hits

På lukket avdeling (del 1)

(Bilde hentet fra Google)

 

Det var vinteren 2015, noe bristet i meg. Ett stille rop dypt nedi sjela som ropte ut at nå var det nok. De mørke stemmene hadde snakket meg ned i så mange år. Så lenge jeg kan huske, helt tilbake til føste dag i barnehagen. Denne stemmen og disse tankene føltes som hjemme, de hadde vært med meg hele livet og jeg trodde blindt på de. De var blitt min identitet. 

 

Jeg skal ikke gå dypt inn i fortiden, dette innlegget skal handle om reisen jeg tok denne vinteren, det var nesten vår, men frosten lå ennå på bakken. Jeg prøvde å henge meg selv, men sånn helt egentlig så ville jeg bare kjenne litt på hvordan det føltes å ikke klare å puste. Det gikk ikke så bra, og jeg var i ferd med å gi opp forsøket da jeg ble oppdaget av min daværende samboer. 

Det endte med at samboeren min kjørte meg til lukket avd i fredrikstad, på det gamle psykiatiske sykehuset, før vi fikk flotte Kalnes med nye avdelinger for psykiatri. Jeg husker at det gamle sykehuset linget på noe tatt ut fra en skrekkfilm. I alle fall da jeg endelig fikk lov å gå ut alene på kvelden, og så på det sittende på en benk. 

Det føltes mer som å ankomme ett fengsel enn ett sykehus på lukket avd på Veum. Det første jeg ble møtt med var at de tok baggen min til ett låst rom, og jeg fikk bare ha akkurat det jeg trengte der og da. Mobiltelefonen kunne jeg få ha bare når jeg skulle ringe, og de hadde ett egen rom jeg måtte ringe fra, og den måtte leveres tilbake rett etterpå.

Jeg var tilfeldigvis forkjøla på denne tiden, men nesesprayen fikk jeg ikke beholde. Jeg husker jeg måtte diskutere skikkelig med en svær muskelmann for å få noen sniff. Husker jeg tok alt for mye nesespray for det var nok ikke godt å si om jeg så den igjen. Tok dobbel dose, ble småkvalm og sår i nesa, så massjerte muskelmannen videre med den. Jeg holdt meg for det meste på det nakne lille rommet i senga. Det var dårlig luft der, men ikke muligheter til å lufte for vinduet kunne ikke åpnes. Etter å ha ligget der noen timer og hørt på alarmen som gikk konstant med lyden av støvler, og rasling fra nøkler som hang i buksene på de ansatte, så trengte jeg luft. Jeg ruslet ut i gangen. Nederst i ett hjørne satt det en dame i en stol. Nattevakta. Jeg spurte forsiktig om jeg kunne få skjerfet mitt for jeg skulle ut i luftegården og det var kaldt. Jeg kunne nesten se ett smil om munnen hennes da hun så nei. Jeg tenkte meg om og husket på hvor jeg var, så det var greit, men hanskene mine kan jeg vel få? Nei, det kan du ikke! Jeg spurte hvorfor men fikk ikke noe svar på det. Kanskje noen har forsøkt og svelge en hanske en gang i tiden? Hvem vet.. 

 

Jeg gikk ut i luftegården og jeg tuller ikke når jeg sier at det var som å være i ett fengsel. Det var bygninger rundt hele området og i midten hadde vi ett lite firkantet område hvor vi kunne trekke frisk luft og stirre inn i en av de fire valgfrie veggene. Jeg prøvde å tenke på hvordan jeg skulle drepe meg selv med de hanskene, eller skjerfet når det ikke var noen steder å fleste det. Jeg kan le av det nå, men akkurat da klare jeg ikke se humoren i det, og tenkte vel på at de sikkert har det bedre de som er i ordentlige fengsler. Det føltes som å gå fra å ha ett helvete på innsiden, til det samme helvete på utsiden. Likevel føltes det bedre å stå ute i luftegården enn å være på innsiden med "fangevokterne". Der kunne jeg i det minste se opp mot himmelen. 

Jeg var ikke lenge på denne avdelingen. En kveld kom en av de ansatte inn med noen piller. Det må ha vært litt av en hestedose for jeg sluknet fort. Jeg ble plutselig vekket, og følte meg rett og slett dopa ned. Jeg sleit med å kle på meg, men måtte kjappe meg fordi jeg skulle videre til post 2B tror jeg det het. I gangen stor det en ung fyr og holdt baggen min. Fangevokteren gikk med oss gjennom utallige lange korridorer. Tror ikke jeg klarte å gå rett for var så rusa av pillene. Jeg husker de lange gangene og at jeg tok en heis opp. En ny avd, kanskje det er bedre her tenkte jeg.

 

Bedre var det, men ikke mye bedre. Trodde det var en form for behandling der, men det var det ikke annet enn en samtale i uka med legen. Ellers var det kun ett sted man var i påvente av videresending til en dps døgnavdeling, for de som var så heldige å få plass på en slik avdeling. Medisiner var de flittige å dele ut. Følte jeg ofte gikk rusa rundt der, det var vel enklere det enn å sette seg ned å prate med pasientene. Noen få var flinke til det, men ikke alle. 

De som var flinkest til dette var ofte studentene som var i praksis der, en av grunnene til dette var nok at det var de som hadde mest tid. Psykiatrien har ofte sprengt kapasitet og dette går ut over de som er en av de mest sårbare gruppene i helsevesenet. Mitt råd er at de kunne ansatt en aktivisør på hver avdeling, om det står om penger så i det minste sjekke ut om noen av de mange fantastiske menneskene som jobber frivillig ville tatt på seg en slik jobb. 

 

Det er ble mange lange og ekstra tunge dager der fordi vi pasienter ble oppfordret til å sitte I fellesstua hvor mange var så syke at de bare satt og stirre tut i lufta, noe jeg også gjorde de dagens de gav meg kraftige doser med beroligende. 

De tre første dagene på denne mer åpne avdelingen fikk jeg en gladnyhet, jeg kunne få gå ut en tur og til og med ha med mobilen min, eneste kravet var at jeg måtte ha utgang med følge de første dagene. Jeg hadde ikke vært ute på nesten en uke, annet enn i luftegården på lukket avd. (Fangegården som jeg kale den) og på balkongen på 2B. Optimistisk gikk jeg bort til en av miljøarbeiderne og spurte om noen kunne bli med meg ut å gå en tur, men da kom det en ny skuffelse, ingen hadde tid. 

 

Jeg knakk nesten sammen, for hadde sett så fam til dette. Etter en ukes tid innestengt fikk jeg fri utgang og kunne gå ut alene. Endelig! 

 

Jeg husker første tur ut etter å ha vært innelåst på verdens tristeste sted en uke neddopet og ikke fått bruke kroppen annet enn turen fram og tilbake i korridoren der.

 

Da jeg kom ut føltes det som kroppen var 70 år, og jeg ble litt skremt. Vanligvis på denne tiden var jeg i god fysisk form da jeg hadde hund og var vant å gå lange turner hver dag. Ikke bare hadde jeg blitt dårligere psykisk av det stedet(Veum sykehus), jeg følte meg ødelagt fysisk også.

 

Ser at den historien blir veldig lang så deler den opp i to deler, vil du lese resten så kommer det en fortsettelse snart.. 

Del gjerne

 

 

 

15 kommentarer

Siri

08.12.2017 kl.05:40

Føler med deg! Var på kalnes lukket avdeling ifjor. Kom inn der kl 11 på kvelden. Legevakta hadde henvist meg pga suicidale tanker.. Kofferten min ble fratatt meg, Fikk kun ha tlf, og lader. (merkelig nok).. fikk ikke lov til å ha sminke, eller tannbørste osv. Ikke klær. eller lighter. bare røykpakken min og tlf.. Skulle være der i 8 uker. men stakk etter 5 dager!

Spent på fortsettelsen din :)

Maria

08.12.2017 kl.16:03

Siri: Noen ting kan jeg forstå man blir fratatt, men enkelte ting forstår jeg ikke. Skulle bare være på den strengeste avdelingen noen dager, men neste post var ikke så mye bedre. Skjønner godt at du stakk. Holdt ut, men det oppholdet gjorde sterkt inntrykk på meg. Har vært innlagt tidligere andre steder men aldri vært så jævlig som på Veum. Godt du fikk ha telefonen i det minste. Kalnes er tydeligvis ikke så mye bedre.

Nicole Touch

08.12.2017 kl.07:13

For en historie, så trist... fantastisk flott blogg du har! klemmer. <3 Nicole Touch

Maria

08.12.2017 kl.16:05

Nicole Touch: Takk for det :) Det var virkelig en tøff tid. Var der nesten 3 uker så ble jeg sendt til en lokal DPS. Der fikk jeg hjelp. Var ganske utslitt når jeg kom dit, men der møtte jeg en psykolog som virkelig fikk meg til å snu om på livet mitt.

Sarah Nazeem

08.12.2017 kl.11:47

Veldig bra skrevet! Og veldig triste og fæle ting... Skjønner ikke at noen tror at det er en fin eller grei måte å behandle mennesker som har forsøkt eller ønsker å ta livet sitt på... :s

Bra du skriver!

Maria

08.12.2017 kl.16:07

Sarah Nazeem: Takk for fin melding :) Skal sies at det var noen flinke og varme ansatte der, men de var i mindretall. Leit, for det siste man trenger der er å bli møtt med mer motgang.

Nicole Touch

08.12.2017 kl.16:06

bra du fikk en bra psykolog. jeg har venninner som har hatt psykolog som var fæle, som lo av de rett og slett....

Maria

08.12.2017 kl.16:08

Nicole Touch: Har vært borti noen fæle jeg og. Har møtt mange siden jeg har hatt forskjellige behandlere i 17 år nå. Ikke alle som passer til jobben sin. Trist men sant

Nicole Touch

08.12.2017 kl.17:42

kunne ikke vært enige med deg! hvorfor "utdannet" de seg til det er spørsmålet...

Minrefleksjon

10.12.2017 kl.10:57

Interessant å lese. Så tøff du er som skriver dette.

Maria

11.12.2017 kl.00:12

Minrefleksjon: Tusen takk :)

Maria

10.12.2017 kl.21:03

Sterk og rørende innlegg! Synes det er absolutt viktig med sånne ærlige fortellinger om hvordan det er noen steder og hvilken "behandling" man får. Tøft at du deler det med andre.

Maria

11.12.2017 kl.00:12

Maria: Tusen takk. Er ikke like inne overalt. De helt åpne avdelingene pleier å være mye bedre. Personalet tar seg mer tid, og er en støtte. Noe grums der og, men det er det overalt.

Tinus

12.12.2017 kl.02:21

Kjenner så godt til stedet,aldri hvert der selv, men en x var der på samme avd tror jeg men tidligere🙄 Men når jeg leser hva du skriver så forstår jeg deg så godt❤️

Maria

12.12.2017 kl.15:31

Tinus: Det var ett sjokk å komme til den første posten. Luftegården var liten og veggene til bygningene rundt var samlet som ett digert gjerde.. I fengselet kan de i alle fall se ut gjennom ett gittergjerde. Alt jeg kunne se var opp. Forstår fortsatt ikke hvorfor jeg ikke fikk ha på hansker. Var fortsatt vinter. Pasientene var også stort sett overlatt til seg selv for de ansatte måtte løpe inn til de som var isolert på rom da alarmen gikk. De skulle hatt flere ansatte til oss som klarte å gå ut av senga. Trengte noen å prate med. Så det er rett og slett traumatisk å være der.

Skriv en ny kommentar

Maria

Maria

34, Askim

Jeg tenkte jeg skulle skrive om det som opptar meg. Psykisk helse, kanskje noen skeive innslag, og selvutvikling mm.. Kvinne på 32, skeiv, har sosial angst men jobber meg ut av det. Ønsker ett mer åpent samfunn og tenker at da starter jeg med å være åpen selv.

Kategorier

Arkiv