp! Du må våkne! 

Så våknet jeg og så at serien min hadde spilt av en stund, men ikke så lenge som det føltes. Man har nemlig ikke noe begrep om tid under denne tilstanden. 

Har du opplevd noe lignende? 

Det har skjedd noen ganger, og jeg er redd for å sove. 

Min fortid som beboer i vernet bolig (Psykiatri)

Nå går jeg mange år tilbake i tid, fra år 2003-2005. 

Jeg var på ett helt annet sted i livet på denne tiden, med feil diagnose (Bipolar), og feile medisiner, som gjorde meg sykere. På denne tiden trengte jeg mye hjelp, og klarte ikke ta godt vare på meg selv, så jeg ble glad da jeg fikk flytte inn i en bolig som var døgnbemannet, og jeg tenkte dette skulle hjelpe meg, men det ble ikke slik jeg hadde sett for meg, og jeg fikk det vondere. 

Da jeg flyttet inn var jeg i møte med ledelsen hvor jeg fikk informasjon om reglene der. Fikk vite at de kunne låse seg inn i leiligheten min, men dette ble bare gjort hvis de hadde mistanke om at noe alvorlig hadde skjedd, og jeg ikke åpnet når de ringte på. De kom også til å låse seg inn om brannalarmen gikk, men de skulle alltid være to stykker hvis de måtte gjøre dette. De skulle også se meg hver dag, i leiligheten eller i området. 

Alt virket ok, og jeg tok som en selvfølge at regler skulle bli fulgt, men fant senere ut at flere av de som jobbet der gjorde som de selv ville. Opplevde også at ansatte som satte seg ned i leiligheten min for å prate med meg, snakket fritt om andre beboere. Tilfeldigvis visste jeg hvem en av beboerne var. Det var en venn av en venn av meg. 

Jeg syntes ikke dette var greit. 

Jeg var flink å gi beskjed om når jeg ikke var hjemme så ingen skulle låse seg inn siden jeg da ikke ville åpne når de ringte på. 

En dag skulle jeg inn til Oslo, men da jeg kom til busslomma kom jeg på at jeg hadde glemt noe jeg skulle ha med, så måtte snu å gå hjem igjen. På døra mi hang lappen på at jeg var bortreist og når jeg kom tilbake. 

Jeg gikk inn, og der stod det en ansatt. Hun så veldig overrasket over at jeg kom inn, og hun var alene. De skulle jo alltid være to hvis de skulle låse seg inn. 

Hvorfor er du her, spurte jeg? Så du ikke lappen på døra?

Jeg fikk ikke noe svar, og hun gikk.

Jeg ble forbannet, og følte meg utrygg. Hvem som helst som jobbet der kunne altså finne på å låse seg inn hvis de ville? Og hva gjorde hun der, når jeg ikke var hjemme? 

Jeg mistet tilliten.. 

En liten stund etterpå fikk jeg en knekk og havnet på sykehus. 

Mens jeg var der hadde de også låst seg inn. Jeg har ikke tenkt å fortelle om den delen, for da må jeg dra inn en x i historien, for å forklare hvordan vi fant ut det. 

Men jeg kan si at de behandlet både meg og hun jeg var med da som dritt, mens jeg var innlagt på sykehus. 

Jeg var hjemme på perm, så fant ut av dette når jeg dro hjem. 

Jeg fikk til slutt nok, og ordnet ett møte ned ledelsen. Der satt også en psykiatrisk sykepleier som alltid tidligere hadde vært der for meg, støttet meg når jeg opplevde å bli behandlet uverdig av ansatte i psykiatrien. Nå hadde hun fått kontor der, og ledelsen var kollegaene hennes. Plutselig var hun taus. Jeg satt rundt ett bord med ledelsen og andre ansatte, og fikk lite respons da jeg tok opp hvordan jeg følte meg møtt der. Det eneste de tok til seg var at brudd på taushetsplikten ikke var greit. Jeg stirret sjefen der inn i øynene. Jeg opplevde henne som hard og kald, med manglende empati. 

Dere har ikke respekt for oss beboere sa jeg, hun stirret sint på meg men svarte ikke. Ingen rundt bordet sa noe. Jeg tittet de alle inn i øynene, i håp om at noen ville si noe, men det var lite respons. Jeg satte øynene mine i den psykiatriske sykepleieren som hadde vært der for meg alltid, hun så sint ut. 

Jeg vil snakke for alle som bor her som er for syke til å klare å si fra, sa jeg. Jeg holdt meg saklig og felte ikke en tåre men inni meg stormet det. 

En liten stund etter møtet fikk jeg kjeft av den psykiatriske sykepleieren. Hun mente jeg satte henne i en vanskelig situasjon. Jeg kan ikke gjøre noe, jeg kan miste jobben min! Noe slikt sa hun. Jeg mistet tilliten og respekten for henne. 

Hvis du leser dette, så skal du vite at jeg fortsatt ser på deg som en feiging. Vent noen år, så møtes vi nok igjen når jeg jobber innen psykiatrien og faktisk hjelper de som trenger det mest, jeg skal ikke svikte noen om så jeg blir upopulær blant mine kolleger. Du trodde nok livet mitt gikk til helvete da jeg valgte å flytte ut, og dere så meg aldri igjen. Vet dere hva? Det går veldig bra med meg nå, jeg er nesten frisk. Det er ikke takket være dere, men årevis med hard jobbing med meg selv, og noen fantastiske personer som jobber i psykiatrien lokalt her i indre Østfold. 

Jeg fikk høre av en av de mer hyggelige ansatte, ja, for det var noen gode som jobbet på dette stedet og, at etter møtet jeg ba om så hadde hele hurven blitt kalt inn til møte med ledelsen. 

De hadde fått en skikkelig skjennepreken om at brudd på taushetsplikten ikke var akseptert. 

Jeg smilte litt, og svarte at det var pga meg de hadde hatt det møtet. 

Når jeg ser tilbake på det hele, så ser jeg at jeg alltid har kjempet, selv da jeg var veldig syk og det tappet all energi fra meg. 

Jeg har kjempet mye alene, og det jeg har lært er at det er når man kjemper alene man virkelig utvikler seg. Du vet når du bare har deg selv, og den intense trangen til å ville gjøre en forskjell. 

Nå som jeg er friskere, så klarer jeg å spre kunnskap. Håpet er at det skal nå ut til de som jobber i psykiatrien. 

Når du ser at dine kollegaer oppfører seg uprofesjonelle så ha mot til å si fra! Du jobber vel ikke i psykiatrien kun for lønna eller å bli godt likt av de du jobber med? Da du startet ville du vel gjøre en forskjell, og hjelpe de svakeste? 

Hvorfor står du bare der å ser på når noen gjør andre vondt? Noen som skulle hjelpe? 

Hva skiller da deg fra ungene i skolegården som holder kjeft når vennene deres mobber andre barn?

Men jeg gjorde jo ingenting?

Nettopp, du gjorde ingenting. 

Din stillhet gjorde like vondt, som sparkene fra sjefen. Du er ikke bedre, du er bare feig når noen trenger deg som mest. 

Vil du hjelpe meg å dele så innlegget kan nå fram til disse menneskene? 

#psykiatri 

Du er av både lys og mørke

Vi er av både lys og mørke

 

Ingen er bare gode, eller bare onde. 

 

Jeg har ikke tro på det, vi er en blanding av lys og mørke. Valgene vi tar forteller noe om hva som dominerer i livet ditt akkurat nå, vi styres av hjernen, hjertet og magen. Det finnes ingen fasit på hva som er riktig, og du kan være uenig, men dette er mine tanker om mennesket. 

 

Men hvordan vi handler etter dårlige opplevelser varierer, for noen lar mørket styre en mer enn andre. Noen lar mørket dominere over mange år, og jeg tror det er noen av disse som blir definert som onde, men ingen er født slik, vi formes og tar ulike valg. 

 

Men jeg vil snakke om mennesker som er friske, og ikke har en diagnose. 

 

Vi har vel alle noen vi ikke liker, og som vi kan tenke er slemme mennesker, men kjenner vi deres historie? Hva skjuler seg bak masken?

 

Vi bærer alle masker. Hva mener jeg? 

 

Er du alltid ekte? 

 

Spør en fremmed meg om hvordan det går, så svarer jeg alltid at det går bra. Jeg tar på meg ett smil, og later som ingenting uavhengig av om jeg har det bra den dagen eller ei. 

 

Jeg oppfører meg ikke likt i alle sosiale sammenhenger, og jeg kan komme med en hvit løgn iblant. Likevel ser jeg på meg selv som en ganske jevn blanding av mørke og lys nå.

 

Vi trenger begge deler. Uten mørke intet lys. Det gjelder å akseptere, lære og ikke minst utvikle seg av mørket. 

 

Ingen er perfekte, og om du drukner i negativitet en periode, så er du mer enn det. 

 

Jeg har skuffet en del personer da jeg lot mørket ta over en for stor del av meg en periode på ca 2 år. Noen av de vil nok snakke nedsettende om meg, mens andre så lyset i mørket mitt og forstod.

 

Nå har jeg mye lys i meg, og jeg tror ingen av de jeg møter nå har så mye vondt å si om meg. 

 

Poenget er at vi går igjennom ulike faser av livet, så noen vil kanskje si du er en fæl person, mens andre vil skryte av deg. 

 

Så hvem skal de tro på? Hvem er jeg? Hvem er du?

 

Alt var meg, forskjellen var at ikke alle ble kjent med alle sidene, alle mørke kroker, de var borte da solen endelig tittet fram.

 

Med dette innlegget ønsker jeg å utfordre dere, de dere dømmer, misliker. Gi folk en ny sjanse hvis de gikk igjennom et stort mørke da du traff de. 

 

Har du behandlet alle godt i livet, så skal du få kaste den første steinen.

 

På lukket avdeling (del 2)

 

 

Etter noen dager på den litt mer åpne avdelingen (man måtte fortsatt låses ut, men vinduet kunne jeg åpne på gløtt her).

 

Jeg følte meg utrolig ensom, så prøvde å snakke med noen av de andre pasientene, men merket fort at det gikk dårlig. Noen virket å være helt i sin egen verden, mens andre var eldre og demente. 

Jeg fant ut at hvis jeg skulle orke å leve mer, å komme meg fort ut herfra så måtte jeg begynne å kjempe. Jeg merket at det stedet gjorde meg dårligere, og var redd jeg skulle miste forstanden helt og bli en av de som kun satt neddopet og stirret ut i lufta. 

 

Jeg klarte ikke dette mer, og ville ikke forsvinne inne i mitt eget hode. Hvis jeg ble for gal, og de kom til å sende meg ned i kjelleren (fangehullet jeg skrev om først), ja da ville jeg ikke leve mer, og jeg var redd for å bli isolert på eget rom, fastspent. Ja, det er faktisk noen som blir det fortsatt, men det er ikke noe som snakkes mye om i media. Heldigvis er reglene strenge for å få lov å gå til så drastiske tiltak.

Nå hopper jeg litt tilbake i tid, til del en, men en av grunnene til at jeg ble så mye overlatt til meg selv på den strengeste avdelingen, den som var helt lukket, var fordi det var en pasient som var isolert på ett rom som krevde mye tilsyn. 

 

Jeg kan fortsatt høre alarmen, og løpingen fram og tilbake i korridorene. Som soldater som trampet med støvlene fram og tilbake, men nøkkelknippet, som raslet sammen med trampingen gav en påminnelse om hvor jeg var. 

 

Tilbake til avdeling 2B. Jeg bestemte meg for å kjempe, i frykt for at noen skulle få så stor makt over meg, og merkelig nok så kom trangen til å overleve dette stedet fram. Jeg ville også fortelle om dette en dag, da kunne jeg ikke henge meg. Dessuten begynte jeg å tenke på min datter som da kun var 2,5 år. Jeg hadde ett bilde av henne med meg. Det var laminert og jeg så på det fra sengen min når jeg våknet, og rett før jeg sovnet. Hva ville hun tenke om meg når hun ble voksen om jeg forlot henne, om jeg gav opp? 

 

Rett før jeg ble innlagt så fikk vi beskjed fra barnehagen at Mathea hadde fortalt en av de som jobber der om meg. Hun hadde sagt; Mamma-A lei seg, Mamma-A gråter. 

 

Hun var grunnen til at jeg ba om hjelp, jeg var redd for hvordan stemningen ville påvirke henne. 

 

Nei, jeg kunne ikke gi opp! Det  ikke meg, jeg er en fighter. Jeg må ut herfra, og jeg må få orden på livet mitt. 

 

Plutselig kom det en ny pasient inn. Det var noe ved henne som fanget meg, hun var ikke som de andre der inne. Selv om hun også hadde det vondt, merket jeg energien hennes. Den var livlig, bak den triste masken. Øynene isblå og full av liv, men også smerte. 

 

Jeg ble fryktelig nysgjerrig. 

 

Jeg måtte ta meg selv i å ikke stirre.

 

En dag på luftebalkongen, ja, her hadde jeg beveget meg fra luftegård nede til luftebalkong, så det gikk oppover i alle fall, men ja, en dag begynte hun å prate til meg. Jeg husker ikke om hva, men merket at kjemien stemte, og det gikk an å snakke med henne. 

 

Det høres nesten som tatt ut fra en film, men hun ble min grunn til å stå opp om morgenen, gå til frokostbordet og tvinge i meg litt mat (hadde mistet matlysten helt). 

 

Jeg presset i meg noen biter brød, begynte å tvinge meg i dusjen og tok til og med på meg mascara av og til. 

 

Ja, må vel innrømme at jeg følte meg tiltrukket av henne, men det holdt jeg kjeft om. 

 

Vi ble gode venner, og etterhvert fyltes den stille fellesstua med latter. Vi spilte ett spill som heter den forsvunnede diamanten, og en liten stund glemte jeg hvor jeg var, og smerten inni meg. Hun fikk fram den friske delen i meg, og jeg som er en dårlig taper, og dårlig vinner i brettspill ble helt meg selv igjen mens vi spilte. Vi lo og tøyset. Det ble lettere å være der, men fortsatt vanskelig. 

 

Husker vi fant på ett nytt begrep. Når vi hadde en dårlig dag, fikk medisinen (dopet), så sa vi ting som; Jeg skal være litt plante nå, eller hun spurte meg om jeg zooona ut? 

 

Dette bestod i å sitte og stirre ut i lufta eller inn i en vegg. Valget var fritt. De fleste var planter der, og de ble vannet med piller så de ikke skulle dø ut. 

 

Så kom dagen vi begge hadde fri utgang, og vi gikk turer i skogen. Jeg følte meg så fri, og vi pratet om alt mulig. 

 

Liker du jegertvillingene spurte hun meg? 

 

Jeg måtte le, hadde jo sett reklame for de. Jeg er jo også fra Finnmark, og tenkte det ikke var rart søringene trodde vi var gærne. 

 

Du finner nok de på youtube hvis du ikke har hørt om de, men det er om to ungjenter fra Finnmark som banner mye, og liker å leke Lars Monsen, bare at de er en god dose mer unike enn Lars Monsen. 

 

Joda, har sett reklame for de. Synes de er litt harry svarte jeg. 

 

De kommer på TV i kveld, lyst å se med meg?

 

Vi skrev oss på lista flere timer før, for man måtte reservere tv-en hvis man ville se noe spesielt. Husker de fleste andre pasientene gikk ut da vi rigget oss til for å se på jegertvillingene. Så satt vi der og lo til sent på kveld. Problemet var bare at tv-en hadde stengetid, tror det var klokka 22:00 eller 23:00, så fem over stengetid kom nattevakta og sa vi måtte komme oss i seng. De fleste var greie og lot oss se ferdig. Som om vi hadde noe å stå opp til uansett? 

 

Etter ca to uker der inne kom dagen jeg skulle videre.. Til min lokale dps avd. 

 

Det var en blandet følelse, for jeg hadde funnet meg en venn som jeg måtte reise fra, men samtidig var jeg glad for at mitt opphold på veum ca 3 uker var over. 

 

Datteren min var med den andre mammaen og hentet meg. 

 

Liten og søt gikk hun smilende mot meg og jeg løftet henne opp. Nå skal mamma videre til ett sykehus som er nærmere, da kan vi møtes oftere sa jeg, mens jeg klemte de varme bollekinnene hennes. 

 

Vi stod midt i korridoren før vi dro, og plutselig fikk jeg endelig se smilet til noen av de andre pasientene før jeg dro. De smilte til Mathea, og jeg tror de ett kort lite øyeblikk, om enn bare noen sekunder, glemte hvor de var. 

 

Da jeg gikk ut derfra mens jeg bar på min lille datter, og jeg hørte lyden av låsen som smekket igjen bak meg, da følte jeg meg endelig fri. 

 

Aldri mer Veum, og nå finnes ikke Veum mer. Psykiatrien er flyttet over i eget bygg på Kalnes. 

 

Da jeg kom til min lokale dps ble jeg møtt av varme gode mennesker, som virkelig hjalp meg. Men det er en annen historie.

 

Vil du høre om den og? Følg meg, og del gjerne for å spre informasjon og mer åpenhet rundt psykisk helse. 

 

Noen mener det jeg gjør er tabu, og at jeg er for privat, jeg mener det er modig og riktig. 

 

Mitt mål er å bli så frisk at jeg en dag kan jobbe innen psykiatrien eller coaching. Vil vise at uansett hvor mørkt det ser ut, så er det alltid håp. 

 

Aldri gi opp, om du som leser sliter med noe i livet. 

 

Vi er som fyrstikker, alene er vi svake, men står vi mange nok sammen, så knekker vi ikke. 

Var den raketten verdt det? Vent til midnatt!


På lillejulaften kom hun plutselig på balkongen min. En liten tynn kattunge på ca 6 mnd. Hun var veldig kosete. Fikk komme inn en liten tur for kos og en godbit. Det var kaldt ute og sent på kvelden. Slapp henne ut igjen, hun har sikkert ett hjem tenkte jeg. Jeg la ut en pute på en stol med et fleecepledd snurret rundt, i tilfelle hun var hjemløs. Der sov hun hele natten.

Jeg har opplevd at en katt har kommet før. Hoppet inn vinduet. Hun ble en liten stund, så ville hun hjem. Så henne ikke mer. 

Julaften kom hun ikke og jeg trodde hun hadde dratt hjem. Jeg og kjæresten reiste til Asker på julebesøk og kom ikke hjem før kvelden etter, da var hun tilbake og gråt veldig på å få komme inn.

Jeg hadde ikke hjerte til å la henne være da. Kanskje hun hadde gått seg bort, eller blitt dumpet, sluppet ut for tidlig? Jeg aner ikke.

Hun kom hele romjula, og siden jeg bor nært sentrum så ville jeg ikke at hun skulle være i nabolaget på nyttårsaften. 

Jeg tenkte det beste for henne var å være hos min mor, som bor i ett rolig strøk i Oslo, langt fra sentrum. Men det jeg tenkte mest på var å ha henne under bakkeplan. Min mor bor i en kjeller, og der kunne vi knapt høre raketter. 

Jeg fant ikke bur til henne, så hadde henne i en stelleveske, hvor jeg holdt over lokket. Hun tittet ut av åpningen av og til på reisen på ca 5 mil. For det meste lå hun bare å sov hele veien. 

Søsteren min kjørte oss men fant ikke parkering rett utenfor huset, så det ble 100 meter fra huset. Da vi gikk ut av bilen var det stille, og katta lå og sov. Jeg skulle akkurat begynne å gå mot huset (2 minutter unna). Så sa det PANG! Katta fløy ut, før jeg rakk å reagere og løp avgårde. Klokka var rundt 20:00. 

Vi lette lenge, invaderte hager og klatret gjennom snøfulle kratt, fulgte sporene. Da søsteren min endelig fikk øye på henne, smalt en ny rakett og hun løp. Vi innså at det var umulig å få tak i henne under denne tilstanden. 

Hun holdt seg i samme område men løp fram og tilbake mens hun gråt. 

Hvorfor kan ikke folk vente til midnatt? Jeg har selv en datter på 5 år. Skyter ikke opp en eneste rakett før midnatt. Våkner de ikke av smellene så kan de vekkes og legges igjen etter de har sett på. 

Det er også et problem med alle de redde hundene, som man må gå tur med tidlig på kvelden så man kan ha de inne når det smeller som verst. 

Jeg skal opp dit igjen når det blir lyst, og moren min skal lete tidligere på dagen. 

Jeg sliter med å få sove så må få noen timers søvn før jeg drar opp dit igjen. 

Håper jeg finner henne igjen og får henne trygt hjem.

Vil du følge meg på Facebook?

Hei.

Jeg har en Facebookgruppe, så om du vil holde deg oppdatert uten å sjekke inn på bloggen min, så vil jeg legge ut mye der. Ikke bare ting jeg har skrevet men også små videoklipp med motivasjonstalere som har hjulpet meg veldig til å holde fokus. Disse viser også fortiden til flere berømte personer, og hvor mye de måtte streve/jobbe for å nå toppen. Med hard jobbing klarte de det. Personer som kan nevnes er Eminem, Linsley Sterling ( hun ble fortalt at hun ikke var god nok på Americans Got Talent), Forfatteren av Harry Potter bøkene mm. 

Det er derfor jeg har troen på at alle som kjemper nok kan nå målene sine. 

 

Gå veien

Veien

(Bilde hentet fra Google)

 

Veien er lang, bratt og glatt. 

Jeg går i sommersko en vinternatt, ser ikke isen og sklir.

Jeg var nesten på toppen, men plutselig lå jeg nederst i en snøfonn.

Skulle jeg gi opp?

Kulda bet seg fast langt inn i beina mine.

Jeg er sliten, jeg er lei av å skli ned når jeg kan skimte toppen, høyt der oppe.

Ja, det er langt å gå, men hva gjør vi når vi faller? 

Vi reiser oss. 

Stå opp for faen Maria, sier en stemme i meg. Stå opp selv om det gjør vondt, selv om du fryser, og uansett hvor mange ganger du faller, reis deg!

Jeg reiser meg og prøver en gang til, det blir nok ikke siste gangen jeg faller, men heller ikke siste gang jeg reiser meg.

Forskjellen på oss mennesker er at noen kanskje reiser seg igjen, men de går inn i varmen og gir opp kampen. De nøyer seg med det de har, aksepterer at de er syke, og tror ikke de kan nå langt. 

Hva som er langt for hver enkelt av oss er individuelt, men jeg har aldri tenkt å forbli i komfortsonen. 

Jeg skal fortsette opp den glatte bakken, selv med dårlige sko, og kun hjernen min som støtte, for veien må man gå selv.

Det er veien man vokser mest av, og det er veien som kan endre livet ditt. 

Hvis målet ikke kun er å nå toppen, men også selve reisen, det du møter på mens du går. Hvis du kan stoppe opp litt, tar tak i utfordringene når de oppstår, men fortsetter videre opp bakken. DA kan fantastiske ting skje. 

Veien skal ikke være enkel, vi vokser ikke av det som er enkelt, vi lærer ikke noe nytt av det.

Gå veien!

Når man gaper over for mye

( Bildet hentet fra Google)

 

På vei til å bli frisk men langt i fra i mål

 

Jeg har nok bitt over for mye den siste tiden, og presset meg selv for hardt. 

 

Det jeg har lært av dette, er at jeg må senke tempoet. Det betyr ikke at jeg ikke kan nå målene mine. Drømmene mine, men jeg må akseptere at etter ett helt liv som psykisk syk, selv om jeg har hatt mye framgang de siste to årene, så er det nye livet mitt, basert på et nytt tankesett, men gammelhjernen dominerer fortsatt. 

Det vil si at måten jeg har tenkt  mesteparten av livet, fortsatt vil trigge meg når jeg er under stress og store forandringer i livet. 

 

Jeg jobber hver dag med å kjempe mot gammelhjernen og bygge en stødigere grunnmur og erstatte de med den nye sunnere tankegangen.

 

Du kan se på det som starten på når man bygger en ny bilvei. Før den er ferdig er det mye grunnarbeid, og i starten blir det først en grusvei, gjerne humpete og ikke kjørbar. Man kan ikke bare peise på og holde samme fart som på en plettfri motorvei. Da vil du mest sannsynlig ødelegge bilen din. Se på det som en metafor for det mennesket du er om du vil. 

 

Så hva skjer da, bilen bryter sammen og du står fast på veien som ikke var klar for å brukes. For å nå målene sine må man gjerne sette opp delmål. Er du 100% frisk psykisk så vil du muligens kunne få ferdig veien raskere, ha masse på programmet samtidig og takle det, men jeg tror mange har gjort samme tabbe som meg. De merket at nå gikk det bedre, og fikk det travelt med å fullføre alt de ønsket seg. 

 

Delmål er så viktig, vi er ikke maskiner og det er greit å senke tempoet så lenge du ikke står helt stille og gir opp alt. Babysteps og alt det der. Skjønner du poenget mitt? 

 

Alle som har oppnådd store ting i livet, har gjerne mange år bak seg med hard jobbing. 

 

Det er greit å ta ting i sitt tempo, og om du har noen vanskelige dager, så betyr det ikke at du er tilbake der du startet. Det er bare en midlertidig hump i veien.

 

Reflekter heller over hvorfor du traff den dumpa, og ro ned tempoet en stund. Aksepterer tilbakekall, og kom sterkere tilbake etter du har funnet svarene og blitt litt klokere.

 

 

#psykologi #psykiskhelse

På lukket avdeling (del 1)

(Bilde hentet fra Google)

 

Det var vinteren 2015, noe bristet i meg. Ett stille rop dypt nedi sjela som ropte ut at nå var det nok. De mørke stemmene hadde snakket meg ned i så mange år. Så lenge jeg kan huske, helt tilbake til føste dag i barnehagen. Denne stemmen og disse tankene føltes som hjemme, de hadde vært med meg hele livet og jeg trodde blindt på de. De var blitt min identitet. 

 

Jeg skal ikke gå dypt inn i fortiden, dette innlegget skal handle om reisen jeg tok denne vinteren, det var nesten vår, men frosten lå ennå på bakken. Jeg prøvde å henge meg selv, men sånn helt egentlig så ville jeg bare kjenne litt på hvordan det føltes å ikke klare å puste. Det gikk ikke så bra, og jeg var i ferd med å gi opp forsøket da jeg ble oppdaget av min daværende samboer. 

Det endte med at samboeren min kjørte meg til lukket avd i fredrikstad, på det gamle psykiatiske sykehuset, før vi fikk flotte Kalnes med nye avdelinger for psykiatri. Jeg husker at det gamle sykehuset linget på noe tatt ut fra en skrekkfilm. I alle fall da jeg endelig fikk lov å gå ut alene på kvelden, og så på det sittende på en benk. 

Det føltes mer som å ankomme ett fengsel enn ett sykehus på lukket avd på Veum. Det første jeg ble møtt med var at de tok baggen min til ett låst rom, og jeg fikk bare ha akkurat det jeg trengte der og da. Mobiltelefonen kunne jeg få ha bare når jeg skulle ringe, og de hadde ett egen rom jeg måtte ringe fra, og den måtte leveres tilbake rett etterpå.

Jeg var tilfeldigvis forkjøla på denne tiden, men nesesprayen fikk jeg ikke beholde. Jeg husker jeg måtte diskutere skikkelig med en svær muskelmann for å få noen sniff. Husker jeg tok alt for mye nesespray for det var nok ikke godt å si om jeg så den igjen. Tok dobbel dose, ble småkvalm og sår i nesa, så massjerte muskelmannen videre med den. Jeg holdt meg for det meste på det nakne lille rommet i senga. Det var dårlig luft der, men ikke muligheter til å lufte for vinduet kunne ikke åpnes. Etter å ha ligget der noen timer og hørt på alarmen som gikk konstant med lyden av støvler, og rasling fra nøkler som hang i buksene på de ansatte, så trengte jeg luft. Jeg ruslet ut i gangen. Nederst i ett hjørne satt det en dame i en stol. Nattevakta. Jeg spurte forsiktig om jeg kunne få skjerfet mitt for jeg skulle ut i luftegården og det var kaldt. Jeg kunne nesten se ett smil om munnen hennes da hun så nei. Jeg tenkte meg om og husket på hvor jeg var, så det var greit, men hanskene mine kan jeg vel få? Nei, det kan du ikke! Jeg spurte hvorfor men fikk ikke noe svar på det. Kanskje noen har forsøkt og svelge en hanske en gang i tiden? Hvem vet.. 

 

Jeg gikk ut i luftegården og jeg tuller ikke når jeg sier at det var som å være i ett fengsel. Det var bygninger rundt hele området og i midten hadde vi ett lite firkantet område hvor vi kunne trekke frisk luft og stirre inn i en av de fire valgfrie veggene. Jeg prøvde å tenke på hvordan jeg skulle drepe meg selv med de hanskene, eller skjerfet når det ikke var noen steder å fleste det. Jeg kan le av det nå, men akkurat da klare jeg ikke se humoren i det, og tenkte vel på at de sikkert har det bedre de som er i ordentlige fengsler. Det føltes som å gå fra å ha ett helvete på innsiden, til det samme helvete på utsiden. Likevel føltes det bedre å stå ute i luftegården enn å være på innsiden med "fangevokterne". Der kunne jeg i det minste se opp mot himmelen. 

Jeg var ikke lenge på denne avdelingen. En kveld kom en av de ansatte inn med noen piller. Det må ha vært litt av en hestedose for jeg sluknet fort. Jeg ble plutselig vekket, og følte meg rett og slett dopa ned. Jeg sleit med å kle på meg, men måtte kjappe meg fordi jeg skulle videre til post 2B tror jeg det het. I gangen stor det en ung fyr og holdt baggen min. Fangevokteren gikk med oss gjennom utallige lange korridorer. Tror ikke jeg klarte å gå rett for var så rusa av pillene. Jeg husker de lange gangene og at jeg tok en heis opp. En ny avd, kanskje det er bedre her tenkte jeg.

 

Bedre var det, men ikke mye bedre. Trodde det var en form for behandling der, men det var det ikke annet enn en samtale i uka med legen. Ellers var det kun ett sted man var i påvente av videresending til en dps døgnavdeling, for de som var så heldige å få plass på en slik avdeling. Medisiner var de flittige å dele ut. Følte jeg ofte gikk rusa rundt der, det var vel enklere det enn å sette seg ned å prate med pasientene. Noen få var flinke til det, men ikke alle. 

De som var flinkest til dette var ofte studentene som var i praksis der, en av grunnene til dette var nok at det var de som hadde mest tid. Psykiatrien har ofte sprengt kapasitet og dette går ut over de som er en av de mest sårbare gruppene i helsevesenet. Mitt råd er at de kunne ansatt en aktivisør på hver avdeling, om det står om penger så i det minste sjekke ut om noen av de mange fantastiske menneskene som jobber frivillig ville tatt på seg en slik jobb. 

 

Det er ble mange lange og ekstra tunge dager der fordi vi pasienter ble oppfordret til å sitte I fellesstua hvor mange var så syke at de bare satt og stirre tut i lufta, noe jeg også gjorde de dagens de gav meg kraftige doser med beroligende. 

De tre første dagene på denne mer åpne avdelingen fikk jeg en gladnyhet, jeg kunne få gå ut en tur og til og med ha med mobilen min, eneste kravet var at jeg måtte ha utgang med følge de første dagene. Jeg hadde ikke vært ute på nesten en uke, annet enn i luftegården på lukket avd. (Fangegården som jeg kale den) og på balkongen på 2B. Optimistisk gikk jeg bort til en av miljøarbeiderne og spurte om noen kunne bli med meg ut å gå en tur, men da kom det en ny skuffelse, ingen hadde tid. 

 

Jeg knakk nesten sammen, for hadde sett så fam til dette. Etter en ukes tid innestengt fikk jeg fri utgang og kunne gå ut alene. Endelig! 

 

Jeg husker første tur ut etter å ha vært innelåst på verdens tristeste sted en uke neddopet og ikke fått bruke kroppen annet enn turen fram og tilbake i korridoren der.

 

Da jeg kom ut føltes det som kroppen var 70 år, og jeg ble litt skremt. Vanligvis på denne tiden var jeg i god fysisk form da jeg hadde hund og var vant å gå lange turner hver dag. Ikke bare hadde jeg blitt dårligere psykisk av det stedet(Veum sykehus), jeg følte meg ødelagt fysisk også.

 

Ser at den historien blir veldig lang så deler den opp i to deler, vil du lese resten så kommer det en fortsettelse snart.. 

Del gjerne

 

 

 

Uperfekt men lykkelig.

 

 

Det høres kanskje rart ut men jeg har åpnet opp noen gamle dører i mitt innerste den siste tiden, og inni mørket fant jeg meg selv.

Jeg fant meg selv svak, liten og redd. Jeg fant meg selv langt tilbake i tid, som liten. Jeg snakket med meg selv fra mitt voksne perspektiv, og jeg trøstet barnet. Jeg gav henne kjærlighet og aksept. Hun fikk lov å vise sorgen, og hun ble tatt i mot om enn sent. Jeg har ikke følt meg klar for det før, men nå er jeg klar og dette er min forsoning med fortiden. Jeg bærer ikke sinne eller hat i meg, men jeg aksepterer at dette mørket alltid vil henge over meg, selv om skyggene har blitt svakere da de traff solen, og gleden igjen. 

Det har vært en lang reise, og jeg har ofte følt jeg har stått fast uten å vite hvilken vei som var riktig å ta. I realiteten stod jeg aldri fast, det bare føltes slik for prosessen gikk så sakte i perioder, men alle fasene, selv de verste og vondeste har dratt meg framover. Noen ganger måtte jeg ta noen skritt bakover, for jeg lærte ikke alt jeg måtte lære de første gangene jeg gikk skrittene, men det er greit. Det er ikke meningen at livet skal være enkelt, eller at man skal utvikle seg mest når vinden blåser i riktig retning. Vi mennesker trenger motgang, vi trenger stormene. 

Jeg likte ikke min siste psykolog, men noe av grunnen til det var nok fordi hun lærte meg at jeg kanskje ikke har svar på alt jeg vil ha svar på. Ja, jeg hadde nok fått ett litt for stort ego når det kom til min egen innsikt i min psykiske helse. Jeg hadde fått hørt av andre behandlere at jeg hadde en helt unik innsikt i egen helse. Ja, det virket nesten uvanlig at noen var så klar over sin egen situasjon og hvor de stod. Jeg gikk inn i behandling med henne ved å tenke at jeg visste best, men at jeg bare trengte litt guiding på veien. Noen som kunne reflektere sammen med meg, og justere seilene med meg, men styringa var i mine hender.. Joda, alle bestemmer over sitt eget liv, og ingen kan dytte båten for deg, men jeg innså etterhvert som behandlingen gikk til ett nytt nivå hvor lite kontroll jeg har i enkelte situasjoner, og det likte jeg ikke. Jeg likte ikke å svare at jeg ikke hadde svar på alt hun spurte om. Jeg var vant å alltid ha ett svar, og jeg følte meg dum. Realiteten er at jeg har aldri kommet så langt i behandlingen noen sinne, og jeg kom ut i nytt farvann. Jeg var ikke kjent der, og følte meg fortapt i perioder. Det var nytt og utrygt, og jeg hatet det. 

Jeg hatet å gi fra meg kontroll, og legge "makten" i hennes hender, så vi kræsjet skikkelig der ute. Vi avsluttet, og jeg latet som det ikke påvirket meg nevneverdig ved å le det bort, og takke for kaffen, så gikk jeg. Jeg klarer meg alltid selv, og den siste biten på reisen skal jeg for pokker meg klare uten en psykolog som roter i hodet mitt. 

Det er godt mulig dette går helt fint, men jeg må jobbe med egoet mitt, og akseptere at jeg ikke alltid har svar på alt om meg selv. 

Det handler nok ikke om at jeg ikke liker henne, men at jeg ikke likte den siden av meg selv som hun fikk fram. Her er det en stor forskjell. Jeg tror det ofte kan være slik. At vi møter mennesker som rører noe i oss, som viser oss sider av oss selv som vi ikke er så stolte av. Men her kommer poenget mitt. Ja, jeg vet omsider, jeg fatter meg aldri i korthet. Poenget er at vi trenger disse menneskene, vi trenger konfliktene, og vi trenger de som driver oss ut i nytt farvann, for vi utvikler oss ikke når vi har stålkontroll. Vi utvikler oss utenfor komfortsonen, hvis vi ikke snur båten og drar tilbake der vi kom fra. 

Det som skjedde var at jeg lot henne aldri få vite hvilken gave hun la fram for meg, og hun fikk ikke vite at jeg fortsatte på ferden ut mot det ukjente uten henne. Kun meg selv og åpent hav, og jeg var pissredd. Hver gang det kom en liten bølge så holdt jeg fast i seilet. Jeg var redd og angsten har pumpet hardt i brystet, men jeg fortsatte, og det er jeg stolt av. 

 

Jeg møtte en fantastisk jente i høst, og hva skjedde? Angsten begynte å herje i meg, og jeg visste ikke om jeg noen gang kom til å føle meg trygg. Jeg fortalte henne om hvordan det føles for meg i starten av en romantisk relasjon, og jeg var så redd for å bli avvist. At hun skulle bli skremt, men hun endret seg ikke, hun stod støtt, og dette flippet noe i meg. Jeg klarte det, jeg klarte å åpne hjertet mitt. Noe jeg ikke har klart med noen av de mange jentene jeg har møtt de siste tre årene. 

Jeg ble glad i hele meg, og selv de sidene jeg ikke er helt fornøyd med aksepterer jeg. Jeg aksepterer at det er noen ting jeg ikke kan endre fordi tiden har passert,den er forbi, men jeg ser også at jeg har muligheten til å styre det som kommer. Det er kun en person som kan stoppe meg, og det er meg selv. Hvis jeg fortsetter i det gamle tankemønsteret, og lar egoet styre meg, da vil jeg aldri reise langt i båten min. Mest sannsynlig blir jeg bitter på mine eldre dager, og angrer på at jeg ikke tok sjansen, og jeg vil tenke; Hva om! Enn hvis! Nei, jeg vil ikke ende opp slik. Da vil jeg heller være redd i perioder, og gjøre feil. Jeg har bestemt meg for å leve fullt ut. 

Er du komfortabel? Ikke?

Da er du på rett vei.. 

 

 

Den vanskelige kjærligheten

Det starter med drømmen, ideen vi har om kjærligheten. Den er ulik for hver av oss, og de fleste av oss har blitt brent mange ganger. Selv når vi møter en ny som er helt annerledes enn de andre, så er vi ofte redde. Noen mer enn andre. Jeg er nok en av de, og jeg er nok også en av de som strever mest i starten. Det har ikke bare med xer å gjøre, men min historie som går langt tilbake. Helt fra starten av livet. 

Jeg oppdaget tidlig at verden er utrygg, tidligere enn mange andre. Dette har formet meg, også som voksen. Barnet i meg lever fortsatt i meg, på godt og vondt. Jeg blir ikke alltid glad eller trist, men kjempeglad, så glad at jeg nesten sprekker, og når jeg blir trist kan jeg falle langt ned i mørket. Så langt at jeg nesten ikke kan skimte noe lys. Jeg famler i mørket, og leter etter lys. Jeg er ingen enkel person å være glad i, ikke for de som kjenner hele meg. 

Det kan gå kjempebra helt i begynnelsen, før de ser mine demoner. Men, og dette er ett viktig men, alle mennesker har behov for å føle seg akseptert og elsket fullt ut. Du kan ikke velge biter av en kjæreste å elske, du må elske hele mennesket, slik du sikkert vil bli elsket tilbake. Kanskje det er derfor så mange gir opp? Stikker når de ser mørket i den andre, og kanskje glemmer at de selv har ett mørke. Ingen er perfekte. Noen ting kan man leve med, andre ikke, men hva er kjærlighet uten en gang å ha forsøkt å kjempe. Kjempe for å skape noe vakkert sammen, men også kunne leve med forskjellighetene, og kanskje utforske de. Prøve å forstå hvorfor, hjelpe hverandre. Stå sammen i gode og onde dager. Det er en grunn til at man lover hverandre å elske hverandre i gode og onde dager når man gifter seg. Har man ikke da innfunnet seg med forskjellighetene til hverandre? 

Det vakreste jeg ser er eldre par som leier hverandre, som har stått ved hverandres side i 50 år. Det har neppe alltid gått på skinner. Såklart var det noen som giftet seg av praktiske grunner den gang, men likevel de hadde ett litt annet syn på hva kjærlighet er, og jeg tror de var mer inneforstått med ansvaret som fulgte med. Jobben for å skape noe solid, og de hadde ofte ett mer realistisk syn på hva det vil si å velge å leve livet med ett annet menneske. Den intense forelskelsen varer for de aller fleste mellom 1-1,5 år, så går det over til noe større. 

Man kan så klart kjenne på forelskelse i enkelte øyeblikk og perioder, men den er annerledes enn nysforelskelsen hvor man er helt på tuppa og hormonene herjer så man mister matlyst, trenger mindre søvn, og konstant tenker på den andre. Jeg leste ett sted at forelskelse er en tvangstanke. Det gir jo mening, for den andre er konstant i tankene. Selv når man sover så drømmer man om personen. Jeg har vært så hardt rammet at jeg ikke fikk med meg hva som skjedde rundt meg, stod i fare for å bli påkjørt, og syklet nesten smilende inn i ett gjerde fordi jeg ikke så meg for. Alt som var i tankene var henne.. Det sier seg selv at det faktisk ikke er sunt eller trygt å være så på tuppa over lang tid. 

Men det som kommer siden, når man finner roen sammen, blir ordentlig kjent og føler seg hjemme. Det er noe som kan vare livet ut, men man må tåle motgang, og om kjærligheten er sterk så skal hun få lov å være uperfekt. Vi kan ha flere krangler uten at jeg pakker kofferten og stikker. Vi snakker ut, og går aldri å legger oss sinte. Nå snakker jeg ikke om ekstreme tilfeller hvor det er mer vondt enn godt i forholdet. Hvor det er utroskap, løgner, vold og annet bedrag. Hvor partneren mangler respekt for den andre, og er slem. Ellers har jeg tro på at det meste kan fikses så lenge man virkelig er glad i hverandre og fortsatt er intime. God kommunikasjon og mye nærhet ser jeg på som limet i ett forhold. 

Selv er jeg en person som trenger lang tid på å bli trygg, og har behov for å være med noen hvor jeg har lov å ha dårlige perioder. Da snakker jeg om angst og depresjon. Det går som regel veldig fint på våren og sommeren, men høsten og vinteren er mer utfordrende. Likevel, med god kommunikasjon så kommer det seg. 

Jeg synes starten er ekstremt vanskelig, for jeg føler at jeg konstant må være på topp ellers er jeg ikke god nok. Dette har gjort meg livredd for å prøve igjen, selv når jeg har møtt ei jente som virker helt fantastisk. Jeg har jo trodd det før og, at jeg kunne være meg selv, at det var lov og ha dårlige dager, men jeg tok feil. 

Hvordan skal man tørre å prøve igjen, når man er så jævla redd? 

Jeg tror ikke jeg plutselig en dag ikke vil være redd mer, samme hvor lang tid det tar, så kanskje jeg bare må våge igjen, det er bare det at jeg føler jeg har en mur rundt hjerte mitt, som om det skjer rent instinktivt, selv om jeg vet med fornuften at jeg ikke er i fare. I alle fall ikke nå. 

 

Flere som har hatt det slik? og hvordan løste du det? Jeg har vært singel en god stund, så det er ikke det at jeg har kjærlighetssorg. Jeg er bare så fryktelig redd for å bli dumpet når jeg evt får en depresjon. Det er det verste tidspunktet å bli forlatt på, da man allerede føler at man ligger nede. 

 

En film som jeg synes er veldig vakker om vanskelig kjærlighet.. 


 

Det er ikke alltid det går bra..

Hei!

Hvordan går det?

Det går bra her, der da?

 

Kjenner du deg igjen? Dette er ett standardspørsmål når man starter en samtale. Men går det alltid bra når du sier at det går bra? Hva hadde skjedd om du svarte, nei det går til helvete! Fy faen, jeg er så sur jeg hadde ikke lyst å stå opp i dag. Hva skjer med deg da, og hva skjer med mottaker? Er det greit å ikke ha det bra? 

 

Vi lever i ett samfunn hvor vi har forventinger til oss selv, og de rundt oss. Vi har håp og drømmer, men innerst inne består vi av behov. Behov for å bli sett, akseptert som vi er. Hele oss. Se meg, ikke bare når jeg er glad. Se meg når livet går til helvete.. Eller egentlig går det ikke til helvete, men noen dager føles det sånn, og da trenger jeg at du ser meg. Om du er en venn, kjæreste, kollega, eller bare en som har lyst å bli kjent med meg. Når du ser meg, vil jeg også se deg, og du trenger ikke være på topp rundt meg hele tiden. 

Egentlig synes jeg det er mest givende å møte mennesker når de ikke er på topp. Hvorfor? Fordi det er da de åpner seg opp, og viser meg mer av hvem de er. 

Dette skjer gjerne når jeg starter med å først vise at jeg er uperfekt, full av riper og en stor sekk med bagasje. Jeg gjør det ikke for alle, men av og til får jeg en følelse av hvem jeg kan være ekte med, hvem som ikke vil dømme, men faktisk er nysgjerrig på hvor jeg har vært, og hva som har formet meg. 

Det blir som å kaste en sten ut i stille vann, når den treffer vannet så kommer det først en liten ring, men den utvider seg til mange ringer. Den ekspanderer. Plutselig er det mange som åpner seg opp for meg, og det virker som de har tillit til at jeg ikke vil dømme, jeg vil gi de aksept, og møte de der de er. 

Dette er en fantastisk god følelse, er du ikke enig? 

Men hvorfor er vi så redde? og hvorfor er det så mange skygger unna denne nærheten til hverandre? 

Hvorfor sier vi at det går bra, når det ikke går bra? 

Jeg har ikke alle svarene, og det er mye jeg ikke vet, men jeg er alltid nysgjerrig. Har alltid ett ønske om å lære mer om både meg selv og andre. 

Noe jeg også har blitt flinkere på i det siste er å tilgi, gi slipp på mennesker som ikke ønsker å ha meg i livet sitt. Jeg tror hat og sinne er følelser som er helt normale og viktige å kjenne på i perioder for å bearbeide noe man har opplevd, men på ett eller annet tidspunkt er det viktig å akseptere det som har skjedd, og gå videre til ett nytt kapittel av livet sitt. Bærer man nag for lenge, så blir det som en gift som sprer seg. 

Vi har vel alle hatt en venn, eller en annen relasjon til ett menneske som er prater mye dritt om en person, eller flere personer. Hva gjør det med deg å sitte å høre på denne personen spy ut negative kommentarer om en eller flere? og hvordan kan du vite helt sikkert hvordan han/hun omtaler deg når du ikke er der? 

For min egen del blir jeg veldig ukomfortabel rundt sinte mennesker, og jeg tør aldri stole på personer som snakker stygt om mange rundt seg. Jeg er klok nok til å vite at jeg mest sannsynlig ikke er så spesiell at personen ikke snakker slik om meg og, når jeg ikke er der. 

Jeg har likevel empati med de som har slik gift i deg, for det må jo være forferdelig vondt. Kanskje de føler seg sviktet? Kanskje de føler seg misforstått, eller føler at de må bevise noe? For seg selv, og de rundt seg. Jeg aner ikke, men jeg klarer ikke helt å forholde meg til de. De er energityver for meg. 

Det er viktig å kjenne godt etter i magen hvem du er, og hva du trenger. Livet består av valg, og du må velge hvem du vil bruke tid på. 

I dag går det ikke bra, og jeg øver meg på å si det. 

 

Jeg er...


                         (Bilde fra Google.com) 


Ett menneske i bevegelse, i utvikling, som balanserer mellom sorg, glede, frykt, og alt i mellom.

Jeg er følsom men samtidig modig.

Jeg har falt mange ganger, men alltid reist meg opp igjen. Børstet sanden av, og gått videre uten kart eller kompass.

Vandret inn i det ukjente og akseptert at jeg ikke vet hva som møter meg rundt neste sving.

Jeg har ikke alle svar, men jeg vandrer likevel. Jeg velger å holde hodet hevet, gå videre selv om jeg ikke alltid vet hvor jeg skal.

Mens jeg vandrer møter jeg på mange mennesker, noen overrasker mens andre skuffer. Jeg lærer mer om meg selv gjennom andre, og jeg vokser.

Det er ikke meningen at livet skal være enkelt, reisen skal være humpete til tider, for tenk så kjedelig den hadde vært om den alltid gikk rett fram uten noen utfordringer.

Jeg er ett menneske.

Før jeg når toppen må jeg beseire bakken, og lære meg å kjenne igjen fellene på veien. Kun da kan jeg velge mine stopp.

Kunsten er å observere fellene, akseptere at de er der, men velge å gå forbi samme hvor fristende det er å analysere de, forstå seg ihjel på de, for så å sette seg fast på ubestemt tid.

Nei, dette er tiden for å gå videre.

Jeg kan glimte toppen langt der oppe, og solen skinner over horisonten. Jeg ser veien så klart nå.

Jeg er stolt av reisen min. Den har ikke vært enkel, men jeg mestrer den, og jeg har blitt en bedre person fordi jeg har lært.

Lært at livet er en reise, og at nederlagene ikke definerer hvem jeg er, men hva jeg velger å gjøre etter de.

Livet er nå.

Begynnelsen



Relasjonen vår er som ett nysådd frø, jeg har tenkt å være varsom.

 

Vanne frøet forsiktig,

gi det næring,

la det få tid til å slå røtter

 

Jeg vil se det spire forsiktig opp,

vente litt til, gi det vann, sette det i riktig lys, la solen skinne over det. 

 

Se hvor det vokser, se alle de nye bladene som gror ut.

 

Snart er potten for liten, og vi finner en større potte, mer jord, mer plass. Enda mer næring.

 

Snart kan vi plukke bær av det, og høste gevinstene som kom av kjærlighet. 

 

Kun i riktig miljø kan ett frø spire og bli til en fullvokst plante. 

 

Har du tid, så har jeg tid. 

Drømmer



Jeg er hun som kanskje vil skremme deg. Dyp og intens. Jeg bryr meg lite om fasaden, jeg vil se hvem som er bak masken.

Jeg vil høre om hvor du har vært, hvem som har gitt deg smerte, hvem som har utfordret deg og fått deg til å vokse.

Jeg vil snakke om mine drømmer, og høre om dine.

Jeg ønsker ikke en ordinær kjærlighet, jeg ser etter ei som får fram det beste i meg, men som jeg også kan vise mørket i meg til uten å bli dømt.

Jeg har store ambisjoner for oss to. Jeg aner ikke hvem du er, eller når vi møtes, om vi møtes.

Jeg ser deg ofte i drømmene mine. Du mangler ett ansikt, men jeg er alltid den beste jeg kan være i drømmene. Jeg føler meg hjemme uansett hvor vi er.

Jeg tror jeg vil bli redd den dagen vi møtes, for jeg vet ikke hvordan jeg skal tørre å elske noen igjen. Det er så lenge siden sist, og jeg er vant med middelmådig kjærlighet. Jeg vet ikke hvordan jeg skal ta det inn, men jeg håper du gir meg tid til å lære, vokse, og ta imot.

Enn så lenge får vi møtes når vi sover.

Forny deg selv..



Starten på dette året har vært tøff, det er vel noe de fleste som kjenner meg har fått med seg. Jeg kan innrømme at jeg hadde mest lyst til å legge meg ned, og gro fast i min egen selvmedlidenhet en stund. For ja, depresjon er noe som gjennomsyrer, ikke bare måten man ser på seg selv, men også andre. Negativiteten gror, og fargene forsvinner, alt sees i sort hvitt. Man ser ikke nyansene, og tankene er lite konstruktive. En sterk depresjon kan forpeste en ellers positiv person, og når du møter meg i den tilstanden, så vil du kanskje lure på hva som skjedde med den ellers positive og fornuftige personen. 

Jeg kan garantere deg at hun ennå er der, men det er som om man har koblet henne av. Det er som om noe annet har tatt over, og man ikke får tak i den delen man må gripe fatt i for å komme seg ut av elendigheten. 

Jeg skal ikke skrive ett klage innlegg, men jeg vil skrive om hvordan du kan hjelpe en person som har koblet seg fra fornuften, og vandret inn i mørket. For vi alle kjenner vel noen som har det, eller har gjort det. Eller er du en som sitter fast der selv? Hvordan overvinner man mørket, og finner lyset igjen? 

Det første du må vite er at det ikke finnes noen rask og enkel løsning. Tid og tålmodighet går hånd i hånd, samtidig må du akseptere situasjonen du eller noen du er glad i befinner seg i. Dette er realiteten! Sånn er det.. Hun/han kan ikke bare ta seg sammen. 

Alle mennesker har ett behov for å bli sett, og møtt på riktig måte. Hvilken måte kan variere fra person til person, men noen faktorer er felles. Vil du være glad i meg når jeg ikke engang liker meg selv? Vil du holde ut med meg, eller vil du svikte meg? Er det ok at jeg er vanskelig nå? 

De små tingene du gjør kan bety mye for den som er nede, selv om personen kanskje ikke er så flink til å vise at han/hun setter pris på det du gjør. Effekten dette kan ha på deg er at du gir opp, fordi ingenting nytter og du føler deg maktesløs. Du er ikke det! Du kan være den lille forskjellen som gjør at den som er nede kommer seg ut døra den dagen, eller orker å dusje. Du betyr mye! Men de store resultatene ser du kanskje ikke med en gang. 

Gi kjærlighet, uavhengig av hva du får tilbake. Sitt ved meg, når jeg ikke sier noe. Se meg inn i øynene, og vis at du er der. 

Er man nede så har man lett for å isolere seg fra verden, for hvem vil vel se meg slik? Hva vil du tenke om kjøkkenbenken min flyter over av oppvask, og hybelkaninene fester seg fast i sokkene dine før du drar? Det er flaut for den som har prøvd å være god nok så alt for lenge, men så nådd bunnen.. 

Vis at det er greit å være sårbar. Du trenger ikke å være sterk hele tiden, jeg er glad i deg uansett hvordan huset ditt ser ut, eller om håret ditt er fett. 

Hva trenger du av meg? 

Ikke vær redd for å spørre, ikke vær redd for å vise at du bryr deg. De fleste stikker når man er nede. Venner, og kjærester er ustabile.. Vis at du er annerledes. Dra personen med ut i naturen, så personen kan få nye inntrykk.. Lag ett godt måltid, sett på favorittsangen.. Dans.. Vær kreativ. 

For å overkomme en tilstand, må man gjøre noe nytt. 

Du kan ikke komme deg videre, om du aldri våger å utfordre deg selv. 

Jeg har hatt god støtte fra venner, men har også lært meg teknikker for å vekke kroppen min.. Det er en måte å utfordre det mentale, for det mentale følger etter når du gjør noe med kroppen din.

En psykolog som fascinerte meg veldig hadde gruppeundervisning på en lokal DPS.. Han ba alle i gruppa reise seg opp. Vi var en trist deprimert gjeng, slappe og grå.. Begynn å hopp sa han! Vi så på hverandre med ett skeptisk blikk, og følte oss teite, men vi lystret. Vi begynte å hoppe..Videre sa psykologen; Vift med hendene, opp og ned.. Flaks som en fugl! Vi hoppet og flakset.. Begynte å fnise.. Så sa psykoliogen; Mens dere hopper og flagrer med armene, gjenta etter meg; Jeg er så trist, jeg er så triiiiist!! 

Vi gjorde som han sa.. 

Nå stopp! 

Hva føler dere? 

Det var ingen som følte seg spesielt trist akkurat da.. Vi lo, og jeg vet ikke med de andre, men det der lille stuntet endret hele dagen min. 

Dette er ett eksempel på hvor viktig det er å bruke kroppen sin når man skal ut av en sorg. 

Videre kan man også distrahere seg ved å gjøre mentale forsøk.. 

En gang ba psykologen oss gå bort til vinduet, og telle alle de blå bilene nede parkeringsplassen, så skulle vi telle alle de røde.. 

Etterpå lurte han på hvor mange som tenkte på problemene sine?? 

Nå tenkte alle på bilene. 

Så klart tankene kommer tilbake igjen senere, men hvis man gjør slike øvelser hver dag, så vil man trene hjernen på å fokusere på andre ting. Depresjon er litt som en muskel, jo mer man trener den ved å tenke vondt om alt og alle, jo større vil den bli.. Jo mer vil den overskygge alt annet.. Den vil ta mer og mer plass. Gjør den mindre ved å gi mindre næring.. Drep den ved å tenke nytt, gjøre nytt, og ikke minst omring deg med positive mennesker. 

Hva skal du i morgen? Ingenting? Det er ikke aktuelt.. Gjør noe hver dag, om så det bare er å smile til en fremmed på gata. 

Håper på tilbakemelding i kommentarfeltet, og del gjerne. Dette er kun mine tanker og meninger, jeg er åpen for å lære mer eller høre om du mener noe annet. 

Ja, til mer åpenhet om psykisk helse! 

#psykologi #depresjon #helse

Tankefeller, og etablering av ett sunnere selvbilde

Jeg tok meg selv i å prøve og bevise at jeg er bra nok for ei jente. 

I alle dager tenker jeg nå. 

Jeg har vokst forbi det der, men gammelhjernen er fascinerende sånn sett, for til tross for at man har jobbet hardt over tid med å lære seg å tenke nytt så kobler den seg automatisk på i situasjoner den kjenner igjen fra gammelt av. Det er i alle fall det som virker logisk for meg. 

Jeg bygger om i meg, og erstatter usunne og ikke minst unyttige tankemønstre med nye. Men de gamle mønstrene viskes ikke ut etter en runde med viskelæret, nei du må skrubbe som en helt. Igjen og igjen..  Til den dagen du plutselig automatisk tenker nytt, og du har en heldig venn ved din side som overværer begivenheten og påpeker det! Hey, hva skjedde med deg?? 

Steike! 

Jeg har ikke opplevd det mange ganger, men det er fantastisk. Blikket du får, og den halvåpne måpende munnen. Som en gullfisk som gaper ut i luften. De ser nesten litt dumme ut. Men jeg elsker det. 

Det er da jeg mentalt gir meg selv ett klapp på skulderen, etterfulgt av ett stort glis. 

Seier! 

I alle fall en liten en, for det er mange destruktive tankefeller jeg har opparbeidet meg gjennom livet. Men det går framover, og hvis du er som meg som virkelig ønsker å bli en bedre versjon av deg selv, så er det faktisk viktig å se alle de små seierne. 

Det er mye mulig at dine seiere er pianøtter for naboen, men hey, du konkurrerer ikke med naboen. Hvem konkurrerer du med? Nettopp, deg selv. 

Dette er tredje natta jeg ikke får sove. Hodet har jobbet på spreng. Men jeg tror jeg vet hva jeg vil fortelle xen. 

At jeg kjenner min verdi, og at hun ikke kan gi meg det jeg trenger hos en partner. 

Mulig vi rett og slett ikke utfyller hverandre på den rette måten. Jeg ønsker ikke nødvendigvis noe mer eller bedre, men noe annet. 

I mellomtiden, hvorfor jage? 

Tenk om jeg kan føle meg komplett alene? Det er egentlig det som er målet, drømmen. 

Hva om mine største drømmer ikke er avhengig av en annen? En som står ved min side? 

Jeg vil bruke singellivet til å utforske livet og meg selv enda mer. 

En fin bonus er at jeg blir mer kreativ og beveger meg oftere ut av komfortsonen når jeg må. 

Jeg tenker.. Derfor er jeg. 

Sorg...



 

Det var ett rush da du kom inn i livet mitt. Etter en veldig vanskelig periode var det som om solen stod opp midt på natta. Det var du! Du lyste opp mørket. Rev ned vegger, og fikk opp pulsen min.

Jeg følte at jeg kom opp fra iskaldt vann i finnmarkselva, blå av kulde, nummen og litt halvdau. Hva skjedde? Hvem er du, og hvor kom du fra? 

Er det slik det skal føles å være forelsket? Jeg var så vant til kulden, dypet og mørket i meg.. Hva skulle jeg gjøre med denne varmen? Hvordan skulle jeg takle gleden? Det er så fremmed for meg.. Da rushet la seg, og jeg begynte å bli vant til lyset ble jeg redd.. For hva skulle jeg gjøre om jeg måtte tilbake til kulden? Jeg følte meg fortapt, og trengte stadig bekreftelse på at dette var ekte. 

Jeg sliter med tilknytning.. Ja jeg er voksen, og burde ha lært meg hvordan dette skal være, men jeg vet ikke hvordan det skal være. Jeg vet ikke hva som er ekte og hva som kun er en illusjon av mine drømmer. 

Jeg ødelegger stadig for meg selv. 

Det er vanskelig å ta i mot kjærlighet, men tro meg.. Når jeg blir glad i noen, så er det ekte, men også vondt, for jeg føler alt så sterkt. Jeg later som det ikke føles så sterkt, for jeg vil ikke gi noen den makten til å såre meg. Likevel så skjer det gang på gang. 

Dette er hva som skjer med barna som ikke lærer seg å regulere seg, som ikke har en trygg havn, vi blir utrygge voksne.. Den trygge basen er så ekstremt viktig for hvordan man senere utvikler seg. 

Så min bønn til alle foreldre der ute, se ditt barn! Gi det masse kjærlighet og lær det å takle følelsene som kommer, utfordringene som oppstår. Når ditt barn er utagerende, skaff hjelp.. Det er ingen skam å be om hjelp. 

Jeg har skammet meg fælt over dette, men jeg prøver å bryte ut av det ved å være åpen om hvem jeg er..

Jeg tror ikke jeg er alene om å ha det slik, jeg tror ikke min fortid er unik. Så til alle dere som skammer dere der ute, legg skammen bort! 

Vi er ett produkt av vår fortid, men det går an å få det bedre.

Jeg har jobbet veldig med meg selv, og for første gang i livet kan jeg si at jeg er glad i meg selv.. Jeg trenger ikke være perfekt, det er greit å ha det vondt, det er greit at ikke alle forstår. 

Jeg vil takke de som har vært i livet mitt og vist meg solen, de få som fortsatt er i livet mitt, og de som vil ha meg der i framtiden. 

Jeg er ikke en som sier til alle at jeg er glad i de, det er vanskelig for meg, men jeg vil vise det på andre måter. Sannheten er at når jeg blir glad i noen så er det ekstremt ekte.. Jeg er fortsatt glad i mennesker jeg ikke har snakket med på mange år.. Mennesker som ikke forstod, og forsvant. Jeg husker de.. De små øyeblikkene vi delte sammen, og følelsen de gav meg.. Jeg bærer de med meg.. 

En gang hadde jeg en venninne som sa at jeg var kald, fordi jeg ikke var flink med å vise følelser. Jeg var ikke kald, jeg var bare redd for at de skulle svikte meg. Bli borte. Jeg er ikke vant med at mennesker blir værende i livet mitt. Det hun ikke visste var at jeg var veldig glad i henne, og savnet henne når vi mistet kontakten. Jeg tenker fortsatt på henne, og håper hun har det godt. 

Alle disse menneskene har en plass i meg.. De vet det ikke selv.. Fordi jeg er den jeg er. 

Når man sliter med tilknytning så forsvinner folk raskere, fordi de ikke vet hvem du er, og ikke vet at de betyr mye.. Jeg har blitt flinkere til å gi av meg selv, og de vennene jeg har nå vet at de betyr mye for meg. Det er ikke mange, men jeg setter utrolig stor pris på dere. 

Jeg har det tøft om dagen, og vil avslutte med å fortelle dere at det betyr så utrolig mye for meg at dere er her nå <3 

Min beste venn, er Marie, hun har vært der for meg i mange år og er den beste vennen jeg noen gang har hatt.. 

Jeg håper jeg en dag kan gjengjelde alt du har gitt meg, og lært meg. Du er unik, og jeg er så glad for at du er lykkelig i livet ditt <3 

 

 

Strange Birds <3

                                                          
Bilde fra Google.com


Jeg ønsket å bli sett, virkelig bli sett.. At jeg omsider kunne lande, finne en havn.. For du vet at alt jeg så var hav.. Endeløst hav.. Av og til stormet det så fælt at vinden kastet meg bakover.. Rev meg nesten i filler, men jeg kjempet mot, jeg skulle fly... Og de så meg der oppe, de så vingene... De beundret meg på avstand, for jeg var annerledes.. En sjelden fugl, men de syntes jeg var rar. Ukjent.. 

Det er ofte spennende med det som er annerledes, det kan fascinere oss, få oss til å undre.. Men mennesker velger ofte det det forstår, og blir man for fremmed og ukjent så vil de vike.. De vil ikke akseptere eller ha deg.. 

Jeg tenkte jeg skulle fortsette i denne rollen til evig tid, for ett lite øyeblikk følte jeg meg akseptert, men tomheten kom alltid tilbake. Dagen etter når flasken var tom, kom skammen.. Kvalmen.. For jeg hadde ikke vært ekte.. Jeg satte opp ett show, og fikk de til å le, men musikken stoppet, og lyset i meg slukket.. Jeg lengtet etter noe ekte, jeg lengtet etter å være tro mot den jeg egentlig er.. 

Angsten var så sterk for å ikke bli likt, så i stedet for å fly lavere så fløy jeg enda høyere.. Menneskene der nede ble nesten usynlige, små maur.. Jeg hevet hodet, og de betydde mindre og mindre for meg... Jeg trengte ingen tenkte jeg, for jeg skulle bære meg selv.. Gjennom storm, og det stummende mørket som lot meg seile i blinde.. Det ble stille, og tomt... 

Hva ville skje om jeg klappet sammen vingene, og lot meg falle? 

Hva befant seg der nede? og ville jeg overleve? 

Da mener jeg ikke overleve som i å puste, og ha ett hjerte som slår.. 

Jeg mener ville jeg kunne ta inn virkeligheten, og gi andre muligheten til å bli kjent med meg? 

Jeg har alltid følt at jeg har hatt ett valg, og kontroll.. Men så kom du, og du var ikke der nede med de andre, du kom opp til meg... Du fløy med meg, så bukket du ned, og gikk inn for landing, og jeg fulgte deg uten å tenke meg om.. Jeg lot deg vise vei, og jeg nølte ikke.. 

Jeg klarer fortsatt ikke å lande, men jeg er nær.. Jeg holder meg nær deg, og jeg vil ikke fly opp igjen.. Jeg vil ikke fly så høyt at jeg ikke kan se deg mer, være nær deg.. 

Jeg er så nær...


 

 

 

Stormen..

Til solen står opp igjen.

 

La stormen få passere, i mitt sinn..

 

Hør mitt rop, se min smerte..

 

Jeg er mer enn stormen, den vil passere..

 

Gi meg tid, ha tro på meg..

 

Døm ikke skyggene mine, de er en del av meg.

 

Le ikke av meg når jeg faller, jeg vil reise meg igjen.

 

Du er ikke større enn meg, du kan ikke måle meg, du kan ikke vurdere meg..

 

Du kjenner ikke min historie, veien jeg har gått..

 

Du har ikke sett hva jeg har sett.

 

Du har ikke følt hva jeg har følt..

 

Når stemmen min brister,

Når brystet mitt sprekker,

Når demonene tar meg

 

Vent..

 

Sett deg ved min side, og vær ydmyk..

 

Hold rundt meg, og vær solen i mitt liv..





#Depresjon #Angst #Dikt 

Kast masken...

Jeg ønsker å se deg, se hvem du er, men akkurat nå er du kanskje skeptisk. 

Mennesker vil alltid vise seg fra sin beste side, og mange av oss skjuler hvem vi virkelig er. 

Vær skeptisk, til de som kun viser seg fra sin beste side.. En dag vil du se hvem de er, og da er tilliten brutt. Men hva med de som viser hele seg? Det er ikke alt som er like positivt, det er ikke alt som er like vakkert, men de er ekte..

Frykt ikke de som er ekte, frykt ikke de som har nok tro på deg til å slippe deg inn. Slike mennesker er sjeldne, og de kan virke skremmende. 

Det er ikke de du skal frykte. 

Frykt de som ikke vil lære deg å kjenne, de som ikke har tid til å snakke om annet enn seg selv. De som ikke vil stå ved din side når du har en dårlig dag. De som ikke vil sette seg selv til side, for å vær der for deg når du har det vondt. De som ikke har tid, tid til å lytte, tid til å kunne holde rundt deg når du har det vondt. 

Vi er alle unike, ja det er sant.. Ingen er som akkurat du, og ingen er som meg.. MEN noen har en større unikhet enn andre.. Fordi de har sett mørket, fordi de har lært så mye av det de har opplevd..

Jeg pleide å tro at mørket var min verste fiende.. At det ville holde meg nede og at det ikke fantes en større gift. 

Det var i mørket jeg lærte mest. Det var i mørket jeg fant meg selv. 

Noen av de vakreste menneskene jeg har møtt, har jeg truffet i mørket, og de så meg! De aksepterte meg da jeg trodde ingen kunne like meg. 

Jeg får høre at jeg er modig, når jeg kler meg naken for fremmede på nettet.. At jeg er tøff, men for meg handler det om å finne disse menneskene, de som er ekte.. Kun de ekte beundrer meg, det tror jeg! Det er de som ønsker å vise seg, og ble akseptert.. 

Jeg vil bli kjent med deg.. Du som har ett vakkert hjerte, og ikke dømmer meg.. Dømmer mitt uperfekte liv, og min fortid.. 

Jeg vil alltid være ærlig, og det du ser er det du får.. 

Mitt mål er ikke å være bedre enn alle andre, men bedre enn jeg var.. 

Jeg konkurrerer ikke med andre, men med meg selv, og sånn sett kan jeg aldri tape.. Så lenge jeg ikke stopper opp, og faller tilbake.. Veien er under oppføring, og jeg ønsker å dele den med deg.. Med dere.. 

Dette er mitt mål med denne bloggen..


                        (Bildet hentet fra google.com)

 

Les mer i arkivet » Februar 2018 » Januar 2018 » Desember 2017
Maria

Maria

34, Askim

Jeg tenkte jeg skulle skrive om det som opptar meg. Psykisk helse, kanskje noen skeive innslag, og selvutvikling mm.. Kvinne på 34, skeiv, har sosial angst men jobber meg ut av det. Jeg vil dele hele reisen, på godt og vondt. Ønsker ett mer åpent samfunn og tenker at da starter jeg med å være åpen selv. Hvis du ikke har egen blogg og vil følge meg, så har jeg en Facebook gruppe som heter; Vinglepetra83-En blogg om personlig utvikling, og tankenes kraft

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker