Jeg vil huske deg (til hun som kom seg vekk)

Jeg skulle ønske jeg kunne møtt deg igjen. At jeg kunne vist deg at det ikke bare var snakk. At jeg syntes vi hadde noe spesiellt. Bare den roen du ga meg. Jeg har aldri sovet så godt i hele mitt liv, som da jeg lå inntil deg. Kroppen var rolig, og angsten borte. Jeg var fri fra mine demoner...

Det var ikke slik å ligge inntil noen andre. Huden hennes var luktfri, og hjærtet mitt var tomt. Jeg kjente angsten pumpe inni meg. Jeg kunne ikke sove inntil henne. Jeg lå våken hele natten, og kjente på lengselen etter å føle det du ga meg. 

Jeg vet du er sint på meg. Fordi jeg fant ut hva jeg ville alt for sent.

Jeg vet at jeg brukte for lang tid, men jeg var redd. Jeg har ikke opplevd noe slikt før. 

Første gang jeg så deg, så likte jeg deg. Det sa bare klikk, men jeg forstod det ikke før etter en lang stund. 

Den kjemien, jeg finner den ikke igjen. Jeg klarer ikke å glemme deg. 

Husker du da vi satt på benken i sola i fjor sommer? Vi satt og så på hverandre og smilte. Du hadde de fineste blikkene, og de varmeste hendene. Jeg ville ikke at det skulle ta slutt. Det var som tatt ut fra en film, og jeg har aldri sittet slik med noen før. 

Aldri vil du forstå, det er det som er så trist. 

At du aldri vil tro på meg, fordi jeg vinglet. Jeg var så redd. Og da jeg ble klar, så stengte du døra. Det føles helt jævlig. Jeg hylgråt den første uka. Jeg er sikker på at naboene hørte meg, men jeg klarte ikke kontrollere meg. Det var så vondt. Jeg var endelig klar, og du skjøv meg bort. 

Jeg kan ikke reise tilbake i tiden, jeg kunne ikke bli klar før jeg ble klar. Jeg trengte tiden, men jeg vil at du skal vite at jeg alltid kommer til å huske deg. Smilet ditt, lukten av huden din, følelsen av å våkne med hodet på fanget ditt. 

Jeg trodde jeg var over deg, det har gått ett halvt år siden jeg fulgte deg til toget, og du dro. Jeg trodde du snart skulle komme tilbake, men det ble ikke slik. Det ble aldri noe mer enn en romanse. Du var aldri min, og det ble aldri oss. Det er ikke sikkert det hadde fungert, men jeg ønsket å prøve. 

Til tross for avstand,og dine problemer med å åpne deg opp. Jeg hadde gjort mitt beste, hvis du hadde latt meg få prøve. 

Nå får vi aldri vite. Var det skjebnen som ville det slik? Eller møtes vi igjen? Vil vi da undre, og tenke hva om?


            ( Bilde Google)
 

2 kommentarer

Ruth Borgersen

09.03.2016 kl.11:52

noe så søtt. veldig trist at det endte slik det endte, men bare minnene er jo helt utrolig nydelige å ha med seg videre. det var veldig pent. <3

Maria

09.03.2016 kl.13:18

Ruth Borgersen: Takk :)

Ja, jeg har i det minste minnene.

Skriv en ny kommentar

Maria

Maria

33, Askim

Jeg tenkte jeg skulle skrive om det som opptar meg. Psykisk helse, kanskje noen skeive innslag, og selvutvikling mm.. Kvinne på 32, skeiv, har sosial angst men jobber meg ut av det. Ønsker ett mer åpent samfunn og tenker at da starter jeg med å være åpen selv.

Kategorier

Arkiv

hits