Sosial angst (en ekstrem frykt for å tape ansikt)

Nå sitter jeg her og kjenner på det lille monsteret i magen, og hodet som holder på å sprenge av negative automatiske tanker.

Jeg blir så skuffa over meg selv, for jeg vet jo egentlig bedre. Jeg kjenner hvert eneste lille troll i toppen. De dukker gjerne opp når jeg skal ut i offentligheten, og prestrere noe. Det trenger ikke å være noe stort! Det kan være nok at en tilfeldig fremmed person begynner å snakke til meg. Kroppen stivner, pulsen øker, og pusten min blir kortere. Jeg er redd! Derfor klarer jeg ikke å tenke. Det er ikke fordi jeg er dum, men fordi mennesker som er redde går i fight or flight modus.


                                        (Bilde Google) 


Hos mennesker med angstlidelser så aktiviseres denne gjerne når man ikke er i reell fare. Jeg vet egentlig med fornuften min at jeg ikke er i fare, men kroppen min lever sitt eget liv. Jeg pleier å si til meg selv at jeg har en feilkobling i hodet. Jeg vil understreke at alt jeg skriver er basert på egne erfaringer, og mennesker er så forskjellige, så det er ikke sikkert du som leser dette kjenner deg igjen. Kanskje du aldri har opplevd det? Eller at du har andre erfaringer. Kom gjerne med innspill. Jeg vil lære mer. Men tilbake til denne tilstanden. Det som skjer med oss er at vi ikke klarer å tenke rassjonelt, og trangen til å forsvare oss eller løpe kommer. I det eksempelet jeg nevnte hvor en fremmed prater til meg, så vil jeg komme meg bort. Jeg løper. Men det kan også slå ut annerledes hvis jeg blir stilt kritiske spørsmål, da kan jeg fort få ett behov for å forsvare meg. Altså jeg kjemper. 

For min del så er nok grunnen til denne feilkoblingen at jeg ikke har opparbeidet meg ett godt nok selvbilde. Jeg har heller ikke før de siste årene jobbet ordentlig med tankefellene mine. Dette er automatiske tanker som kommer i ulike sosiale situasjoner. Jeg gjør meg opp en mening med veldig lite informasjon fra den andre parten. Det kan være en setning vedkommede sier, eller ett blikk som sendes min vei. 

 

Jeg har jobbet mye med å endre tankemønster. Det første jeg må gjøre når jeg antar noe om en annen er å finne alternative svar, som ikke er så negative. Kan det være at jeg tolket denne situasjonen feil? Kan det hende at personen prøvde å muntre meg opp, men bommet fordi h*n ikke sa de tingene jeg trengte å høre? For å gi råd, og støtte en annen bør man helst kjenne vedkommede. Vi er så ulike, og måten hjernen vår oppfatter "støtten" er forskjellig fra person til person. Men mest av alt må man bli flinkere til å si fra hva man ønsker seg og trenger av mennesker rundt en. Man må våge å gjøre seg sårbar. 

Jeg har følt meg superteit til tider, men når jeg har bygget opp litt tillit til vedkommede, så prøver jeg å bli flinkere til å spørre i stedet for å anta. Da gir jeg rom for at mine automatiske negative tanker kan være feile, og personen over meg får en mulighet til å forklare hva h*n ønsket å formidle. Ofte så har jeg sett at jeg tok feil, og intensjonene til andre er som regel gode. Folk flest er ikke kjipe, men man må våge å utforske. 

Det siste året har jeg tatt utforskningen til ett nytt nivå. Jeg har pushet meg selv hardere, møtt flere nye mennesker, og chattet med flere titalls. Det har vært veldig lærerikt og spennende. Jeg har våget å kaste meg ut i livet igjen, etter å ha levd i en negativ boble i mange år. 

Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg var i mål, at jeg har blitt frisk, men det er en lang prosess. Det jeg vil formidle til andre der ute som sliter med angst, er at det er mulig å bli mye bedre, men man må våge å utsette seg selv for det man er redd for. Hvordan ellers kan man få nye positive erfaringer? Det er når man har sett at det har gått bra mange ganger, og man føler mestring trykket går ned. Hvordan skal du få omsorg, og positive tilbakemeldinger på det du gjør om du aldri gjør det? Ja, det kan gå galt, men det kan også gå bra. 

For tiden er jeg ekstremt stressa fordi jeg skal på ett skrivekurs i Oslo 5 april. Jeg har fått veldig lite informsjon i forkant, og jeg vet ikke hva som er forventet av meg. Jeg skal ha klar en bokide, det har jeg, men må jeg presantere den for de andre kursdeltakerne? Må jeg prate høyt foran en hel gjeng med fremmede? Tenk om det da stopper opp i hodet mitt? Jeg vil dumme meg ut! De vil synes jeg er rar. Jeg tenker fortsatt dette. Jeg har ikke nok gode erfaringer, og har ikke nok tro på meg selv. Jeg har tenkt å trosse frykten. Hva så om jeg dummer meg ut? Det er ett kurs! Jeg går det for min egen del, for å utvikle meg som menneske og mine evner. Det er ikke for de! Hva de tenker, er ikke mitt ansvar eller problem. 

Jeg forteller meg dette gang på gang, men jeg vet, på tirsdag kommer huleboeren fram i meg. Alle trollene vil danse i hodet mitt, og plage meg når jeg sitter i klasserommet. Men jeg vet at en dag vil jeg se tilbake på alt dette, og jeg vil være så stolt. For jeg klarte det! 

 

Så til deg, om du har sosial angst eller ikke. Det vil komme perioder hvor du også vil tvile på deg selv. Når du har eksamen, eller skal på jobbintervju? Eller kanskje du skal på date med en du liker veldig godt, og er livredd for å ikke møte forventningene som den du liker kanskje har. Senk skuldrene! Ikke la trollene styre deg, ta kontroll. Lær deg alternative måter å tenke på i stressende situasjoner.

 

Du bestemmer fokus. Du har makta! 

 

 

 

16 kommentarer

Bjørn Hansen

01.04.2016 kl.09:21

Irrasjonell fight-flight-energi er et fysisk problem og kan ikke løses med mentale metoder like lite som en mangelsykdom som skjørbuk kan helbredes med mentale metoder.

Et tips kan være å studere eller ta et kurs i fysisk avtraumatisering med Peter Levines (SE) eller David Bercelis (TRE) metoder. Når det er gjort, vil det være nyttig med et mentalt treningsprogram.

01.04.2016 kl.09:43

Nå understrekte jeg at dette er metoder som har fungert for meg, og dette er kun ment som ett refleksjonsinnlegg. Poenget er at jeg skjeldnere kommer i denne modusen, fordi teknikkene jeg har brukt har bygd meg opp.

Når jeg kommer i moduset, så kommer jeg raskere ut av det ved å skru på mentaliseringsevnen.

Du kan jo ikke diskutere på noe som har fungert på meg.

Jeg sier ikke at dette er for alle, men for meg har det hjulpet masse.

Før hadde jeg ofte angstanfall, nå er det bare en sjelden gang det oppstår, og jeg gjenvinner kontrollen raskere.

Marie Tingve

01.04.2016 kl.10:22

Bjørn Hansen: Dette innlegget handler jo faktisk om å overkomme angst og irrasjonelle tanker. Det er rimelig velkjent og allment akseptert at metodene man benytter seg av er mental trening og eksponeringsterapi. Dersom man jobber med de negative tankene som fører til aktiveringen av fight or flight, så vil man med tiden kunne unngå å havne i denne modusen i situasjoner hvor det ikke trengs. Eller tenker du at flertallet av psykologer og terapeuter her i landet er helt på bærtur?

Flott innlegg, Maria! ☺️👏🏻

Maria

01.04.2016 kl.10:25

Marie Tingve: Veldig bra skrevet! Er dette jeg har lært om i gruppebehandling og på mentaliseringskurs, og de har hatt gode resultater hvor flere har fått ett bedre liv. Tusen takk for støtten :)

Bjørn Hansen

01.04.2016 kl.13:03

Marie Tingve. Først et sitat av traumeforskeren Peter Levine: "Traumer er den mest unngåtte, ignorerte, fornektede, misforståtte og ubehandlede årsak til menneskelig lidelse."

I stedet for å behandle det underliggende traume vil traumatiserte mennesker finne en fysisk, mental eller kjemisk symptombehandling. Min løsning på en PTSD fra en livstruende situasjon da jeg var ett år gammel ble treningsnarkomani. Når kroppen ikke lenger ville mer, ble det intens mental trening til jeg leste John Bradshaws bok ?Som å komme hjem?. Hans ?dialog med det indre barn? var en nyttig krykke i mange år. For noen år siden testet jeg ut Peter Levines fysiske avtraumatisering, og det var en rystende opplevelse. Energien i det opprinnelige traume tok det meg et snaut år å riste ut. Så var det konsekvensene av traumet da: En serie med nye traumer. Jeg har en viss mistanke om at når alderdommen etter hvert vil svekke fysisk og mental kapasitet vil kroppen åpne for en eller annen kronisk sykdom som tar fokuset vekk fra disse traumene, så nå har jeg tre økter hver dag med kombinasjonen Bradshaw/Levine for å gå gjennom samtlige utviklingsfaser fra spebarnsalderen til voksen alder. En billig forsikring.

Mental trening vet jeg er symptombehandling ut fra egen erfaring. Kan ikke se at eksponeringsterapi er noe annet. For så vidt har dere ingen grunn til bekymring. Energien i traumene ligger der og når dere kommer opp i min alder er vel omsider fysisk avtraumatisering allment akseptert.

Elena

02.04.2016 kl.11:20

Jeg prøver alltid å tenke at det ikke er farlig. Fordi jeg vet at det ikke er farlig. Men hjernen er en liten luring! Hehe

Maria

02.04.2016 kl.11:41

Elena: Det er ikke enkelt, men pokker heller! Jeg skal trene opp hjernen min til å bli så selvsikker at jeg ikke havner i tankefellene. Vet det høres ut som en klisje, men det hjelper å tenke en positiv tanke om seg selv hver dag. Hver dag jeg står opp og føler meg som dritt, så prøver jeg å huske på noe fint andre har sagt til meg. Selv den minste ting jeg har fått ros og aksept for. På den måten bygger jeg meg selv opp. Får fortsatt angst, og sliter absolutt i hverdagen, men det kommer sjeldnere. Når det kommer, tar jeg raskere kontroll over tankene. Ikke gi opp! Aldri! :)

ALONEGRIL

02.04.2016 kl.13:19

Der er vi egt like, jeg har blitt mobbet så lenge jeg har levd. og jeg får ofte den følelsen som du har nå. Men en ting skal du vite aldri gi opp!

Jeg hadde blitt veldig glad hvis du kunne ha sjekket ut min blogg og kanskje sagt det til folk. Jeg er ny her fordi jeg tenkte at kanskje blogging ville vært bedre, fordi der kan jeg gjemme meg litt sånn at ingen finner ut av hvem jeg er helt eksakt. Så da kan jeg fortelle verden hvordan jeg har det og da kan andre vite hvor vondt det er å leve sånn.

Maria

04.04.2016 kl.15:03

ALONEGRIL:

Hei

Så trist å høre at du har det vondt. Mobbing er helt jævlig, og kan virkelig ødelegge ett annet menneske. Jeg håper du har noen å snakke med om dette? At du forteller noen der ute hvordan du har det. Det er fint at du vil skrive om det, men kanskje noen kan hjelpe deg til å få en bedre hverdag hvis du snakker med noen?

Jeg skal ta en titt på bloggen din.

Maria

mjakobsen

02.04.2016 kl.14:11

Jeg har sosial angst og jeg kjenner meg så igjen i det du skriver. Det er som om kroppen er i beredskap hele tiden, klar til å flykte, full av adrenalin og frykt. Det er kjempeubehagelig, selv om jeg er ganske vant med det. Ofte når jeg får angstanfall, er de så sterke at jeg besvimer fordi kroppen rett og slett kortslutter fordi det blir for mye stress og redsel.

Jeg har vært isolert ganske lenge nå, hjemme i senga. Jeg blir veldig handlingslammet, fordi jeg ikke klarer å ta bussen, ikke klarer å komme meg på butikken eller sånne typer ting. Det å hente posten skjer bare få ganger fordi kroppen min bare stopper og kortslutter så fort jeg setter en fot over dørstokken.

Det er veldig utfordrende, men jeg har jo gode perioder også, så jeg vil jo få det bra en gang snart også. Er bare inne i en tøff periode nå, der jeg knapt får i meg mat, sover lite og selvskader en del. Men jeg vet jeg vil få en god periode etter den dårlige. Etter regnet kommer alltid sola, er det ikke det dem sier? Jeg gleder meg til å komme meg ut av denne perioden.

Jeg vil takke deg for å være så åpen. Du er med på å ufarliggjør psykisk sykdom, og du inspirerer meg veldig mye. Ta vare på deg selv, du som er så sterk og flott.

-MJ

Maria

04.04.2016 kl.14:57

mjakobsen: Hei

Jeg vil si at jeg har vært veldig dårlig psykisk, og kjenner meg igjen i det du beskriver. Jeg har isolert meg mye, i mange år. Som du sier, bare det å hente posten blir en utfordring. Det har vært en lang vei å gå, men jeg føler selv at jeg er på vei til å bli frisk.

Det er utrolig viktig at man tar små steg i starten, og ikke presser seg selv for hardt. Jeg håper du har noen venner eller familie som forstår hvordan det oppleves for deg, og som kan være en støtte?

Kanskje det hjelper å ikke gå alene ut?

Leit å høre at du er selvskader og sliter med å få i deg mat. Får du hjelp?

Jeg har også vært selvskader, da jeg var yngre. Jeg likte ikke meg selv, og det føltes godt å føle fysisk smerte, da det ble en distraksjon mot den psykiske smerten. Men dette er jo veldig kortvarig, og arrene blir der evig. Angrer utrolig på at jeg ikke fant sunnere metoder å takle smerten på. Jeg håper du får hjelp?

Takk for fine ord om bloggen. Setter veldig pris på det. Bare å sende melding hvis du trenger noen å snakke med. Du er ikke alene, og selv om det er tøft nå, så vil det bli bedre med tiden.

Maria

http://hevhodet.blogg.no/

02.04.2016 kl.15:01

Veldig fin blogg du har :)

Dette var et interessant tema!

Maria

04.04.2016 kl.15:04

http://hevhodet.blogg.no/:

Hei

Det var hyggelig å høre :)

Tusen takk.

Monica

04.04.2016 kl.18:17

Hei. Kunne du fulgt www.purestrength.blogg.no - sånn at jeg får sendt en melding til deg? Skulle gjerne sendt en melding som er litt lang, og kanskje litt personlig for meg.

Maria

04.04.2016 kl.22:51

Monica:

Hei

Har lagt deg til nå. Bare å sende melding :)

Ilo

06.04.2016 kl.00:30

hjernen er en liten luring :)bra skrevet!

Skriv en ny kommentar

Maria

Maria

33, Askim

Jeg tenkte jeg skulle skrive om det som opptar meg. Psykisk helse, kanskje noen skeive innslag, og selvutvikling mm.. Kvinne på 32, skeiv, har sosial angst men jobber meg ut av det. Ønsker ett mer åpent samfunn og tenker at da starter jeg med å være åpen selv.

Kategorier

Arkiv

hits