Sorg...



 

Det var ett rush da du kom inn i livet mitt. Etter en veldig vanskelig periode var det som om solen stod opp midt på natta. Det var du! Du lyste opp mørket. Rev ned vegger, og fikk opp pulsen min.

Jeg følte at jeg kom opp fra iskaldt vann i finnmarkselva, blå av kulde, nummen og litt halvdau. Hva skjedde? Hvem er du, og hvor kom du fra? 

Er det slik det skal føles å være forelsket? Jeg var så vant til kulden, dypet og mørket i meg.. Hva skulle jeg gjøre med denne varmen? Hvordan skulle jeg takle gleden? Det er så fremmed for meg.. Da rushet la seg, og jeg begynte å bli vant til lyset ble jeg redd.. For hva skulle jeg gjøre om jeg måtte tilbake til kulden? Jeg følte meg fortapt, og trengte stadig bekreftelse på at dette var ekte. 

Jeg sliter med tilknytning.. Ja jeg er voksen, og burde ha lært meg hvordan dette skal være, men jeg vet ikke hvordan det skal være. Jeg vet ikke hva som er ekte og hva som kun er en illusjon av mine drømmer. 

Jeg ødelegger stadig for meg selv. 

Det er vanskelig å ta i mot kjærlighet, men tro meg.. Når jeg blir glad i noen, så er det ekte, men også vondt, for jeg føler alt så sterkt. Jeg later som det ikke føles så sterkt, for jeg vil ikke gi noen den makten til å såre meg. Likevel så skjer det gang på gang. 

Dette er hva som skjer med barna som ikke lærer seg å regulere seg, som ikke har en trygg havn, vi blir utrygge voksne.. Den trygge basen er så ekstremt viktig for hvordan man senere utvikler seg. 

Så min bønn til alle foreldre der ute, se ditt barn! Gi det masse kjærlighet og lær det å takle følelsene som kommer, utfordringene som oppstår. Når ditt barn er utagerende, skaff hjelp.. Det er ingen skam å be om hjelp. 

Jeg har skammet meg fælt over dette, men jeg prøver å bryte ut av det ved å være åpen om hvem jeg er..

Jeg tror ikke jeg er alene om å ha det slik, jeg tror ikke min fortid er unik. Så til alle dere som skammer dere der ute, legg skammen bort! 

Vi er ett produkt av vår fortid, men det går an å få det bedre.

Jeg har jobbet veldig med meg selv, og for første gang i livet kan jeg si at jeg er glad i meg selv.. Jeg trenger ikke være perfekt, det er greit å ha det vondt, det er greit at ikke alle forstår. 

Jeg vil takke de som har vært i livet mitt og vist meg solen, de få som fortsatt er i livet mitt, og de som vil ha meg der i framtiden. 

Jeg er ikke en som sier til alle at jeg er glad i de, det er vanskelig for meg, men jeg vil vise det på andre måter. Sannheten er at når jeg blir glad i noen så er det ekstremt ekte.. Jeg er fortsatt glad i mennesker jeg ikke har snakket med på mange år.. Mennesker som ikke forstod, og forsvant. Jeg husker de.. De små øyeblikkene vi delte sammen, og følelsen de gav meg.. Jeg bærer de med meg.. 

En gang hadde jeg en venninne som sa at jeg var kald, fordi jeg ikke var flink med å vise følelser. Jeg var ikke kald, jeg var bare redd for at de skulle svikte meg. Bli borte. Jeg er ikke vant med at mennesker blir værende i livet mitt. Det hun ikke visste var at jeg var veldig glad i henne, og savnet henne når vi mistet kontakten. Jeg tenker fortsatt på henne, og håper hun har det godt. 

Alle disse menneskene har en plass i meg.. De vet det ikke selv.. Fordi jeg er den jeg er. 

Når man sliter med tilknytning så forsvinner folk raskere, fordi de ikke vet hvem du er, og ikke vet at de betyr mye.. Jeg har blitt flinkere til å gi av meg selv, og de vennene jeg har nå vet at de betyr mye for meg. Det er ikke mange, men jeg setter utrolig stor pris på dere. 

Jeg har det tøft om dagen, og vil avslutte med å fortelle dere at det betyr så utrolig mye for meg at dere er her nå <3 

Min beste venn, er Marie, hun har vært der for meg i mange år og er den beste vennen jeg noen gang har hatt.. 

Jeg håper jeg en dag kan gjengjelde alt du har gitt meg, og lært meg. Du er unik, og jeg er så glad for at du er lykkelig i livet ditt <3 

 

 

5 kommentarer

Linn antonie

10.01.2017 kl.02:56

Vettu hva Maria, jeg fikk faktisk tårer i øynene av å lese det her ! For det er som å møte meg selv i døra! Er det mulig, og du får virkelig satt ord på det.. jeg også sliter med varige relasjoner, føler meg utrygg.. nesten så jeg straffer meg selv, fordi jeg vdt at en dag blir det borte allikevel så jeg tørr ikke å nyte fult. For hvis tvilen, og usikkerheten blir borte.. og jeg faller til ro. Så raser hel verden min.. hvis jeg 1 gang faktisk turte og det gikk til helvette. Da har jeg ødelagt hele meg.

Utrolig fasinerende å lese hvordan du er såpass bevisst, samtisig ukontrollerbar.. :/ i know how it feels..

Maria

10.01.2017 kl.05:18

Linn; Ja, det er faktisk helt sprøtt hvordan man kan være så bevisst men samtidig gå i de samme fellene igjen. For min del er det en iboende dyp redsel for å få bekreftet at jeg hadde rett igjen.. For hver gang dette skjer så blir man bare mer pysete, og skyver mennesker bort før de får bevist seg. Nesten sånn at underbevisstheten ler litt og sier; Ikke gidd å prøv engang. Jeg vet hva som skjer.

Vi må tørre å risikere at vi kan bli såret. Gjør vi ikke det, så kan vi aldri vinne.

Jeg har ambisjoner om å knekke denne nøtta. :)

Linn Antonie

10.01.2017 kl.17:40

Ja du sier noe, nå vet jeg ikke hvordan du opplever det her men jeg får en kraftig reaksjon hver gang redselen kommer, og da er jeg i stand til å ødelegge så ufattelig mye før jeg har klart å roe meg å samle hode..

Det er som du beskriver, det er nok ingen som har lært meg å regulere minee gne følelser som barn.. ingen som har møtt meg, sett meg og anerkjent at følelsene er helt normale og det er ingen krise.. så for meg, er det fortsatt alltid krise og slippe noen inn på meg.. og jeg forstår søren ikke hvem ende jeg skal begynne for å ta fatt på problemet..

Kjempe herlig at jeg kom over at du hadde lagt ut dette. For det fikk meg til å føle at jeg ikke er helt alene om det her.. Takk for fin deling ♡

Nina Løkke Bøckmann

10.01.2017 kl.23:28

Så flott at du deler dette! Håper mange foreldre leser dette! Og at de er bevisste på viktigheten av å være en trygg havn for barna. Selv har jeg erfart at uten trygghet, så blir det heller ingen gode minner. Hva tenker du om dette, mon tro?

Elisabeth

28.03.2017 kl.20:33

Til både Maria og Linn: dere er absolutt ikke alene! Jeg kjenner meg veldig igjen selv også, og Maria er veldig flink til å sette ord på og forklare hvordan det er. Selv synes jeg det er kjempevanskelig og forklare eller sette ord på, så det ender ofte med at jeg stenger meg inne med mine egne tanker, kobler helt ut fra verden og blir liggende i senga og gråte og tenke til jeg får helt vondt. Slik som i dag :-(

Skriv en ny kommentar

Maria

Maria

33, Askim

Jeg tenkte jeg skulle skrive om det som opptar meg. Psykisk helse, kanskje noen skeive innslag, og selvutvikling mm.. Kvinne på 32, skeiv, har sosial angst men jobber meg ut av det. Ønsker ett mer åpent samfunn og tenker at da starter jeg med å være åpen selv.

Kategorier

Arkiv

hits